hva er det med DENNE ungen som irriterer meg

[motorrypa]

vil bare begynne med å si at jeg har vært i forhold før der det har vært barn fra før av uten at jeg har ansett dette som et problem, men denne gangen er det litt annerledes.

føler meg litt ekkel når jeg sier det, men jeg klarer virkelig ikke datteren hans på 5 år. hun går meg på nervene dilux. hun er utrolig sutrete og vant til å få viljen sin i alt og ett. snurrer pappa rundt lillefingern som bare det.

 

jeg kjenner at jeg gruer meg til hun skal komme hit til oss. å vi venter et barn sammen på toppen av det hele.

 

han har en sønn også fra før av, men han kunne for min del ha bodd her på heltid.

skjønner ikke hva det er med den ungen.

er det bare at hun er så sykt bortskjemt å vant til å få det som hun vil som irriterer meg eller kommer det til å gå over.

 

håper det går over for ellers så blir jeg sprø

 

[Anonym bruker]

Jeg har en stedater som er helt super. Har ikke noe poblemer i forhold til henne. Jeg har en stesønn som jeg bare rett og slett ikke greier, kan glede meg til minste jenta skal komme til oss, men siden han er med, er samvær et ork. Ting toppet seg da vi fortalte at jeg var gravid, da ble han helt umulig.

Jeg er som deg hun kunne bodd her fas, han vil jeg ha minst mulig å gjøre med.

 

Jeg vet veldig godt hva det er med denne ungen jeg ikke liker, det er personligheten, og oppførselen. Det vet sikkert du også, hva det er med din stedatter.

Tror en bare må akseptere at med enkelte stemmer bare ikke kemien, barn som voksne. Men jeg respekterer selvsagt at han har rett å komme til oss.

[motorrypa]

godt å høre at jeg ikke er alene om dette. jeg føler meg jo litt råtten på en måte. det er jo ikke ungens skyld at hun er som hun er. å at jeg som voksen "burde" vite bedre, men følelser og fornuft går ikke alltid hånd i hånd

[Anonym bruker]

hvor gammel er du egentlig???det er vel ikke rart hun er sutrete og klenger på pappen når hun er hos dere. hun savner pappen og gleder seg til å se han, samtidig må hun leve med at du er der og at du mest sannsynlig ikke klarer å skjule dine følelser overfor henne.siden du ikke klarer å ta deg sammen annenhver helg, hvordan kan du forlange det av en på 5? dette er hennes måte å reagere på en situasjon hun har fått tredd ned over hodet.samlivsbrudd,savnet etter pappaen og det faktum at pappens nye dame ikke liker henne og i tilllegg skal ha en baby som hun må konkurere med.du derimot er voksen, kan velge og har valgt å leve med en mann som har barn fra før.ta konsekvensen av dine valg og skjerp deg.

[motorrypa]

jeg er 25 år ikke at jeg synes at det har noen relevans what so ever..

det er en ting om det hadde vært annen hver helg. men vi har ikke en standard avtale om samvær. når datteren er her så er hun her to tre uker i strekk. å unnskylde det med et samlivsbrudd funker ikke i denne situasjonen. for det ar hun aldri opplevd, etter som forholdet var over før hun ble født.

en annen sak er at det ikke bare er jeg som synes hun er sutrete. hennes egen mor kommenterer dette å ønsker å få bukt med dette før hun går på veggene. så det er faktisk ikke bare jeg som synes dette er tilfelle.

 

jeg er slett ingen ond stemor som du skal fremstille meg som.

men enkelte unger er vanskeligere å svelge enn andre.

 

får jo bare håpe du ikke opplever dette

[Kreoline]

Jeg vil tro at det er sutringen hennes som gjør at du blir sprø av henne. Sutrete unger er veldig smittsomt på meg, jeg blir nøyaktig like grinete selv.

