fødsel som ender i ks- hvordan taklet dere det?

[Gjest]

går utifra at det er flere enn meg som vært med om det.. jeg hadde en fødsel som startet kjempefint, jeg taklet riene bra og pustet meg gjennom dem frem til 7 cm.. da sluttet det å åpne seg mer, og gutten ville ikke ned i bekkenet. han stod helt oppe ved bekken inngangen..

 

jeg fikk en psykisk knekk da det ikke hadde åpnet seg mer på 2 timer med sterke rier, og jm anbefalte noe å slappe av på.. siden jeg ikke tåler lystgass ble det epidural. jeg fikk drypp og vannet ble tatt, jeg var oppe og stod i prekestol og vi gjorde alt for at babyen skulle bevege seg nedover.. men etter 8 timer med rier sa legen at dette nok ikke ville gå, og det ble bestemt ks..

 

nå en drøy uke etterpå begynner tankene komme, og jeg føler meg så vanvittig snytt for noe som jeg vat så godt i gang med å takle!!! jeg har ikke fått noe helt klart svar på hvorfor det ble slik som det ble, men sannsynligvis har babyen bøyt hodet sitt for mye slik at han rett og slett ikke kom gjennom bekkenåpningen.. jeg er også henvist til måling av bekkenet for å se om det er grenseverdier der.. men alt føles bare så kjipt, for frste gangen fødte jeg normalt, det tok lange tid og slik, men barnet kom ihvertfall ned slik han skulle..

 

huffa meg, ser dette ble litt langt ja.. tusen takk for at du gadd og lese, og håper at noen har noe tanker å dele med meg her.. vil jo ikke gå å dvele ved dette lenge etterpå!

[LindaKristin1980]

Skjedde nesten det samme med meg. Endte i hastesnitt etter 18 timer. Ungen var antagelig for stor for meg+ at han aldri kom langt nok ned+ at han snudde hodet.. På slutten skrek jeg nesten etter keisersnitt, så der og da var det bare en lettelse. Det verste var at jeg ikke fikk se gutten min på 8 timer.

 

Det er først nå i det siste (han er 10 mnd) at jeg faktisk har begynt å tenke på at jeg gikk glipp av noe med tanke på det å få barnet opp på magen etc...

 

Men alt i alt er jeg mest glad for at keisersnitt FINNES, at vi har dyktige leger som vet hva de driver med. Ellers vet jeg ikke om gutten min og jeg hadde vært her i dag.

[Mamma til verdens beste barn]

Jeg tror du må prøve å flytte fokus litt, selv om det ikke er lett. Istedet for å tenke at du ble snytt for en fødsel du var forbredt på må du nesten tenke hvor heldig du er som har ett velskapt barn tror jeg...

 

Jeg har hatt to ks, og mistet datteren min pga fødselskomplikasjoner den første gangen, hun ble tre dager gammel. Andre gangen hadde jeg ikke noe valg (og ville ikke valgt noe annet heller) enn ks. Var i full narkose begge gangene og er nå overlykkelig over min fantastisk søte gode sønn, som blir morsommere og morsommere for hver dag:)

 

Jeg har også hatt litt sånne tanker, spesielt når det gjelder ammingen, for det fikk vi ikke til (traumer hos mor, baby født 4 uker for tidlig og med ks...ikke lett å få det til da nei....) og har til og med hørt folk si at når man ammer blir forholdet mor/ barn nærmere! Bullshit!!! Jeg og lille er så nær hverandre som man kan bli tror jeg og jeg blir oppriktig lei meg når folk sier sånne ting!

 

Fokuser på det som er viktig!! Du har ett velskapt lite barn, og det er faktisk ingen menneskerett gitt....

