Jeg er så fortvila og lei meg

[Rosalille og sjarmtrollene]

Gutten min og jeg "jobber" i samme barnehage. Det er både positivt og negativt. Det mest negative er at jeg ser alt det som skjer med han i barnehagen, og får vanskeligheter med å kontrollere sinnet og frustrasjonene min. Det er spesielt et barn, en gutt på hans avdeling(året eldre), som irriterer meg. De leker mye sammen, men han er direkte slem med gutten min. Kan kanskje kalles mobbing. Det er kaste tingene hans i do, på taket, ødelegge for han hvis han leker med andre/andre ting, dytter huska i bakhodet på han når han står med ryggen til osv. De voksne har prøvd å snakke med han og kjefta og sånn, men han bare setter opp et likegyldig fjes. Jeg har tatt han en gang selv også, da var jeg ikke på jobb. Synes dette er uakseptabel oppførsel fra en som begynner på skolen neste år. Han dro på ferie 3 uker før gutten vår, og så hadde vi 3 uker, så det ble 6 ukers adskillelse da. Da vi skulle på jobb igjen sier lille tassen min "kanskje han ikke er slem mot meg lenger nå?" Disse gutta hadde tydligvis nakket om det i barnehagen, for gullklump kom til meg og fortalte glad at "Ola" hadde lovet å være snill med han. Det gikk ikke mer enn et par dager før det var en ny situasjon. Han er superslu også og passer på da han tror ingen ser han. Jeg har snakket med gutten min om at han kanskje kan leke litt med noen andre en stund, men de er liksom i samme "gjengen" så det er vanskelig.

 

I natt toppet det seg for meg da jeg drømte at denne gutten var her hjemme hos oss og at min tass hadde blitt som han. I drømme forsøkte jeg å snakke til han og trenge igjennom likegyldigheten men uten hell. Til slutt ble jeg så frustrert at jeg sparka til stolen gutten min satt på og denne vippa rundt så han slo hodet i flisene. Da jeg løfta han opp var øynene slørete og gikk til alle kanter og jeg fikk ikke kontakt med han. Jeg våkna at jeg gråt og gråt. Jeg er fortsatt så utrolig lei meg for det som skjedde i drømmeland, og har nærmest vært klengete på tassen i dag og bare kosa. Jeg kunne selvfølgelig aldri gjort noe sånt mot gutten min, men det skremmer meg litt at denne bølla har fått fram en så stor frustrajson i meg. Hva gjør man med sånt da?

[Cassidy]

Oh det er litt sent og jeg er supertrøtttrøtt så beklager for eventuelle skrivefeil)

jeg skjønner at du er veldig fortvilet og lei deg ( og jeg tror ikke du trenger å bekymre deg for at du skal gå til fysisk angrep på sønnen din ,det er sikkert bare underbevsstheten din som trenger å avreagere, en slags pusterom.) Selv om du jobber i samme barnhage som din sønn så må du virkelig ta tak i dette ,snakke med guttens foreldre ,dette er uakseptabel oppførsel og han gjør sønnen din utrygg ,det har ingen rett til.Jeg syns det er utrolig flott at sønnen din har snakket om dette her enten med dg og andre i barnhagen ,han gjør på en måte sitt : så kankje du skulle spurt han om han trenger litt hjelp med denne gutten ? snakke med foreldrene hans og få synspunkter fra de andre som jobber i barnhagen? du må hvertfall ikke la denne gutten ødelegge barnhageopplevelsen for din sønn og du som foreldre må ta tak i dette.

[blond]

Hva har dere prøvd å gjøre i forhold til han? Å bare snakke har sjelden effekt hvis ikke ordene følges opp med handling. Vil tro dere har mye kompetanse og erfaring på dette i barnehagen. Det er virkelig på tide å ta opp denne gutten på et personalmøte/fagmøte for å finne gode måter å håndtere adferden hans på som gjør at han lærer normer for normal oppførsel samtidig som han føler seg sett, respektert og tatt på alvor. Det er ikke godt å bli utsatt for påfunnene hans og det er ikke godt for han å ikke klare å gjøre det riktige for å få den oppmerksomheten han trenger. Spiralen må stoppes. En faglig utfordring!