 

Det at dere venter et barn til kan være grobunn for mye sjalusi fra barnet. Så jeg ville alliert meg med barnets mor og far og funnet ut hvordan dette kan løses. Hørtes ut som biomor også var lei av sutringen hennes. Barnet er gammel nok til å forstå at man ikke alltid kan få det slik man vil, men må ta hensyn til andre barn og voksne.

 

Jeg har ikke barn, men har friskt i minne fra da jeg var barn hva som skjedde når man ikke gjorde som man skulle.

Jeg måtte sitte på rommet mitt til jeg hadde bestemt meg for å oppføre meg. Mulig det hadde vært en løsning for dette barnet.

 

Ellers tror ikke jeg at dette problemet bunner i at hun er stebarnet ditt og at det er derfor du ikke orker sutringen hennes.

 

Har du prøvd å skrive innlegg på siden for oppdragelse, kanskje du får flere konkrete råd enn angrep.

[Gjest]

Jeg tror ikke det vil gå over. Følelsen kan bli litt mildere eller du kan lære deg å leve med den. Jeg håper jeg vil like min manns datter når hun blir voksen.

 

Min mann har to jenter fra før på 7 og 10 og jeg klare ikke å komme overens med jenta på 7 år. Kanskje er det meg kanskje oss begge. Hun er litt sein i utviklingen så man må gjenta beskjeder til henne i det uendelige. Språket er heller ikke så godt utviklet så det kan være vanskelig å forstå hva hun sier til tider, hun gjør meg helt utslitt.

I tillegg er hun veldig knyttet til moren sin så egentlig vil hun ikke komme til oss.

Dette hadde egentlig passet meg perfekt men mamman vil ha fri og pappan vil jo selvsakt se jenta si. Jeg har prøvd å komme med et forslag der den yngste kan komme hver 4.helg mens den elste fortsetter som før. Dette har ikke falt i god jord av grunner jeg ikke helt har fått svar på.

 

Som flere nevner så kunne den ene bodd her fast uten probelemer men ikke nr.2!!

De er så forskjellig. Den elste har venninner og sosiale antenner, i tillegg kan man prate med henne og få tilbakemeldinger.

Den yngste er utrolig opptatt av TV og hun elsker potetgull og godterier og kunne nok ha levd på det. Hun har ikke konsentrasjon til å gjennomføre en oppgave og blir sint hvis ikke storesøter hjelper henne (gjør det for henne). Vi vet hun har problemer og hun får oppfølging på skolen av forsjellige typer pedagoger. På skolen har hun ikke særlig venner fodi hun er for brå og hardhendt. Prøver jeg å snakke med henne for å vite hva hun har gjort i det siste husker hun ikke eller så faller hun fort av lasset og gidder ikke fortelle mer.

 

Mens jeg skriver dette kjenner jeg hodepinen komme, noe jeg skjeldet har. Desverre har det vist seg at den har en lei tendens til å komme de helgene de er hos oss. Dette går selvfølgelig utover min tålmodighet så jeg er nok litt skapere enn hva jeg burde! Jenta er ikke dum så hun får nok med seg noe av det og dermed får hun mindre lyst til å komme. HJELP MEG DEN SOM KAN!!

 

Det var godt å få ut litt av det, og jeg skjønner godt at det er noen som ikke synes at barna til kjæresten er de nydligst englene som har flakset over denne jorda.

Vi burde nok snakket mere om det slik at det ikke var så tabu å ta opp slike problemer.

[Gjest marie-s]

En ting jeg kan si er at jeg vet hvor slitsomt det kan være med sutrende barn, og nå snakker jeg om min egen sønn på 4,5 år og min erfaring. Heldigvis så har jeg forsøkt å være konsekvent helt fra begynnelsen av, så når han har spurt om noe med sutrete stemme så har jeg bedt han om å snakke normalt til meg. Jeg tror jeg har måttet forklare han minst 100 ganger om hvordan mitt humør blir når han spør i sutre-stemme og at jeg har mest lyst til å si nei før han en gang har spurt.

Jeg gir ikke etter lenger om han spør sutrete, men om han spør normalt og sier "vær så snill" så kan jeg si ja om jeg mener det er greit.

