Svigermor har psykiske problemer, hva kan jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Min svigermor er egentlig en søt og snill dame, men har slitt med "nerver" i alle år. Hun liker ikke familiesammenkomster, og unngår kontakt med andre som best hun kan. Spesielt gjelder dette svigerfamilien hennes, fordi hun føler de ser ned på henne (noe de i og for seg gjør, for de forstår ikke hvorfor hun er som hun er)

Sin egen familie har hun et greit forhold til, og oss barn og svigerbarn også (selv om det tok minst 5-6 år før hun ble trygg på meg), men jeg ser hvordan alt dette sliter på henne.

I vår fortalte hun meg at hun følte seg latterliggjort av min svigerfar, han kom alltid med nedsettende kommentarer til henne blant andre folk, og de har egentlig ikke noe ekteskap å snakke om lenger. Jeg anbefalte skilsmisse, men så var det masse tragisk i nær familie som skjedde i sommer, så ingen av oss har tatt det emnet opp igjen.

 

Jeg forstår på mange måter svigerfar også, han er mer en spøkefugl, men hun tar alt opp i verste mening. Jeg hadde ihvertfall ikke reagert slik på de kommentarene han gir henne, men dette er noe han bør vite etter 30 års ekteskap!

 

Ingen av barna hennes har noe særlig godt forhold til henne (ikke jeg heller sånn sett), men ingen vil liksom innse at hun har et problem! Jeg har foreslått for mannen min at hun bør søke hjelp, men han bare sier at det kommer ikke til å føre noen vei, hun kommer til å nekte på at hun har problemer. Han vil heller ikke ta dette opp med faren sin.

 

Hva kan jeg gjøre? Jeg har sagt at jeg støtter henne, men jeg føler ikke jeg kan formidle psykolog til henne, da trekker hun seg bare inn i skallet igjen..

Hun har et barnebarn, og er verdens beste farmor, så vi er mye der nede med barnet vårt, men det må mer til for at hun skal kunne åpne seg mer mot folk igjen.

Finnes det noe naturmedisiner mot angst kanskje? Reseptfritt, slik at hun slipper å gå til legen?

 

Bør jeg snakke med henne igjen, og anbefale skilsmisse? (kanskje hun klare seg bedre på egenhånd enn sammen med svigerfar?)

 

Uff, ikke lett...

 

 

[Anonym bruker]

Hvis hun skal gå fra mannen sin er det nok viktig at hun kommer frem til det selv. Etter et så langt ekteskap er det sikkert vanskelig å bare bryte opp, særlig hvis hun har "nerver".

Når det gjelder naturmedisiner vet jeg ikke stort, men hun hadde sikkert fått noe igjen for å prate med en psykolog. Hvis det er et "familieproblem" burde jo mannen hennes også være interessert i å løse "problemet".

Det høres jo ut som om det er mye omtanke i bekymringene dine for henne, og hvis du og mannen din klarer å formidle at dere bare vil det beste for henne og evt. hjelpe henne til å finne noen som hun kunne prate med ville kanskje det hjelpe henne til å tørre å prøve?

 

[Granny Weatherwax]

Uff, i går fikk jeg høre at hun har gått og fortalt løgner om noe jeg sa til henne i full konfidensialitet da vi snakket sammen i vår, og har begynt å lage problemer pga dette!

 

I vår klaget hun på at alle syntes mannen hennes var så fantastisk, og at det var hun som var den gærne her, og for å støtte henne sa jeg at jeg hadde sett hvordan han egentlig var (at han snakker nedsettende til henne foran folk og sånn) og at min mor også hadde kommentert at han var en som alltid visste best, selv om han ikke har rett.

 

Nå har hun sagt til mannen min og svigerfar at mine foreldre har klaget på ham og syns han legger seg for mye oppi ting, og det har blitt skikkelig baluba!

 

Jeg har nå fortalt alt til mannen min, og han tror på meg, men sier jeg må passe meg for hva jeg sier til henne, for hun kan lage storm i et vannglass! Hvorfor gjør hun dette!!?! Jeg vet hun har psykiske problemer, men hvorfor skape splid mellom familier på den måten!?

 

Aargh! Jeg blir så oppgitt! Jeg blir nødt til å ta en lang prat med henne, men jeg gruer meg!

[Anonym bruker]

Du kan nok ikke regne med at hun holder på ting som er fortalt i fotrolighet . Kjipt at hun bruker det du har sagt når hun skal ta opp ting med mannen sin, det burde hun ha spart deg for. Høres nok ut som om du burde være litt forsiktig med hva du sier til henne.

 

Hvis hun er så usikker i livet sitt som det høres ut som hun er vil hun nok bruke andres argumenter fremfor sine egne iforhold til konflikter med mannen sin. Istedet for å si så mye om hvordan du oppfatter livet hennes og gi råd som ifht. skilsmisse burde du heller få henne til å komme frem til det selv.

