Hva er vanskelig med å være stemor?

[Kreoline]

Jeg har ikke vært her på dib i så mange dager, men har lest en del innlegg. Det er gjennomgående lite positivt å spore, men hvorfor blir det slik? Hva kunne ha vært gjort annerledes for å få et slikt forhold til å fungere uten at stemor må svelge alle kameler for stebarnas skyld. Noen ganger må man møtes litt på midten slik at alle føler at stemor også har en plass i hjemmet. Det er jo ingen vits å gå inn i et slikt forhold dersom man blir møtt med "spiller ingen rolle om du er her eller ikke, det er barna som alltid teller"-holdning. Man får litt følelsen av at man ikke skal tenke eller føle noe som ikke inkluderer stebarna.

 

Del deres erfaringer stemødre, man kan jo bli skremt av mindre, men jeg vil gjerne høre om positive og negative erfaringer som stemor. Hvordan kunne ting vært annerledes?

[Gjest]

Oj, nå spør du vanskelig. Forresten, det at det er gjennomgående lite positivt her er at man må vokte seg litt for å være positiv, for da får man gjerne litt hets.. ;-) (spøk, damer.. med en dæsj sannhet..)

 

Det beste med å være stemor, er at jeg får lov til å dele livet mitt ikke bare med en skjønn mann, men også oppleve han som far og få være en familie med han og barna.

Vi er nøye på å understreke at barna er ikke bare hos pappa, men hos pappa og Heldige meg=)

 

En annen positiv ting er at jeg har fått et annet perspektiv på livet. Når man er sammen med barn ser man at det finnes så mange små ting i livet som er rett og slett vidunderlige. Man får så mye kjærlighet og hengivenhet - både i det at du får mange klemmer og gode ord, men også det at de tør å være seg selv sammen med deg.. rase og trasse..

Og så får du muligheten til å være hengiven tilbake. Sette grenser, vise kjærlighet og se at den jobben du gjør gir resultater. Og det er en ren frivillighetsjobb. Med dine egne så MÅ du - selv om man helt sikkert har en annen kjærlighet til dem og en annen innfallsvinkel. Med stebarn så blir det en annen form for ansvar.

 

Jeg synes det vanskeligste med å være stemor er barnas mor. Hun sverter meg ved hver anledning hun får. Damen er ingen god oppdrager, og måten hun prøver å straffe barnas far og meg på er rett og slett utgjort. Hun går via ungene, og forteller så mange løgnaktige historier.

Etter at vi hadde flyttet sammen ble det bare værre. Det hele eskalerte og en dag var hatet veldig tungt å bære. Jeg var skikkelig lei meg og gråt masse, men nå har jeg forsont meg med at jeg ikke kan eie hennes problemer... så hun får hate meg så mye hun orker.

 

Alt i alt trives jeg veldig godt i rollen min. Noen dager er tunge og vanskelige, men sånn er det i andre roller også.

 

Håper jeg greide å svare på noe av det du spurte om, ihvertfall..

 

[alfaalfaalfaalfa]

Jeg har også lest en del av innleggene dine, og jeg er overveldet over at du faktisk tenker så langt som du gjør midt oppe i forelskelsen!!! Hadde jeg vært så lur, hadde det nok ikke endt slik som det har gjort her...

 

Det er selvfølgelig ikke bare negativt, men det har vært veldig tungt. Selv om jeg var så til de grader positivt innstilt i begynnelsen.

 

Det som er vanskelig er først og fremst ex'n... Vanskelig å innfinne seg med at MIN mann har barn med noen andre. At de må ha kontakt og samarbeide for at det skal funke noenlunde. Vanskelig å innfinne seg med at deres sex resulterte i to barn, og at de har hatt alle de stundene som vi damer ofte drømmer om, sammen med hverandre. Vanskelig å godta at hun har verdens største rett til å kontakte mannen min når det måtte være.

 

Vanskelig å innfinne meg med at mannen min ikke er 100% "happy" når han ikke får sett barna så ofte (vi bor langt unna). At det er et "tomrom" for han når de ikke er her. Jeg vil jo så gjerne at han skal være 100% når jeg, han og barnet vårt er sammen. At VI er en familie. Men for han mangler det altså to stk før den totale idyllen er komplett.