Et tips til deg er jo å ta dette opp med mannen din slik at dere begge er konsekvent på det når hun er hos dere.

[Gjest]

Det nok noe anerledes med egene og andre barn. Det er det i allefall for meg. Vi prøver å være konsekvent men når storesøster har lært lillesøster å lyve blir alt litt mer komplisert! (barn på 4 1/2 lyver ikke noe særlig, de er mere opptatt av å slå tyver flate og putte/kaste røvere i fengsel osv)

 

For 1 1/2 år siden kunne ikke lille jenta fortelle en løgn mens den eldste alltid har vært veldig god på det. Hun lyger like godt til voksne som til barn noe min venninne fikk oppleve. (men det er en annen historie)

 

Jeg tror kanskje jeg undervurderer mannen min og tror han gir barna lov til å se TV midt på dagen. Når jeg spør om de har fått lov forsikrer de meg flere ganger om at joda, pappa sa det var greit! Etterpå spør jeg faren som igjen kan fortelle at atter en gang gikk jeg på en løgn.

Jeg nevner dette for barna i ettertid men vil ikke lage bråk, dere vet jo hva som sies om "stemoren"....;o)

[Gjest marie-s]

Beklager, men jeg synes nå at barn på den alderen forteller skrøner hele tiden jeg. Mange barn vil gjerne imponere og de kan finne på å si det mest utrolige ting så det der tror nok jeg bare er en del av utviklingen. Og her snakker jeg ikke spesielt om bare min sønn, selv må jeg le litt når jeg tenker på hvor mye rart de i barnehagen må høre om foreldre og hva barna "mener" de får lov til å gjøre hjemme.

 

Når det gjelder det med sutring og egne barn så hadde jo hoveinnlegger her faren til stede og er det ikke hans barn? Ellers så har det nå fungert med yngste gutten til søsteren min alle de gangen jeg har passet han og en venn av min sønn (de er nesten som brødre for de ser hverandre utrolig mye, jeg og moren bytter litt på å hente/levere i barnehage siden fedrene bor veldig langt unna)

[motorrypa]

joda alle unger sutrer. å min unge er slett ikke noe unntak. men jeg sender henne på rommet så får hun sitte der til hun er ferdig noe som vanligvis ikke varer så lenge. men min samboers datter derimot er jo slett ikke vant til en slik behandling. hun remjer så høylytt at jeg er sikker på at hun kan vekke de døde til tider. men jeg har begynt å gå inn til henne å be henne rett å slett å kutte ut. å jeg kan love at jenta fikk sjokk. men slutta gjorde hun også hehe.

 

i en perfekt verden så hadde jo alle mennesker elsket hverandre uansett. men slik er det jo ikke. å jeg kan ikke noe for at denne jenta går meg på nervene. jeg kjenner at jeg er irritert fra jeg står opp om morgenen til ungene legger seg.

men så er denne 5 åringen ekspert på å terge min 4 åring slik at hun eksploderer å gjør et eller annet så hun ender opp med å få kjeft. å det kan jeg bare si at det er en egenskap jeg setter utrolig lite pris på. men vi har etterhvert begynt å bli oppmerksom på dette å er begynnt å snakke til begge to når det er noe som skjer. om ikke annet så håper man jo på å få et ærlig svar.

ikke bestandig man får det men.

 

å ja alle unger forteller skrøner. men det er stor forskjell på en skrøn å en direkte løgn. min datter kan godt fortelle skrøner men d å lyge med overlegg har hun heldigvis ikke lært seg enda.

[Gjest marie-s]

Greit nok, men hvorfor starter dere ett nytt liv sammens med en mann når dere ikke kan fordra hans tidligere barn? Jeg hadde aldri orket å bo sammen med en mann som ikke likte min sønn. Selv om man er aldri så forelsket så har man da noen klare øyeblikk hvor man kan sette ting i perspektiv.