Understrek neste gang du snakker med henne at det var hun som sa hun hadde det vanskelig i ekteskapet sitt, og at kanskje hun burde snakke om dette med mannen sin utifra sine egne opplevelser. At du bryr deg både om henne og mannen hennes og at du vil at de skal ha det godt sammen, men at hun må prate med han om tingene hun synes er vanskelig. Kanskje du burde gå litt tilbake på hva du har sagt tidligere for familiefreden, at hun var ute av seg sist gang dere pratet og at det du sa ikke var ment så drastisk som hun har oppfattet.

 

Hun høres ut som en dame som det er lett å synes synd på og som man vil trøste ved å gi litt støtte, men som kan bruke det til "egen gevinst" på din bekostning....

Vet ikke om du fikk noe ut av dette, skjønner at du gruer deg til praten. Håper det går bra!

 

[Granny Weatherwax]

Takker for råd, jeg har ennå ikke snakket med henne, men det kommer nok denne uken. Det er ikke så lett å få henne på tomannshånd, så jeg vil vente til hun evt. kommer opp til meg for å hilse på lillemann. (Mannen min reiser til sjøs i morgen, og da pleier hun å ta seg en tur iblant).

Jeg må ihvertfall prøve å ikke bli sinna på henne, men heller ta det saklig, så får vi ser hvordan det går.. Det er så greit å kunne øse ut problemer her, for jeg kan jo ikke snakke med venninner eller min mor om dette, det vil jeg skåne familien for.

Men nå skal det sies at jeg opplever nye sider ved henne, mannen min fortalte meg at hun hadde pleid å true med å flytte fra mann og barn når han var liten, hvis de var bråkete eller noe. Det har visst ikke vært så lett å vokse opp i den familien, men for å følge familietradisjonen blir alt lagt lokk på.. Jeg er så glad for at min familie er harmonisk og lykkelig!

[Anonym bruker]

Ja, det er litt vanskelig når man tar utgangspunkt i sin egen familie, for forholdene er noenganger så overraskende anderledes i andres familier. Desuten er man så mye mindre fri i andres familier til å si hva man føler og synes. Ens egen mor vil gjerne tilgi en tilslutt uansett hva man sier og gjør... Håper du klarer å unngå flere "nedgravde miner"!

[Mamma til bollekinn :)]

Jeg syns hun høres litt ut som en drama queen på en måte.

Ikke at hun mener noe vondt med det, men at hun lager konflikter for å kunne ha noe å sysselsette seg med liksom.

 

Hvis man ikke har noen 'på sin side' (at hun ikke har så godt forhold til sine barn og er usikker og litt 'redd' for nye folk), så er det kanskje lett å skape litt interesse ved å skape konflikter.

 

Jeg tror ikke hun gjør dette for å være slem eller skape splid med vilje, men mer for å sette seg selv i et bedre lys ved å sette andre i et dårlig lys.

 

Jeg skjønner at hun reagerer på at mannen snakker nedlatende om henne, men jeg skjønner også at de kommentarene som ble sagt var i spøk.

Problemet er jo bare at etter 30 års ekteskap har de åpenbart ikke skjønt hverandre! Han spøker med alt mulig, hun tar seg veldig nær av alt mulig.

 

Kanskje din svigerfar bør være litt mer fintfølende, men kanskje han har gått lei? Særlig hvis hun har truet med å gå fra mann og barn hvis de ikke var stille? Hallo? Litt drøyt å true med det da!!

Nok et eksempel på at hun setter seg selv i et 'stakkarslig' og 'bra' lys, og skylder på at mann og barn er for bråkete å holde ut med.

 

Mulig hun sliter med nerver, men jeg tror hun sliter mer med ensomhet og kjedsomhet.

Fordi hun er som hun er blir hun gjerne 'oversett' litt fordi hun er litt slitsom å ha med å gjøre, men fordi hun blir satt utenfor er hun som hun er.

Holder seg for seg selv,kanskje hun syns at ingen liker henne, alle er mot henne, og andre folk sier masse fæle ting om hverandre, men ingen sier det høyt.

 

Men hva gjør en med det nå?

 

Sier sannheten? At hun lager storm i vannglass og overdramatiserer?

Eller holder en mer nøytral linje og er mer saklig?

Eller bare fortsetter å overse henne slik hun føler hun bli oversett?

 

Først og fremst syns jeg du bør si til henne at du IKKE tolererer at hun lager drama av ting sagt ifortrolighet, og tar ting ut av sammenheng og overdriver det du har sagt og sånn.

Sett noen regler for det!!!

 

Men prøv å involver henne mer.

Ta initiativ til å gå bort til henne før hun kommer på besøk til deg, forsvar henne litt hvis du hører din svigerfar si noe du vet hun vil reagere på (trenger ikke være mye det da, bare si at ''den var litt urettferdig Ole'' eller noe), inviter henne mer, prøv å få folk til å besøke henne mer istedenfor å godta at hun ikke kommer på besøk til dem.

 

Innerst inne tror jeg bare hun føler seg oversett og er veldig ensom.

Hun trenger sikkert ikke psykolog, bare litt oppmerksomhet fra familien

 

Gi henne en blomst helt uventet for å si at hun er verdens beste bestemor eller noe, små ting gleder ensomme mennesker stort.

 

Og lykke til, jeg håper dere får et bedre forhold etterhvert!