Da flytter han ut....

[mammaen til Thomas]

Da flytter han ut i slutten av mnd. Helt forferdelig. Har vært sammen i 11 år og gift i 4. Er separerte nå. Har en sønn på 2 år og 4 mnd.

Det er han som vil skilles, og ønsker og gjøre noe annet. Vi snakker ikke så godt sammen, av mange grunner, men en av grunnene er at han blir så sint når han diskuterer, og jeg låser meg så fælt og tør liksom ikke si noe imot... Det er en forferdelig situasjon jeg ikke vet hvordan jeg skal komme ut av.

 

Så da sitter jeg her, arbeidsløs, med en gutt på to (som han skal har 50% av tiden), leilighet og bil som han skal kjøpes ut av.... Uff dette er ikke lett.

Jeg vil jo gjerne at ting skal fungere...

Akkuratt nå er livet bare helt menigsløst og forferdelig. Så dette er liksom takken jeg får ved å legge hele min karriere på hylla, fokusere kun på barn, hjem og familie.... Han er så sjalu på tiden jeg har hatt med sønnen vår hjemme... Nei uff.

Jeg skal aldri gjøre meg avhengig av en mann mer i hele mitt liv! Jeg har lært!

[Gjest]

Huff!! Jeg føler med deg! Har aldri vært i lignende situasjon, men jeg vet hva det vil si å sitte alene tilbake og føle at hele verden er i mot deg.. Bruk denne tiden til noe fornuftig nå da.. Prøv å ikke sitte å gråte over spilt melk, men tenk heller på mulighetene du har fremfor deg! (Høres sikkert ikke noe spennende ut akkurat nå, men tiden vil komme at du bestemmer deg for å gjøre det beste ut av situasjonen, lærer deg selv å kjenne på nytt, og ser muligheter som du ikke hadde mens du var gift! ) Lykke til!!

 

Klem.

[skorpionfruen]

Kjære deg jeg skjønner deg så godt. Står i akkurat samme situasjon. Har viet hele livet mitt til samboer. Hvor enn ferden hans har gått for å få den rette utdannelsen, har jeg flyttet etter. Nå har han gått fra meg, etter 10 år. Heldigheten for meg er at jeg begynte på skole for 3 uker siden (før bruddet faktisk) og siden han ikke får 50% av omsorgen får jeg stønader til utdannelse og det å få hverdagen til å gå rundt med en liten i huset. Vi har i hjemmet vårt ordnet en løsning slik at hundene ikke er ett problem fordi datteren vår er litt allergisk. Nå skal jeg flytte i en leilighet (vil bare ut fortest mulig) og der er det neimen ikke sikkert det går like bra å ha hund sammen med henne. Vanskelig å skille de. Så da henger det nest kjæreste jeg har i en tynn tråd. Det er en TRAGISK tanke. Jeg tar en dag av gangen og det er grusomt. Har aldri hatt det så tungt før. Men jeg som deg, skal aldri ofre så mye av mitt liv til andre uten å sikre meg selv i samme sleng. Skal heler aldri gjøre meg avhengig. Må vel bare si... godt vi lærer da....

Vi får stå sammen. Blir nok hengende her mye, så snart flyttingen er overstått.

 

[monix1]

Vet så godt hvordan du har det nå. Ikke lett i det hele tatt.

Men hvis du skal beholde hus og bil, betale ham ut, bør du velge 60-40% samvær. Utrolig nok faller en del stønader bort hvis du velger 50%. I mine øyne er det også bedre for et lite barn på 2år å ha en fast bopel. Min gutt på 2år er hos sin pappa 1uke om gangen hver 6uke. Ikke så mye reising frem og tilbake, og mer stabilt. Dette fungerer med pappaen sin jobb også. Blir såklart annerledes når barnet kommer i skolealder.

[mammaen til Thomas]

Ja, jeg vet at jeg ikke får noen stønader, og at det kanskje ikke er det beste for en så liten gutt. Har jobbet med bidragssaker før, og sett det meste. Men jeg er i en litt vanskelig situasjon, for jeg ønsker at forholdet vårt skal fungere, og "mannen min" har sagt at han ønsker å prøve å få ting til å fungere igjen, men at han flytter ut da dette er det beste alternativet nå. Så vi vil ha fortsatt mye kontakt, og prøve å løse de kommunikasjonsproblemene vi har for vi er glade i hverandre begge to. Så, altså for at vi noen gang skal ha en sjanse har jeg gått med på 50% deling. Kan være at jeg er dum som tror at vi kanksje har en sjanse, men jeg må gi det et forsøk.

Dersom dette ikke fungerer, vil jeg ha en ny vurdering av avtalen og få istand noe annet. Tar det til retten om jeg må (det er juristen i meg som snakker)

[Anonym bruker]

Vi har det dessverre for godt nå for tiden. Mennesker setter ikke pris på hverandre lenger. Og ikke på oss som er snille i hvert fall. Jeg har også gjort alt for samboeren min, har hjulpet han med jobb, penger, alt! Han har sluppet unna alt som heter husarbeid og matlaging og har hatt det som en konge. Men likevel ville han ikke ha det.

Det er ingen fordel å være snill har jeg funnet ut. Det har aldri gitt meg det jeg ønsker meg. Men som moren min sier, jeg får min belønning i himmelen

Han er ikke verdt det, vennen min. Vi må gå videre i livet og tenke at vi er verdt mer, vi fortjener mer. Og vil de ikke ha oss som vi er så får de la være. Rundt neste sving venter kanskje noe godt på oss