Jeg har selv en far som er sammen med ei dame (ikke min mor) som elsker å stikke kjepper i hjulene for meg når hun får sjansen, hun kan være utrolig falsk og jeg stoler ikke på henne et sekund lenger.

[Drømmemagen]

Har noen sett programmet om Barnepsykologene på TV? Et utrolig interessant program som vi alle kan lære av. Ofte er det bare små grep som skal til. Hva med å kalle inn eksperthjelp fra en nøytral 3. person i denne saken?

 

 

[Anonym bruker]

Marie-s: Må bare få si at jeg er fantastisk imponert over deg som faktisk kan innrømme at barnet ditt ikke er perfekt! Er nemlig vant til folk som mener at ungene deres ALDRI gjør feil eller oppfører seg dårlig. Min samboer er desverre litt sånn, og sier jeg f.eks (på en fin måte) at vi må prøve å lære barnet hans å ikke klatre i gardinene, så er jeg med en gang den onde stemoren som beskylder han og ungen for å være helt håpløs. Alle barn må oppdras mener jeg. Hver eneste dag! Hvordan skal de ellers lære? Kan legge til at denne ungen knapt kan å svare eller be om noe normalt uten å syte å hyle! Jeg sier akkurat det samme som deg, at han må snakke normalt hvis han vil ha noe/si noe. Huffa meg....det hjelper bare så lite når en er helt alene om oppdragelsen og i tillegg ikke engang er en av foreldrene!

[Anonym bruker]

 

Uff det er egentlig trist å lese om dette - har lenge trodd at jeg var et monster som ikke helt klarer å bli glad i stejentene som om de var mine egne...- godt å høre jeg ikke er alene, men synd for vår generasjon, hvor dette vil komme til å ramme de aller fleste av oss (mine, dine og felles barn, mener jeg)

 

Har i hvertfall kommet til at det hele dreier seg omkring oppdragelse, og om den totale mangelen på selvstendighet.

 

Har selv en sønn og er kanskje litt bortskjemt med at han alltid tilbyr å hjelpe til; dekker på, tar av, tilbyr å hjelpe m oppvask og støvsuging.

Jeg har forsøkt over en tid nå å få jentene med på dette og å lage rutiner i det minste med å ta sin egen tallerken fra bordet, men det nytter ikke - blir bare møtt av blikk som kunne. ... .

Har prøvd å innføre at vi alltid spiser i hvertfall èn skive med ost, skinke ol. FØR syltetøy eller NUGATTI blir pøst på, men er nå så lei av å være bitch at jeg ikke lenger stritter imot når de gafler det i seg. (hun eldste er hyper og klarer ikke sitte stille - jeg mener det skyldes alt sukkeret hun fortærer.

 

De må ha følge på do, de forlanger å få hjelp til å kle på seg, far er hos dem til de begge har sovnet - sier det nytter ikke ellers. Sukkerbomben står opp kl 6 hver dag (og legger seg +/- 21 om kvelden (8 år) Jeg har spurt hvordan konsentrasjonen hennes er på skolen, men den skal visst være grei. Og når hun yngste ikke får viljen sin - da vil hun til mamma og sutrer og gråter mer og mer inntil pappa tar henne på fanget og duller.

 

Vi har snakket mye om dette, og han er helt enig i at det må strammes inn og at det er mye som bør forandres. Men problemet mener jeg er at han ikke er konsekvent. Ta disse brødskivene fx. han sier at hun bør spise noe annet enn syltetøy på den 1.skiven, da sier hun at hun ikke liker det vi har (pleier å være 3 typer ost og to typer kjøttpålegg). Da får hun som regel slippe.... Neste gang liker hun da ikke brødet og nekter å spise noe annet enn syltetøy på skiven ellers spiser hun ikke. Hun får slippe! Arrrrh jeg blir så sinna! La jentungen sulte, hun blir alltid sulten nok!

 

Er det sånn at skilsmissene våre lager festbarn? Barn som skal degges for og hvor intet skal nektes? Er vi så livredde for at de ikke skal trives hos oss og foretrekke den andre fremfor en selv at barna får herje med oss og spise seg fulle av kunststoffer?