 

Vanskelig å måtte for alltid høre om hans ex eller barn i enhver sammenheng. Alltid et spørsmål om hvordan det er med ex'n, hva hun driver med om dagen etc... Vanskelig når du ligger på sykehuset etter å ha født DITT førstefødte barn, og familien hans kommenterer hvor mye han ligner på når den andre sønnen hans var nyfødt...

 

Vanskelig å tilfredsstille biomor økonomisk og samværs- og tidsmessig. Vanskelig å kjøpe en gave til barna fordi det alltid er en kommentar som "det var jo ikke akkurat det de trengte nå da, men"...

Vanskelig når biomor fortsatt mener hun nesten har førsterett på mannen din siden hun var der først. Vanskelig når biomor alltid bruker det kjente og kjære uttrykket "til barnas beste" når det hun egentlig mener er til hennes beste... Og vanskelig når hun igjen klarer å gi mannen din darlig samvittighet uten grunn...

 

Vanskelig å være nervøs for hvordan barna hans kommer til å godta deg (vi kjenner vel alle igjen hvordan vi i begynnelsen strevde og var villige til å gjøre alt for at barna skulle like deg??) Dette går over etter hvert, med alle problemene DET følger med seg...

 

Vanskelig å ikke overengasjere seg, og heller ikke virke for lite interessert. Finne en balansegang altså, som er bra nok slik at det fungerer for deg, far, barna OG stemor...

 

Vanskelig når man forstår at de spørsmålene barna spør deg om når mannen din ikke er der, i realiteten ikke er deres spørsmål, men mors. Vanskelig når man forstår at barna er mors "sendebud" når hun er nysgjerrig på økonomi, hvordan vi ble kjærester, når vi møttes etc.

 

Vanskelig når man føler at fellesbarnet blir ditt ansvar, og barna han har fra før er hans.

 

Hva er ikke vanskelig???

 

Det er ikke vanskelig å like dem!!! Og ikke vanskelig å bli glade i dem.

Jeg tror det er lettest når begge partene har barn fra før. Da vet man liksom litt mer hva man går igjennom, og man har delt alle de "første øyeblikkene" med noen andre selv også. Det er nok litt lettere...

 

Hadde jeg vært deg nå, hadde jeg lest så mye jeg kan om dette emnet, og til slutt innse at du kan få en akkurat like kjekk, morsom, snill, omtenksom, kjærlig, koselig, søt og rik(om det er viktig) mann, men som IKKE har denne bagasjen med seg. Den er ikke lett nemlig, man må ha mye styrke, mot og et stoooort hjerte, for at det skal fungere. Å svelge kameler er det mange som har nevn i det siste. Ja, det må man i alle andre deler av livet også, men i denne rollen er det EKSTRA mange av dem.

 

Se for deg en mann, deg og et barn dere får sammen, og det er bare dere.... Så kan du se for deg hva jeg har beskrevet over.... Jeg er ikke i tvil over hva jeg hadde valgt om jeg hadde hatt den sjangsen igjen. Dessverre kan jeg aldri mer velge å få drømmen om en kjernefamilie. Ikke før et annet liv...

 

 

 

 

 

 

[høne- mor]

Det jeg synes er vanskeligst med å være stemor er at jeg hele tiden må gjøre så godt jeg kan for å få alle barna og familien til å fungere sammen, når det ene barnet (stedatter) hele tiden fjernstyres av sin mor. (som fortsatt, etter mange år fyrer oppunder all sin datters misnøye med at hun ikke alltid får det som hun vil her hos oss, og kan for eksempel love henne at hun ikke trenger å gå på ski eller bære sekk hvis hun ikke vil når hun skal på hyttetur med oss.. + at moren ringer og ringer og ringer til datterens mobil for å småprate/forstyrre når hun er her). Og da blir det jo krøll med særkullsbarna mine som selvsagt må bære sekk enda de yngste er mindre enn henne. For eksempel.

