Lei: Samboeren min må alltid ut "en tur" som vanligvis varer i flere timer

[Anonym bruker]

Jeg har lagt ut dette innlegget på Parforhold-debatten også, for å få svar fra folk i norsk-norske forhold også. Greit å sammenligne litt...

 

Her er saken:

Samboeren min må alltid ut "en tur" som vanligvis varer i flere timer Hver kveld må samboeren min ut en tur. Han må alltid ut og møte venner, snakke med noen, ordne et eller annet, få litt frisk luft...

Hvis jeg ber han om å bli hjemme blir han sur.

Men: Hvis jeg sier at JEG trenger å gå ut en tur, at jeg trenger frisk luft eller lign,så blir han gladelig hjemme. Det er ingen problemer med det!

Vi har det stort sett bra sammen, tiltrekningen er der, vi har det gøy sammen etc-. Men det er klart jeg føler meg mye alene. Jeg er ikke redd for utroskap eller sånt; jeg er bare lei av å være alene.

Er det noen av dere som leser dette som har det slik at dere føler dere må mye ut av huset? Det er jo ganske lett for meg å føle det slik at han drar ut for å unngå meg; siden han ikke har noe mot å være hjemme hvis jeg skal ut... Ønsker andres erfaringer og synspunkter.

 

Vi har en baby på 6 mndr, og dette har pågått siden jeg ble gravid.

(Og her kan jeg legge til at han er afrikaner - det gadd jeg ikke å legge til i Parforhold-debatten, av frykt for å få tusen fordomsfulle svar - prøver å skille kulturkonflikter fra selve parforholdskonflikten og prøver ikke å legge skylda på kultur dersom dette ikke er årsaken.)

 

 

[Anonym bruker]

min mann er også veldig mye ute, og bruker veldig mye tid med venner. Vi har hatt så mange krangler om akkurat dette, fordi jeg føler at jeg kommer i andre rekke og føler meg alene. JEg har prøvd å forklare han at det er ikke slik mann og kone bør ha det. Jeg ble ikke gift med han for å sitte alene hjemme med barna våre...som jeg faktisk gjør hver dag. Jeg fikk et tips om å slutte å bry meg for en stund...jeg har latt han holde på så mye han bare vil, jeg drar til venner på kveldene og kommer ofte hjem sent(har med baby)...jeg spørr ikke så mye om når han kommer og virker uintr...nå har jeg holdt på slik i 3 uker, og er gladelig ute fordi jeg skal ha besøk eller er borte...drar ut om morgenen og kommer hjem med siste buss...nesten hver dag. jeg vet ikke hvorlenge jeg holder ut, men det gjør meg "mindre" sliten å slutte å mase og bry meg..for jeg har virkelig prøvd i flere år. Men endre seg gjør han ikke. min mann er også afrikaner...og flere jeg kjenner har samme problemet. Tror mange av disse afrikanerne har det å være mye ute i blodet sitt, og ikke sjønner helt hva det gjør med en familie.

 

hvis du vil snakke så kan du legge igjen msn adr din:)

[Gjest]

Jeg har forvilla meg inn her, jeg er norsk og min mann er norsk.

 

Han høres jo ut som en knasende kar, mannen din. men hverdag har ofte en tendens for å bli litt for mye hverdag, i alle fall her hjemme. Hva om dere gjør som oss: Vi har supermandag (litt teit navn kanskje, men vi kaller det det...). Annenhver mandag skal vi være med hverandre. Annenhver gang skal vi planlegge noe som en gledelig overraskelse for den andre. Det være seg alt fra å fikse barnevakt og ta en tur på kino, lage boller og spise dem etterpå, leie en god film og sitte i armkroken, dra på skitur, eller bare stille opp i noe lekkert og invitere til sengekos.

[Gjest]

Dette kan være ganske frustrerende. Det er mye å gjøre når det er et barn i bildet. Men, kommuniserer dere på norsk? Fordi, hvis mannen din ikke behersker språket kan det være frustrerende for han å snakke norsk hele tiden med deg. Jeg hadde det slik i begynnelsen. Jeg kunne ikke snakke flytende norsk og jeg brukte mye energi på å tenke og uttrykke meg og det var frustrerende. Kanskje det er det mannen din prøver å ungå?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke hi men det er akkurat det samme med mannen min! Og flere jeg kjenner har det samme også.

Det er alltid noe han skal gjøre. Vi prater engelsk så det er ikke det at han vil kunne bli frustrert for det.

Det er skikkelig kjedelig. Jeg har også prøvd å la være å bry meg, men det hjalp ikke i det hele tatt. Var nesten mer befriende for han at jeg ikke maste så mye.

Jeg tror som andre sier, at de har det i blodet sitt. Jeg tror egentlig ikke det er så mye å gjøre med det lenger. Jeg får vel bare sitte her alene hvis vi skal fortsette ekteskapet, og det vil jeg jo..

[linda_82]

he, he! )

 

Hva er det med disse afrikanerne? ) Jeg tror de har et annet tidsbegrep enn oss. Visst er det slitsomt iblandt...

Min mann går hele tiden ned i kjelleren (kjellerleiligheten som to kompiser fra hans hjemland leier av oss) for å røyke, og blir der i flere timer...eller til langt på natt. Der sitter de å skravler som en gjeng kvinnfolk!

 

 

[linda_82]

"Og skravler" skal det stå... ) Makan til patetisk skriveleif da!

[Anonym bruker]

Hei igjen og tusen takk til alle som har svart på innlegget mitt.

Vi har vært igjennom en fase med litt dårlig/mangelfull kommunikasjon, hvor jeg ikke har hevdet mine meninger, hvor jeg har vært veldig stille og egentlig har gått omkring med masse vonde tanker, men uten å si noe om dem.