[Rosalille og sjarmtrollene]

På foreldresamtalen på vårparten så sa de at de var bekymra for at gutten min var så mye sammen med han bølla, og at de hadde flytta de til hvert sitt bord, hver sin gruppe osv. Men jeg må ta opp det igjen det med hvordan han blir tatt når han gjør noe. Han er slem mot andre også, men det er min tass som får gjennomgå mest. På torsdag kom gutten min hylende til meg, da hadde det skjedd noe igjen. Jeg satte meg ned for å høre hva som hadde skjedd og da sto bølla å titta på hjørnet. Det betyr ikke at han hadde gjort noe. Gutten min ville ikke si hva som hadde skjedd og sånn har det vært flere ganger i det siste. Jeg mistenker at han enten ikke tør si fra eller at han vil beskytte han andre. Vi voksne har alltid et øye med hvor han befinner seg for å kunne ta han når han gjør noe. Nå er ikke gutten min alltid noen engel han heller, men han slår aldri, eller er slem med noen andre barn. Han er av typen som gir den beste leka til den han leker med og sånn. Han har mange venner, så jeg skjønnr ikke hvorfor han henger med denne karen.

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har en veldig rolig og forsiktig gutt på 4. Han har hatt en på samme avdeling som har herset m ham/alle. Tror det har vært lettere å være "venn" med bølla, for da visste han hvor han hadde ham... "Petter" var lumsk og skikkelig drittunge. En man hadde lyst til å gi en omgang juling, til tross for at det strider mot all ens overbevisning.. Heldigvis har "Petter" flyttet, og gutten er blitt mye roligere..(er flere bøller igjen i barnehagen, men ikke på avdelignen)

 

Synes forøvrig det er vanskelig å takle slike unger. Spesielt når de er direkte slemme mot de andre barna - helt uprovosert og ut av det blå. Kjenner at jeg ikke kan være hygglig mot de engang.

[Gjest]

Vi hadde litt av samme problemet med vår gutt. Han var 3,5 og veldig opptatt av en av 5-åringene, som på mange måter var en "bølle" overfor de mindre. 5-åringen utnyttet stort at vår sønn så sånn opp til han. Han var slu og oppførte seg eksemplarisk når foreldre eller voksne var tilsdede.

 

Vi tok opp dette i en foreldresamtale og ble enige om at de voksne skulle hjelpe vår sønn til å knytte vennskapsbånd med de som var nærmere han selv i aldre, samtidig som de skulle passe på at 5-åringen ikke var slem mot sønnen vår. De var klar over fra før at 5-åringen kunne være "bøllete".

 

Dette hjalp veldig. Etter ganske kort tid merket vi bedring, og sønnen vår fant seg 2 kamerater på sin egen alder. Hjemme lærte vi han at når 5-åringen sa dumme ting til han, skulle han gå og finne noen andre å leke med. Han fikk også støtte fra oss og barnehagen på at det var helt greit å be de voksne om hjelp.

 

Jeg tror du skal ta en prat med de voksne på din sønns avdeling og bli enig om hvordan dere kan hjelpe sønnen din sammen.

[Anonym bruker]

Skjønner din fortvilelse GODT! (Dette er laaaangt og sent! Kan være skrivefeil... håper du skjønner...Synes dette er vanskelig å skrive om kortfattet og samtidig få frem poengene!)

Har selv jobba i bhg med bøller. Ingen har godt av det. Det påvirker alle i en bhg. Det første jeg tenker på er fremtiden til disse gutta pr idag... Jeg har hørt et foredrag om mobbing. Om hvordan man kan se i tidlig bhg-alder, hvem som blir mobber og offer i det senere barne/skole-liv... Ingen tvil her. Men typisk er at "offeret" ofte henger med "mobberen" og evt leker ofte med jenter (sier ikke at det er galt å leke m jenter, men dem skal også føle seg trygge blant gutter og ha gutte-venner som er ordentlige) "Offeret" lar "mobberen" styre og jgøre det han vil. Slik vokser han mens offeret brytes ned. Nå vil ikke jeg at du skal få flere mareritt... Det er ikke sagt at det er sånn nå men det blir ofte sånn nårman ikke tar tak i det. Men du tar jo tak i det!

Som sagt hadde jeg en bølle/mobber-tendens der jeg jobbet. De voksne på hans avdelig brukte dagene på å kjefte bøller'n og "glemte å se" de andre barna like mye. Jeg klarte ikke å se på det i lengden. Jeg ville i bunn i hvorfor bølla var sånn! For vi vet jo alle hvorfor "offeret" er sånn og da må man gå til kilden! Han løp fra alle voksne som løp etter han for nok en gang kjefte på han. Og det kan jeg skjønne. Jeg også ville blitt lei av å bare høre alt det gale jeg gjør på en jobb og ikke bli sett for alt det positive. (-har ikke glemt offeret ennå. Kommer til det...) Jeg sto passiv helt til han løp rett foran meg, huka tak i han og pratet m rolig stemme. Måtte holde han på fanget m makt. Jeg gjentok m rolig stemme at jeg ikke slapp han før han roet seg og ville snakke skikkelig. satt i 15 min før han skjønte at jeg ville "være hans venn". Jeg lot han prate og latet som jeg forsto, jeg forklarte hvordan bhg-dagene og de voksne kunne være hvis vi endret på noe av d han gjorde (brukte ikke ord som ikke klarer og slem, prøvde å få han til å føle hvordan det ville vært om noen gjorde det med han f.eks.). Prøvde å sette meg i hans sko og bli kjent med hans interesser også. Vi lagde avtale på at han fikk magiske glitter-vulkaner-kort (noe han var opptatt av og som jeg lagde på to minutter!!) hvis han holdt avtalen hver dag. Det ble noen nederlags-dager og da gikk det ut over garderoben. Bra det ikke gikk utover det andre barnet og vi snakket litt igjen hvordan vi kunne bruke sinnet til å tegne eller"sykle/løpe det av seg" Satt ofte å lagde store slott i sanden med han for at han skulle føle "å bli sett i positiv aktivitet".