 

Som forelder i huset føler jeg jo at jeg har ansvar for å få familien til å fungere, men overfor stedatteren har jeg ikke mandat til å oppdra (helvete er løs om jeg for eksempel strammer henne opp ved å si at sånn og slik får du ikke lov til her - for da ringer hun bare til mora som støtter henne). Selv om hun bor her annenhver uke (slik at det egentlig burde være litt normalhverdag når hun er her) er mannen min skrekkelig ettergivende overfor henne (han har henne jo "bare" annenhver uke og vil at da skal alt bare være hyggelig). Akkurat det er faktisk ganske ille.

 

+ det at man alltid blir mistenkeliggjort om jeg tar opp at det er noe som helst å utsette på stedatteren (jeg er jo ikke mammaen hennes - er jeg kritisk fordi jeg liker mine egne barn bedre eller fordi jeg er sjalu?) osv. Og på noen måter liker jeg bedre å være sammen med egne barn, for de har jeg hatt anledning til å forme slik at de oppfører seg sånn som jeg synes barn skal oppføre seg.

 

Det fine er jo at man får følge, bli glad i og kjenne barn man ikke har fått selv veldig tett, og iblant føle at man har noen barn ekstra. Men det koster vannvittig med krefter og kjærlighet å få det til å funke. Nesten alt avhenger av hvordan man i lengden greier å takle biomor/x-en og hvordan hun oppfører seg.

[Anonym bruker]

http://www.dinbaby.com/forum/thread/5477888

Det er som å ha besøk, av krevende gjester, ofte! Kan aldri slappe helt av. Må være så bevisst på hva en sier og gjør. Veldig slitsomt, spesielt i helgene, da en ønsker å slappe av.

 

[ana baroma]

Jeg har sluppet mange problemer, rett og slett fordi jeg

- ikke er spes sjalu av meg

- exen og mannen min har et godt forhold/samarbeid

- exen til mannen min og jeg har et godt forhold

- ungen er en deilig unge på absolutt alle måter.

- Jeg får lov å oppdra på lik linje med de andre

- Jeg respekteres for min rolle av alle sammen rundt oss.

 

Det vanskelige hos meg var å finne min rolle, ikke for mye, ikke for lite:)

[høne- mor]

Ut fra egen og venninners erfaring tror jeg det er en veldig forskjell i type utfordringer om man kommer inn i stebarnas liv tidlig (er de tre fire år eller yngre vil de jo ikke huske særlig mye fra tiden før du kom inn i bildet når de vokser opp) eller om de er ganske store (skolebarn) med mer eller mindre rosenrøde fantasier om hvor stas det egentlig hadde vært om mor og far fant sammen igjen.

 

For eksempel dette med å flytte sammen - når barna er små er det jo bare å gjøre det, og grensesetting mv. er ikke så følsomt og komplisert heller. Når barna er knyttet til venner i nabolag og skolekamerater blir flytting et helt annet prosjekt. Dessuten har barna mye bedre utviklet radar for å fange opp forskjeller / mulige konflikter mellom mor og far + stemor og spille på dem. Småbarn kan sendes i seng, og er glad til når de får bade eller noen leser for dem først. En 10-12 åring vil gjerne sitte oppe med de voksne, og kan for eksempel gjøre ganske mye ut av at stemor pælmer barna i seng for å få voksentid med far (særlig om mor lar henne sitte oppe sammen med seg og se DVDer til 23 på hverdager - så er stemor kjip når hun sier at barna her i huset må være i seng til 2130-22 på hverdager. Helt uavhengig av at stemors særkulls 16 åring + de på 10 & 8 også legger seg 2130). Ikke minst når behovet for å stå opp før/mer tid om morgenen her er knyttet til at her er det flere som står i dusjekø om morgenen + frokost med flere tar lenger tid + lenger vei til skolen enn hos mor hvor det bare er de to, gomorgenyogurt til frokost og matpakke og 5 min. til skolen. osv osv.

