Hvorfor er det sånn?

[Anonym bruker]

Når mannen min legger sønnen vår (8 uker) så går det helt greit (både på dag- og kveldstid), men når jeg prøver å gjøre det... Da bare gråter han og vil opp! Har sett hvordan mannen min gjør det, og jeg jo gjør akkurat det samme!

Det ender jo selvfølgelig med at de dagene han ikke er hjemme så sover gutten lite, han blir overtrøtt, og jeg kapitulerer til slutt og lar ham sove i armene mine, på magen min eller ammer ham i søvn i senga...

Jeg koser meg jo med å ha ham inntil meg, men ikke hele tiden (jeg må jo få gå på do eller spise!)

 

Noen tips eller råd?

[Huffi]

Allerede nå kjenner barnet deg kjempegodt, og kan skille mellom deg og pappa. Han vet at "hvis jeg bare krangler litt og gjør det vanskelig, får jeg komme opp i armene til mamma" Og det vil han jo selvfølgelig aller helst være.

Mitt råd er å passe på at han ikke slipper unna så lett..

Gi ham masse nærhet når han er våken, og når han skal sove (enten det er dag eller kveld) så kan du trygt la ham ligge å gråte litt.

Ikke lenge selvsagt! Men bare sett et lite standpunkt liksom.

Her er det jeg som bestemmer.

Det holdet lenge med 5-7 min. (Nå får jeg sikkert masse refs fra andre her) Men dette er ikke den beryktede "Ferber-metoden".

Barna lærer allerede nå at hvis jeg gjør sånn og slik, vil mamma gjøre som jeg aller helst vil =)

 

Så.

Mitt råd er gå på do!

Spis deg mett! (kan jo kanskje spise litt raskere enn vanlig)

 

Bitte litt alene tid er bare sunt.

 

Masse lykke til, uansett hva du velger!

 

=)

[Huffi]

Glemte å si at du må gå inn med gjevne mellomrom og stryke han over kinnet og si at "mamma er her, men nå skal du sove litt".

Det gjør at han blir trygg på at du ikke går fra ham, og han vil tilslutt roe seg ned.

Det er kjempeviktig at han føler seg trygg på at "Hey! Dette mestrer jeg faktisk alene!"

 

 

[Anonym bruker]

Flere meninger om dette?

[Halloween-mamma]

 

Jeg synes at du bare skal la det være sånn jeg da, siden han signaliserer at det er slik han vil ha det Det går fort nok over! Og de er altfor små til å gjøre noen som helst koblinger i forhold til å bli bortskjemt! Det er reint instinkt som gjør at han ønsker å være nær deg, kanskje fordi du "lukter" varme og trygghet?

 

Jeg husker at min også var i armene hele tiden i starten.. Kunne ikke gjøre noe som helst hvis han var våken.. jeg hadde ferdigsmurte skiver i kjøleskapet som jeg kunne spise om morgenen og formiddagen, for ofte så våknet han tiiiiidlig og sovnet ikke igjen før i 12-tiden..

 

Men da han var rundt 2 måneder kunne jeg plutselig legge ham fra meg i en stol, og der lå han og tittet rundt seg i et par små minutter mens jeg gikk på do eller smurte meg en skive.. kanskje er det rett rundt hjørnet for dere også?

 

Det er jo naturlig at de krever mye nærkontakt nå, og jeg tror at jo tryggere han føler seg hos dere foreldre, jo enklere blir det for ham å ta "spranget" mot selvstendighet etterhvert. Så jeg tror at hvis du tar tiden til hjelp så vil det løse seg selv.

 

Min gutt er 10 måneder nå, og jeg har i de siste 10 månedene vært veldig konsekvent med å ta ham opp til meg med en gang han har gitt signaler om at han har villet det. Både fra gulv, seng og vogn.. Og jeg ser ingen tendenser til bortskjemthet hos ham, han er veldig enkel å ha med å gjøre egentlig.

 

Ble fryktelig langt...men det var mine tanker i hvert fall