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg måtte ta hastesnitt FØR fødselen var i gang, med førstemann. Og jeg skjønner hva du mener med å føle seg snytt. Vi har jo siden vi var ganske unge tenkt på hvordan det er å føde.... og tanken har vel vært der flere ganger om dagen gjennom hele svangerskapet. Tanker om rier, vannet som går, turen til sykehuset, fødselen, smertene, morsfølelsen og alt det der. Så ender en vanlig kontroll hos jordmor med hastetur til sykehuset og full narkose og keisersnitt. Jeg våknet opp uten verken mann eller barn hos meg - og det tok ca 3 timer før jeg fikk se vår lille, velskapte datter. En utrolig merkelig følelse. Hun var badet, matet og påkledd... "eh, hvem er du og hvor kommer du fra?". Akkruat da kunne det vært hvemsomhelst.....

 

Så jeg har mange ganger følt meg snytt, skikkelig snytt for den første morsfølelsen...! Men det er jo klart at hun kanskje ikke hadde overlevd en vanlig fødsel, så jeg må jo bare være evig takknemlig for at den rette avgjørelsen ble tatt den gangen. Hun er i dag 4 år - og jeg fikk heldigvis en flott fødsel og en flott fødselsopplevelse med lillebror nå i år - og har fått oppleve det jeg har savnet tidligere.

 

Nå bare nyter jeg å ha to skjønne, friske barn og er fornøyd med det.

[Lilleh]

Jeg er i grunnen litt lei meg for at det ble ks..

 

Syns til og med at det virker "dumt" å snakke om fødselen noen ganger, fordi jeg føler at en fødsel er når babyen kommer "riktig" vei..

 

Jeg ble satt i gang med gel, 15 timer senere gikk vannet, og vi var i full gang... og sånn gikk nå timene, med åpning fra 2-7 cm på et par timer, før det stoppet opp og gullet lå og stanget i mange timer.. Dårlig fosterlys, jeg kunne bare ligge på en side, ellers mistet vi fosterlyden.. Og endte da opp med ks 14 timer etter at vannet gikk.. Hvorfor vet jeg ikke, men hun var vel en såkallt stjernekikker, og kom ut med heeelt flatklemt nese stakar..

 

Jeg fikk jo se jenta mi kort etterpå, men så ble jeg kjørt på oppvåkning. Og der lå jeg leeenge, alene.. ingen som kom og spurte hvordan jeg hadde det.. ingen som kom og spurte om jeg ville ha besøk av mannen min og vår lille jente... og han satt alene med henne i "pappaavdelingen" på barsel og lurte på når de fikk komme opp til oss... De timene jeg lå på oppvåknig var helt pyton!! I stedet for å kose oss sammen på hotellet (Ullevål), var vi på vær våre steder uten mulighet til å kommunisere.. Jeg innbiller jeg at planlagt ks er bedre, da er man jo forberedt, har kanskje lest seg opp litt på forhånd og vet iltt mer hva man går til..

 

Jeg skylder også på ks for at melka mi kom i gang så sent, fikk dårlig oppfølging på amminga, og at jenta mi hadde gått ned over den magiske grensa på 10% ble oppdaget dag 4.. jeg hadde jo ikke melk...

 

Dette er noe jeg dveler ved fremdeles 6 mnd etter, spesielt behandlingen på oppvåkninga og på barsel (hun jeg delte rom med skravlet i telefonen til alle slags tider, snorket så veggene dirret, og hadde melk i massevis. Pleierne var overalt henne for å hjelpe til med amming - jenta hennes ville ikke suge, mens mi sugde for harde livet uten å få noe..) Jeg syns faktisk det var en befrielse å komme på hotellet, fikk bedre oppfølging der, og kunne ha mannen min sammen med oss..

 

Uff, dette ble lang, men jeg har mange tanker rundt ks'et som jeg nok ikke blir ferdig med på leeeenge..

 

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Jeg er verken lei meg eller føler meg snytt jeg.. Min fødsel ble igangsatt, og på 2 - 2,5 time hadde jeg full åpning og pressriene kom. Etter 1/2 time der lite skjedde ble det oppdaget at gutten var stjernekikker, og da skjedde ting raskt. 1/2 time etterpå var han ute.

 

Selvfølgelig var det ekkelt og skummelt, og jeg slet med vondt i såret og melk som ikke kom, og jeg fikk bare se han i 2 minutter etter han var ute for å helpes igang. Han lå på barneavdeling 1/2 døgn før han fluttet ned til meg.