 

Jeg opplever meg heller ikke som særlig sjalu. Jeg hadde barn fra før selv og syntes egentlig det var fint at han også hadde det, for da hadde vi et bedre utgangspunkt for å forstå hverandre mht. det med barna. Men jeg synes det er forferdelig vanskelig at det hele tiden er så mange snubletråder, og at det er så skrekkelig mange hensyn å ta. Jeg og min ex hadde det ikke særlig hyggelig sammen som par, men noen ganger tar jeg meg faktisk i å savne det "ukompliserte" med familielivet vårt der vi var mor og far og felles barn og ingen andre som pustet oss i nakken og kunne blande seg i alt.

 

Kamelene er der. Det er lite du kan gjøre for å eliminere dem (om far ikke har satt grenser overfor exen før du kom inn i bildet er det en seig prosess med mange feller å begynne å bearbeide ham til å gjøre det pga. deg). Om du kommer inn i et mønster hvor det stadig er du som ber/krever at han må gjøre plass for deg/dere kan det fort bli ganske kjedelig. Tenk heller over om du er sikker nok på at du vil ha denne mannen til at du vil tåle kamelsvelgingen. Og om du vil kunne bli lykkelig med den plassen som er til overs (det han gjør av seg selv uten at du maser om det). Det kan jo både hende at det er nok + at han er verd det!

[Kreoline]

Jeg er så glad for å komme på en nettside der folk forstår hva jeg mener. Har vært på andre steder, der jeg blir sett på som en pengegrisk, selvsentrert egoist som ikke ville godta at f.eks. pappa overøser barna sine med dyre klær og leker, mens vi selv må spinke og spare for å få endene til å møtes. Man kan ha en god relasjon til de barna som ikke bor i hus uten å ruinere seg hver måned.

 

Jeg kommer til å prøve finne ut hvilken plass jeg får i livet hans, og hvordan vi ønsker å ha det. Jeg kommer til å kreve at han fokuserer litt på oss også. Det er ingen vits å innvolvere seg med en mann med barn fra før, dersom du alltid kommer bak barna eller han skylder på barna for å ikke kunne svelge kameler han også. Det virker som han ikke helt tenker på at han og barna kommer inn i livet mitt, men det blir fokusert på at jeg kommer inn i livet deres.

 

Jeg blir litt betenksom når han kommer med replikker som "jeg er dessverre litt for glad i barna mine, du får bestemme om du takler det".

Denne replikken kom etter at vi i 6 uker hadde planlagt å møtes, som uken før ble avlyst. Jeg ble utrolig skuffet, fordi jeg ikke ble prioritert når jeg hadde viket plass for barna hans i alle de ukene.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Spør han kva han kan tilby deg. Kva type liv han vil ha. Jo meir spesifikt jo bedre. Vil han ha tid med kun deg, vil han at de skal reise på ferier. Vil han kjøpe hus. Kva type hus, eller kva pris. Da ser han kanskje at han må begynne å spare på andre ting. fortel han kva du vil ha, spør om han vil vere med.

Vi tok dette oppjeret litt seint. Da vart det vanskelegare då. Grunnen til at det vart slik, var at han kompenserer ovanfor barna. Jo meir umulige og krevande dei blir, jo meir ulykkeleg trur han at dei er, og jo meir må han gi. Tilslutt fant me oss gradvis i ein situasjon der han ikkje har meir å gje.

Det kjem litt inn i bilde at som ungar, så har han kan hende ikkje hatt bedre ting å bruke pengane på, det er viktig at han forstår, at det endrar seg med å stifte ny familie, inngå parforhold. Ein må gje av seg sjølv fo det nye og, det er ikkje slik at det nye skal få det som er att.

Det er så synd at min mann ikkje forsto dette av seg sjølv, det har øydelagt mykje mellom oss. Eg har vanskeleg å komme over det, og er til tider litt bitter.

[Gjest]

Det vanskeligste for meg er nok at jeg ikke lenger bare kan ta hensyn til meg :-) Og det har ikke bare blitt en person mer å ta hensyn til, men en hel HAUG!!!!!! :-) Men jeg klager ikke....

 

I forhold til barna, og deres forhold til far, så håper jeg at de får et tett og nært forhold til han. Jeg er så heldig at jeg ikke føler noe sjalusi, eller at jeg blir sur. For jeg forstår at han velger bort meg noen ganger.