Hvor er selvstendigheten som gjør dem til de flotte småfolkene jeg av og til kan skimte der inne?

 

Phu, altfor langt dette!

Må legge til at moren deres har barnestemme når hun snakker til dem (egentlig en kjempestreit dame) men når det gjelder jentene - et lite skrubbsår blir behandlet som om jentungen hadde hull i hodet og helst burde sy 20 sting....

Og til slutt, - nå er tiden inne hvor min svangre tilværelse ikke så godt lar seg skjule lenger.... Sønnen min hoppet i taket og klemte meg når han fikk vite at han nok fikk flere søsken - min mann har begynt å fortelle jentene at vi har lyst at de får søsken, det endte i forferdelse, men vi får se, i helgen nå skal vi ta det opp igjen - kanskje fokusere på hvor fint det er å være en stor familie? Håper vi klarer å finne en god vei å fortelle det på.

 

 

Hvor håpløs er ikke jeg? Og hvem er jeg egentlig sinna på ?

 

Phu, men godt å ha et sted å tømme mine små triviliteter... Sorry ladies, jeg skjemmes egentlig ganske så mye for ikke å være rundere i kantene, men så tenker jeg at det er jo så lite som skal til for at vi skal fungere og hjelpe hverandre i hverdagene som festdagene.....

 

[Anonym bruker]

supert innlegg.

 

hilsen far i denne situasjon

 

hva er det med stemødre som tenker sånn??

 

 

[Gjest]

Hei Anonym. du er overhodet ikke triviell, heller ikke sint for småting..

 

Det er lett for fedre som kanskje sliter med dårlig samvittighet ovenfor de barna han ikke bor sammen med til daglig å la ting slippe gjennom litt for lett. Det de ikke ser er at de gjør barna deres en bjørnetjeneste.

 

Det er ikke lett å snakke om det, for de tar raskt til forsvar på sitt eget barn, og det er ingen lett diskusjon å komme ut av med hodet høyt hevet.

 

Vi fikser den situasjonen lett en gang vi var felles alle 4. Dvs moren til barnet, faren, den nye kjæresten til mor og jeg. Det var i forbindelse med bursdagsfeiring til ungen, og det var 18 jenter til stede. Det viste seg at noen av jentene var frekkere enn andre. Og de søteste var dem som det ble snakket mest om i selskapet. Og da fikk det meg til å få "blod på tann". Så jeg nevnte i en bisetning, at er det ikke hyggelig når barna er snille, høflige og regjerlige i sånne settinger. Og ville det ikke være hyggelig å vite at også deres datter kan bli møtt på en slik måte om hun bare lærer seg noen ørsmå regler.. Det fikk dem nok til å tenke litt, for etter det har samtalene oss i mellom, meg og min mann, og også familiene imellom dreid seg om ett sett med felles regler. For matskikk, folkeskikk og vanlig høflighet.

 

Nå vet jeg at ikke alle har samme forhold til biomor som jeg har, og vi har ikke alltid hatt det. Mange kameler er blitt svelget for å komme dit vi er i dag, men jeg føler jeg sitter igjen som en vinner.

 

Mine strenge, slemme stemor regler vant igjennom til slutt, og jenta har lært en del. Det er fortsatt en vei å gå, men det er bedre enn det var, og jenta er ikke sååå uspiselig som hun en gang var. - Og det er jo det vi gjerne vil oppnå. Et sunt og harmonisk forhold i huset.

 

Barn trenger grenser, og ønsker grenser, det er da de blir trygge og rolige og sikre på sin tilværelse. Og det er kanskje derfor mange av dem er så sutrete når de kommer ut av et skilsmisse forhold. For foreldrene firer på grensene pga dårlig samvittighet.

 

Sett klare regler for hvordan du vil ha det under ditt tak, og fortell det til din mann. En dag vil han også forstå at det er til alles beste! Men vær konsekvent.