"Offeret" i samarbeid med en voksen lærte nye spill og div. leker hvor han var i sentrum som sang-leker, skuespill osv. med andre barn. De hadde sin tid i inne-tiden til dette uten at det ble "reklamert". Da var det lettere for han å leke med de i utetid etterhvert. Han fant nye venner, men kunne også leke m bølla tilslutt uten problemer. Vi "hevet" offeret ofte høyt når det var noe nytt han gjorde (til og med de litt "fy"-tingene) for at han skulle føle seg trygg, litt "rampete" og kunne bli en del av gruppa. Ikke bare en skygge..

Har mange tips på dette og ble faktisk PPT's "nøkkel" til et annet barn med andre og samme problemer. Men det blir mye å skrive/lese. Dette fungerte i denne situsjonen. Men viktig for bølla og bli sett i andre situasjoner også! og dempe han i de dårlige sidene (med hjelp fra en voksen) og heve offeret i situasjoner hvor han leker med andre barn.

Håper du skjønner noe og får noe ut av det! Bølla har det heller ikke godt! Men har ingen forståelse for sånn oppførsel så klart!!

Håper virkelig at dere alle finner en god løsning på dette og at alle får den roen og tryggheten det skal være i en bhg!! Hvis ikke noe hjelper så kontakt PPT! De er jo der og kan brukes! -Om så til observasjon!

LYKKE TIL!!!

[santalia]

Hei Rosalille!

 

Jeg forstår veldig godt at du er lei deg pga gutten din. Men jeg reagerer øyeblikkelig på at du beskriver den andre gutten som "bølle" og at dere er oppmerksomme på "å ta ham" når han er slem. Dette er et barn med åpenbare adferdsproblemer, og han trenger hjelp, ikke kjeft. Som hun sier over her, det kan hende PPT bør kobles inn. Jeg synes heller ikke det er riktig at du personlig skal snakke med foreldrende hans, det må tas opp av personalet som jobber på avdelingen der gutten går (jeg forstår det slik at du jobber på en annen avdeling?).

 

Men det er likevel mye personalet kan gjøre for å skille disse to guttene, slik at ikke barnet ditt får gjennomgå hele tiden. De kan aktivt gå inn for å skille dem ved å sørge for at de er på hvert sitt rom, ikke sitter ved samme bord, engasjeres i ulike lekegrupper osv. Man kan jo ikke skille dem helt, men i store deler av dagen må det kunne gå dele dem. Dette er ikke urimelig av deg å be om.

 

Håper på det beste for begge guttene!

[Rosalille og sjarmtrollene]

Takk for fine svar. Det er veldig vanskelig å være i samme barnehage som barna sine for da ser og hører man alt som skjer (man kan jo diskutere hvor sunt det er. Praktisk er det i allefall). Som forelder synes jeg det er veldig vanskelig å like et barn som stadig er slem mot barnet mitt. Sånn vet jeg det er med flere foreldre også. Men man prøver så godt man kan. Personlig blander jeg meg ikke direkte inn når det gjelder den avdelingen disse gutta går på og de situasjonene som oppstår der, men man har jo en dialog med kollegaene sine så klart. Og de jobber godt med saken nå. Det har roet seg den siste tiden og det er godt.

Når jeg sier "å ta han" som santalia nevner her, så mener jeg ikke at de er ute etter å kjefte han i hjel, men det dreier seg om å fange opp situasjonene da de skjer og så få tatt en prat med han da. Det er ikke noe særlig å snakke med ungene om en situasjon som skjedde for 10-15 minutter (eller lengre for den sakens skyld) siden.

Gutten trenger helt klart veiledning.

PS. Husker ikke om jeg nevnte det, men det er ikke bare min gutt ting går utover (selvom det som oftest er det), det er noen andre også.