 

Jeg tenker at sånn vil det bli når vi får et fellesbarn også. Om vi har avtalt noe en kveld, men barnet blir sykt, så blir jo jeg hjemme med det om jeg føler for det :-) Han har det på samme måte......

 

Hos oss så sliter mors sykdom endel på oss. Men det er som flere har kommentert, spesielt for oss (ikke dermed sagt at jeg ikke får utale meg!!!!!!!!!!) Hun har selv innrømmet at far få ha barna alene KUN fordi retten avgjorde det. Egentlig ønsker hun at han ikke skal ha så mye samvær, og ikke alene.

 

Nå under ferien så kom det tydelig frem av eldste at hun sliter med dårlig samvittighet. Eldste liker å være hos oss og med oss (til tross for at hun sier vi er strengere), men hun har skjønt at mamma ikke liker det når hun er glad for det. Og så blir hun lei seg overofr mora, og får dårlig samvittighet. Slike ting syns jeg er slitsomt. Og at mor krever så mye av oss, men at hun gjør som hun vil...... Det er også til tider slitsomt.

 

Vi ble pålagt å bruke redningsvest på stranda i Tyrkia. Mens mor brukte ikke vest da hun var på ferie ved sjøen ger i Norge. Og hun bruker heller ikke hjelm på de når de kjører slalom (eldste som er 5 år nå kjører). DA blir vi litt frustrerte. Og om vi sier noe, så gjorsd hun på å ikke bruke hjelm ol fordi hun tror at det er OSS det går utover da det irriterer oss.

 

Men sånn er hun...... :-)

 

Det beste ved å være stemor er å få lov til være sammen med verdens beste mann :-) Jeg hadde ikke kunnet velge bort han på grunn av en situasjon. Hadde HAN vært en drittsekk, så hadde det vært noe annet. Men han og meg er helt enige om ting rundt barna og deres mor :-) Og det er LIVSVIKTIG om en skal klare å holde ut.... For som jeg sier: Om jeg får følelsen av at det er biomor, barna og deg MOT meg, da er det over. Jeg må få føle at det er OSS to (og barna) sammen, og at VI går føre han og barnemor....

 

Jeg tenker som så: Dette er mine ting i livet, og blir det ikke verre en dette, så skal jeg alltids klare meg :-) Andre sliter mer enn meg, selv om de ikke er stemødre. Min tante og onkel mista dattera si da hun var 29, og de sliter med det. Mamma og pappa kunne ikke få egne barn, det har vært deres ting i livet, og det er noe for alle. Jeg har det fint, jeg. Bagateller. Det er bare å lukke ørene for biomor når det stormer som verst, og å ha andree mennesker rundt deg som kan fortelle deg at du er et bra menneske......

 

En annen ting: ikke hør for mye på det som blir skrevet her inne :-)

 

 

[Kreoline]

Det er den oprasjonen som du prater om som jeg gjerne vil ta med han før jeg elsker han så mye at det blir tøft å snu. Jeg er opptatt av å se om an vil etablere et nytt forhold eller om jeg blir en tidtrøyte når ikke barna has er der. Jeg vil at vi skal bli en kjernefamilie, der stebarna føler seg en del av når de er hos oss verken mer eller mindre. Den skal fungere og alle skal føle seg viktig. Det er kjempe vanskelig og det er nok lett for far å overfokusere på barna som bare er der av og til.

[Anonym bruker]

Med fare for å høres ut som en kontrollfreak, så synes jeg at noe av det verste med å være stemor er at det er så mange ting det er så lite å gjøre med..

 

For eksempel:

-Må gå på tå hev for at ikke biomor skal bli sur, men har ikke peiling hvilken involvering hun ønsker fra meg (sannsynligvis ingen).. Som stemor må man bare gi det tid og håpe at det går seg til. Gå stille i dørene, helst late som man ikke fins.

 

-Må akseptere samværsavtaler som man kanskje kunne ønske var annerledes men ikke har noen reell innflytelse på, da dette er en sak mellom barnets mamma og pappa

 

-Forventes å følge opp/gi kjærlighet/grensesette på lik linje med foreldre, men får ikke fulgt opp barna i mange situasjoner likevel. Trist å være ekskludert fra store hendelser som f.eks første skoledag, bursdagsfeiring, avslutning i bhg osv osv

[Anonym bruker]

Å være tvunget til å omgås barn du misliker.

