Samboeren min må alltid ut "en tur" som vanligvis varer i flere timer

[Anonym bruker]

Hver kveld må samboeren min ut en tur. Han må alltid ut og møte venner, snakke med noen, ordne et eller annet, få litt frisk luft...

Hvis jeg ber han om å bli hjemme blir han sur.

Men: Hvis jeg sier at JEG trenger å gå ut en tur, at jeg trenger frisk luft eller lign,så blir han gladelig hjemme. Det er ingen problemer med det!

Vi har det stort sett bra sammen, tiltrekningen er der, vi har det gøy sammen etc-. Men det er klart jeg føler meg mye alene. Jeg er ikke redd for utroskap eller sånt; jeg er bare lei av å være alene.

Er det noen av dere som leser dette som har det slik at dere føler dere må mye ut av huset? Det er jo ganske lett for meg å føle det slik at han drar ut for å unngå meg; siden han ikke har noe mot å være hjemme hvis jeg skal ut... Ønsker andres erfaringer og synspunkter.

Takk.

[Anonym bruker]

HI her:

Og vi har en baby på 6 mndr, og dette har pågått siden jeg ble gravid.

[Mars-06 prinsen]

heisann. trist å høyra kossen du har da...

Eg har da på akkurat samme måte. eg sitte med ein følelse av at han kjede seg med meg. i går f.eks skulle han nett å kjøpe røyk kl. 18:30, og kom tilbake 22:00. slapp under med både legging og bading av gutten vår på 6 mnd. eg blir så forbanna, og han skjønner ikkje koffø.

Vi har ikkje muligheten til å stikke når da passe oss!!

Viss han skal være heime ein keld og være "barnevakt" så må eg ha et ærend og skal ut, ellers går han likssom.

skjønner ikkje ka eg ska gjøre framover.

håper det ordner seg for dere to...

 

klem

[Gjest]

Vi hadde det sånn en stund etter vi fikk vårt første barn. Jeg var livredd for å virke som en sur kjerring som tvang ham til å være hjemme, særlig siden det også her var sånn at han gladelig kunne være hjemme hvis jeg skulle ut. Vi satte oss rett og slett ned og pratet veldig rolig om hvordan jeg følte det når han dro, og hvordan han følte behov for å komme seg ut. Det ordnet seg helt fint med tiden, vi lærte å ta mer hensyn til hverandre. Jeg kastet ham ut av huset av og til og sa at nå må du ut og kose deg med kompisene dine, og han fikk mer og mer lyst til å være hjemme med oss.

 

Menn får en like stor reaksjon som oss på fødsel og ny tilværelse, men snakker ikke like mye om det. Det er jo vi som skal ha fødselsdepresjonen, liksom. Da tror jeg det er mange menn som kan virke litt distanserte i parforholdet, ha behov for å få luft, og vi damene føler det er oss det er noe galt med.

 

Snakk med ham, fortell hvordan du føler det, og finn en løsning sammen. Forklar ham at du absolutt ikke vil være en kjerring, men at du savner ham. Det ordner seg helt sikkert, selv om det ikke nødvendigvis føles sånn nå.

[Anonym bruker]

Det er viktig at du forteller han hva du føler. Men det kan hende han trenger litt space. Jeg hadde det på samme måte en periode selv når jeg var gift. Eksmannen min satt mye alene mens jeg var hos moren min, søstrene mine eller venner. Men jeg måtte bare ut av huset av og til, bort fra pliktene.

Kanskje det kan hjelpe hvis dere finner på noe spennende sammen av og til. Ta et bad sammen, lag noe god mat, skru av tv og ta et glass vin eller to.. Eller få barnevakt og gå ut sammen. Jeg syns alle skal gjøre ting på egenhånd nå for tiden - hva med å gjøre ting sammen.. Det er viktig for å holde på gnisten. Ellers sklir man fra hverandre. Det skjedde dessverre med meg og eksmannen min. Vi levde til slutt to forskjellige liv under samme tak.

Ta tak i det før det er for seint.. spør han hva han savner i livet. Hva som kan gjøre ting bedre, og om det er noe du kan gjøre for at han skal trives bedre hjemme om kveldene..

Lykke til.

[Anonym bruker]

Hei du, HI her: tusen takk for svaret - jeg er helt enig i at det er viktig å gjøre ting sammen utenfor heimen, ikke bare gå ut hver for seg. De gangene vi har hatt barnevakt har vi hatt det utrolig fint, danset og flørtet og vært skikkelig nyforelska kjærester igjen.

Nedenfor legger jeg inn et innlegg om hvordan det har gått siden jeg la inn hovedinnlegget.

 

Klem

[Anonym bruker]

Hei igjen - HI her - og tusen takk til alle som har svart på innlegget mitt.

Vi har vært igjennom en fase med litt dårlig/mangelfull kommunikasjon, hvor jeg ikke har hevdet mine meninger, hvor jeg har vært veldig stille og egentlig har gått omkring med masse vonde tanker, men uten å si noe om dem.

En kveld sprakk boblen, og alt kom ut. Og det ble så godt etterpå. En av tingene jeg sa var ang. dette med å gå ut og være borte hjemmefra hele tiden. Jeg fortalte at jeg føler det som han går ut for å komme vekk fra meg, siden han gjerne blir hjemme hvis jeg vil ut. Han ble kjempelei seg og selvfølgelig, dette var jo helt nytt for han siden jeg har "lidd i stillhet" (veldig klassisk jente-oppførsel) så han ble så lei seg for at jeg har hatt det sånn leeeenge og han ikke har visst det. Generelt ble vi enige om at jeg må spytte ut det jeg har i hodet, når jeg tenker det, og ikke gå og gnage og vente. Siden har jeg gjort det, og magevondten er borte (tidligere hadde jeg masse vondt i magen) og humøret er mye bedre. Herlig! Det er så skummelt å gå rundt og anta at partneren vet hva man har i hodet, og deretter lide i stillhet som en martyr mens man tenker at "han er jammen dum" - det er jo de aller færreste forunt å være tankelesere....