En kveld sprakk boblen, og alt kom ut. Og det ble så godt etterpå. En av tingene jeg sa var ang. dette med å gå ut og være borte hjemmefra hele tiden. Jeg fortalte at jeg føler det som han går ut for å komme vekk fra meg, siden han gjerne blir hjemme hvis jeg vil ut. Han ble kjempelei seg og selvfølgelig, dette var jo helt nytt for han siden jeg har "lidd i stillhet" (veldig klassisk jente-oppførsel) så han ble så lei seg for at jeg har hatt det sånn leeeenge og han ikke har visst det. Generelt ble vi enige om at jeg må spytte ut det jeg har i hodet, når jeg tenker det, og ikke gå og gnage og vente. Siden har jeg gjort det, og magevondten er borte (tidligere hadde jeg masse vondt i magen) og humøret er mye bedre. Herlig! Det er så skummelt å gå rundt og anta at partneren vet hva man har i hodet, og deretter lide i stillhet som en martyr mens man tenker at "han er jammen dum" - det er jo de aller færreste forunt å være tankelesere....

[Gjest]

Det er godt å høre at du har det bra nå. Det er nok mange av oss som har "lidet i stillhet" og har vært kjempe sint på den stakkars mannen som kjønte ingen ting:).

[Anonym bruker]

Jeg tror problemet ditt er ganske typisk. Har vært sammen med en kurdisk gutt i 3 år, forholdet rauk, fordi jeg kun var sex for han dessverre. Resten av behovene sine fikk han dekket hos kammerater, selv de som ikke behandlet han bra. Avtaler vi gjorde oss i mellom betydde ingenting, men han lovde bot og bedring stadig. Vi bodde ikke sammen, men jeg ble nesten psykisk syk av å bli behandlet slik. Den sommeren jeg fant styrke til å komme meg ut av "forholdet", gikk jeg å brakk meg hele dagen. Dette viser at man har blitt utsatt for påkjenning over lenger tid. Jeg tror ikke han var enestående, uten at jeg skal være stigmatiserende.

 

Dette svaret hjelper deg absolutt ingenting, men jeg vet at du har det tungt. Ekstra tungt på det være å ha stiftet familie med han.

 

Det er ikke bare uvitenhet og negativitet som gjør at folk er skeptiske til blandingsekteskap, men det skaper utfordringer som man kanskje ikke var klar over.

[Anonym bruker]

Det er kulturforskjeller.

Jeg brøt med min eks etter nesten 4 år. Jeg orket ikke det der lengre.

Jeg visste jo hva jeg ville ha, og fant det i en norsk mann.

Og han er lykkelig gift med en fra sitt hjemland, dette var ikke en afrikaner, men en fra Asia.

Man kan like gjerne være alenemor da, om mannen ikke er der.

[Anonym bruker]

Har også vært i et forhold der mannen hele tiden er ute. Vi har også et barn sammen. Jeg orka ikke dette mere så jeg ba han flytte. Følte meg mere alene enn i et forhold, og jeg har aldri hadd det bedre enn nå. Hva er vitsen med å være i et slikt forhold? Du kan aldri forandre han uansett, så enten må du holde kjæft å godta det eller flytte. Ikke vits i å sitte å klage,for slik er det bare.

[Anonym bruker]

når min ex- pappan til dattera mi måtte ut å ta seg litt luft. gikk han for å røyke hasj. jeg ante ikke det før han fortalte meg det et år senere.

[Anonym bruker]

Min mann er fra marokko, og går også ganske ofte 'ut', dvs 'forsvinner sporløst' på veien til/fra noe han skal/skulle. Dette er pga 'marokko tid' (les: african time), altså helt annet begrep om tid og sted. Blir kokos avogitl, han sier han skal på Kiwi og kjøpe noe, så plutselig gikk han i etpar butikker til, traff en venn nedi gaten, osv. Puh. 10 min ble 2 timer. må bare leve med liksom, selv om prøver å få ham til å melde fra når/hvor ca.

 

Ikke noe problem for meg å gå ut, reise på tur osv. SELVSAGT ikke. Vår sønn er nå snart 5 mnd, så tenkte skulle begynne å lufe meg litt igjen snart. Vi har også reist endel på ferie hver for oss, aldri noen sure miner.

 

good luck

[Anonym bruker]

jeg var gift med en mann fra fra asia 4 å r, brøt ut av foholdet og giftet meg emd en norsk mann 2 år senere.

Angrer ikke på det .

Har erfart at det å være sammen med en fra en annen kultur bærer med seg mange ting.

Det er desverre slik i disse kulturene at mannen vil ha friheten sin, gå ut når han vil og regner med at barna blir tatt hånd om hjemme.

Her i Norge er vi som oftes bare en mamma hjemme, mens i deres hjemland er de vant til at mange familier samler seg sammen og barna blir passet på av mange om gangen.

Det ligger bare i blodet dette her..

Og jeg tror nesten det ikke nytter å krangle med kjæresten sin om det. Det er og blir .KULTURFORSKJELL!!

Jeg vil nesten påpeke, uten å virke negativ nå , men at det nesten er idioti hvis en norsk kvinne som lever slik ikke kan fatte at slik er det i mannen kultur..

Velger du å leve med en mann som er slik , må du ofre deg for det også . Hvis ikke vi du mått kjempe og krangle og bruke opp all din energi på disse tingene. Noe som ikke fører til noe godt.Eller hva tror du selv? Har du ikke mange ganger blitt irritert på dette? Det ble jeg...

Jeg orket ikke mer og måtte ta et valg. Vil jeg leve sånn? Vil jeg føle meg så ensom og alene? NEi , derfor lever jeg ikke slik idag.

Og jeg har et godt liv nå . Men det takker jeg meg selv for