Jeg har en stedater jeg er veldig glad i. Jeg liker henne godt.

Jeg har en stesønn jeg misliker, han er ingen snill gutt, han gjør mange vemmelige ting. Ikke bare i hjemmet, men på skolen også.

Verken faren eller søstra har noe tegn til en tilsvarende guffen personlighet.

Mora derimot, er han i sin oppførsel opp av dage. Lyver, manipulerer og bedrar.

 

Det er så fryktelig slitsomt, når det ikke er snakk om greie barn en får med å gjøre. Det gjør hverdagen så forbasket kjedelig! Alle barn er desverre ikke det.

[Gjest]

Anonym 13:45 - jeg signerer den, altså!

 

Men jeg har vel innsett at jeg ikke er noe god på å gå stille i dørene og late som om jeg ikke synes - jeg har gått inn i dette med hele meg. Blander meg ikke når moren er tilstede, men er veldig tilstede når barna er i vår omsorg.

 

Godt sagt, altså!

[Reflekta]

Jeg er som stemor invitert av min stesønn på hans skoleavslutning, men mor nekter meg å komme. Jeg vil selvfølgelig ikke skape konflikt, men samtidig er det vondt at jeg vet at min stesønn blir lei seg for at jeg ikke kommer. Jeg kan jo ikke fortelle ham at mor sier at jeg ikke har noe der å gjøre. Noen synspunkter på dette?

[Trulte76]

Jeg har egentlig ikke så mye negativ å komme med jeg da.

 

Men kanskje det fungerer bedre med oss fordi vi begge har barn fra tidligere forhold og vi begge er både steforeldre og har barn fra før?

 

Vet ikke jeg.

Men det er absolutt ikke helt rosenrødt heller. Men kan ikke si jeg har så mye negativt å fortelle.

 

Samboeren min og mine barn går fint ilag, jeg og min stesønn går fint ilag. Jeg og biomor går fint ilag. Min samboer og min ex går fint ilag.

 

Men jeg og samboern min kan være uenige om ting innimellom, men sånn er det vel i kjernefamiliene også..

 

Vi har en felles unge også nå, og alle barna blir behandlet likt.

 

Vi har kanskje funet en fin balanse vi da? Eller så har vi vært heldige med hverandre og at vi kan samarbeide med hverandres exer.

 

Er ikke sikkert det hadde vært så enkelt vist jeg og biomor ikke kunne fordra hverandre og ikke tålte trynet på hverandre osv..da kan det jo hende familiesituasjonen vår hadde vært noe helt annet. Men når det fungerer i alle retninger så er det bare positivt å være stemor

[Kreoline]

Artig å lese et gammelt innlegg skrevet av meg og se hvilken tanker jeg gjorde meg da det stod på. Jeg ble hans tidtrøyte i et år etter at innlegget ble skrevet, men da var alt slutt og jeg har ingen følelse for mannen lenger. Han skulle "plage" meg med enda flere lovnader i 6mnd. etterpå, men jeg byttet telefonnr. slik at jeg skulle få fred.

[Trulte76]

oj så nå hvor gammelt dette innelgget var hehe..jeg bare svarte jeg og tenkte ikke på datoen. Siden det var en av de første innleggene på denne siden hehe..

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg er ikke stemor lenger, men var det i 4 år til en skjønn jente. Det forandret seg i vårt tilfelle da vi fikk vårt felles barn desverre. Biomor samarbeidet vi ganske bra med.

 

Pappaen forskjellesbehandlet sitt barn og får felles. Det gjorde meg veldig trist. Da vi snakket så mye om det på forhånd og jeg sa at jeg skal gjøre alt jeg kan for å innvolvere hans datter. Og det følte jeg at jeg gjorde også. Vi fortsatte med våre jenteturer på kafe osv.. Mens pappaen var hjemme med babyen.

 

Datteren hans var hos oss 50/50, så om han gjorde litt ekstra for henne den uka hun var hos oss det er greit. Men den uka det bare var oss 3, så virket han veldig uinnteressert i vår felles. Jeg synes dette var kjempe trist. Vi bestemte oss for å få barn sammen, så hun var planlagt.

 

Så etter mye diskusjoner/kranglinger så bestemte jeg meg for å avslutte forholdet.

[Lassi83]

Vettu, jeg syns du beskrev det så vanvittig bra, andrekone! AKKURAT slik du skriver føler jeg det. Eller dvs følte! Jeg klarte (desverre) ikke rollen til slutt. Stå på!!

[åsemor]

jeg vil gjerne dele litt erfaringer jeg å

 

jeg er heldig i å få lov til åvære stemor til ei jente på 7, i 3 år har jeg vært der som eneste morsfiguren i hennes liv. har lært masse.

vi har henne 100%

etter mye prøving og feiling har kommunikasjon vært nøkkelen bli enige om felles regler og grenser og følge opp om den andre forelder`n har sagt ja/nei til noe.da dette var på plass har ting sagte men sikkert gått i riktig retning, må få si at jentungen var ei ordentlig bortskjemt unge som visste å snurre pappa rundt lillefingern.

jeg er av den gamle typen mener grenser er viktig og gir trygghet.

det såre er når en til støtt å stadig i perioder får høre fra jentungen hvor slem en er, jeg er strengere enn pappa (også ovenfor våre felles barn)

og det er ikke ålreit å stadig være den som kommer opp i diskusjoner,, (jeg diskuterer ikke med en 3-6 åring .) hvor av jentungen skriker slår osv. jeg er bevist på å opptre rolig med lav stemme og etter lang tid så har det blitt færre av disse situasjonene. det har tatt tid krefter og samhandling. jeg/vi jobber utifra valg hu fårsom regel velge mellom to ting, velger a ikke ofte nekter a å svare velger vi for a det ender som regel i lang tids sutring, men men det er bedring.

ting tar tid men tenk så heldige vi er som får muligheten til å forme neste generasjon.

[Gjest Kine med to prinsesser]

jeg kjente meg veldig igjen i det du skriver "Andre Kone".

 

noe det første min samboer sa til meg da vi traff hverandre var at han var far. men det gikk et år før jeg traff sønnen hans på 3 år, nå er han 9 år. å oppleve kjæresten min som far, gjorde at jeg ikke var i tvil o, hvem som skulle være far til mine barn:) jeg synes han er utrolig flink og jeg har fått vært delaktig i hvordan vi har valgt gjøre ting på når sønnen hans er hos oss. f. eks så sønnen til tider utagerende, men jeg er "god" på å snakke/håndtere han da, så da får jeg frie tøyler. det har gjort at sønnen er veldig fortrolig på meg, vi har et svært godt forhold og jeg er kjempeglad i han. vi har en felles datter, hun er helf forelsket i han og løper etter han hele tiden og se han være god mot min datter, er helt fantastisk. de to er veldig like på hverandre, begge ligner sin far og det syns jeg er godt for tilhørighetfølelsen både for han og min datter siden de ikke ser hverandre så ofte.

 

det som er vanskelig er biomor, vi har ikke et godt forhold desverre, vi har hatt det tidligere, men pga uenigheter, snakker vi ikke sammen lenger. og når det er konflikter mellom biomor og min samboer hvor hun f.eks truer med at ikke sønnen lenger skal få komme til oss, er det svært slitsomt og stjeler mye energi. hun nedprioriterer sønnen sin og derfor blir det vanskelig for meg å stå på sidelinjen å se på. men det må jeg fordi jeg ikke er hans mor. noen lengre oppe snakket om en balansegang; ikke engasjere seg for mye og ikke være uinteressert.

 

men alt i alt ville jeg aldri byttet hverken samboer og gutten hans, aldri!

 

jeg har løst dette ved at jeg fokuserer på sønnen når han er her, og vil ikke vite hva moren finner på når han er hjemme. da blir jeg gal, jeg kommer aldri til å forstå hennes valg og prioriteringer, de må jeg bare akseptere, så får jeg gi han omsorg mens han er her.

 

 

[Hermione_77]

Herregud, så utrolig bra skrevet!!!! Signerer den!!