 

Men jeg slo meg fort til ro med at han kanskje ikke ville kommet ut frisk og rask uten ks. Jeg var bare utrolig glad for at han var ute og frisk.. Føler likevel at jeg har født, og savner ikke den siste fasen jeg gikk glipp av. Hovedsaken er at vi fikk det til!!

[Anonym bruker]

Jeg ble og satt igang, tok vannet, riene kom tett å alt var bra. Fikk epidural og koste meg med smågodt! pressriene kom, og jeg presset for harde livet, men ingenting skjedde,,var grusomt! vakum ble forsøkt..dobbelt fælt! etter noen timer slik, ble det akutt ks..forsto nada! var livredd! ingen info fikk vi! etterpå ble det konstantert trangt bekken.. fikk en stor jente, dette visste de på forhånd ang.hennes størrelse..Synes det er rart at de ikke kan ta rtg.når det er store barn i bilde..

heldigvis gikk alt bra, ammingen satt umiddelbart..og kjenner meg ikke snytt, føler jeg fikk oppleve begge deler jeg:) jenta var så å si nelt nede..

men nå, noen mnd senere har jeg problemer med å snakke om det..orker heller ikke se bilder fra fødselen..nok pga.jeg ble så redd!

 

neste gang er det planlagt ks, synes det er helt greit..

[puttelutte]

Jeg lå i fødsel i 24 t før det ble akutt ks. Gutten var stjernekikker og etter full åpning skjedde det ikke mer. Lå med sammenhengende rier i 4 timer og venta på pressriene. Det kom flere leger, til slutt en overlege, som sa at dette var nytteløst. Gutten min ble så forløst ved hjelp av ks. Da hadde jeg ligget i et døgn og takket nei til smertestillende, og var sååå fornøyd med meg selv. Rett før det stoppa opp sa jm at nå er det nok bare minutter igjen. Særlig...

Jeg følte meg som deg, snytt!!!

Følte liksom at jeg ikke greide det "alle andre" greier og som vi faktisk er skapt til å gjøre. Følte også at jeg hadde skuffa pappan som hadde gleda seg sånn til å klippe navlestrengen. Gikk og terpa på dette ganske lenge før jeg bestemte meg før å fokusere på det faktum at vi hadde fått verdens nydeligste sønn. Snakka mye med mannen min om det, og det viste seg at han var kjempestolt av det som jeg presterte på sykehuset. Han syns at jeg gjorde en fantastisk innsats, nesa i grusen til ære for meg. Sånn er det med deg også. Du gjorde det du kunne og det gikk bra. Om en stund kommer du over det. Gled deg heller over barnet ditt!! Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Fødselen min startet også greit med at vannet gikk en mandag kveld. Fikk rier utpå natta og styra på.. Tok det rolig og var ikke redd:) Har slitt med fødselsangst, men da alt startet var det bare spennende:) Full åpning på tirsdags natt, men han kom ikke ut.. Jordmor så hodet hans der han satt bom fast.. På onsdag ettermiddag ble han tatt med keisersnitt og da var lillegull dårlig da han kom ut. Hadde streptokokker og jeg fikk ikke se han før dagen etterpå. Jeg var også veldig dårlig. Betennelse i magen. Vi ble liggende på sykehus 3 uker. Nå er gullet mitt 8 måneder og jeg har aldri følt meg snytt for fødsel, da jeg er så utrolig takknemlig for at alt endte så godt.. Jeg fikk også til ammingen tross tung start og fullammet til gullet var 6 måneder:) Har fått beskjed om at neste fødsel må skje ved keisersnitt pga veldig trangt bekken. Lå langt under grenseverdien.. Skulle gjerne prøvd å fø jeg og, men er lykkelig over å få keisersnitt, for jeg har ikke lyst til å oppleve dette igjen.. Men flere barn, ja det håper jeg at jeg får!!

[Gjest]

takk for svar allesammen.. det er så godt å lese om andre sine tanker og erfaringer, og å se at jeg ikke er alene om å føle slik jeg gjør.. men jeg tar det veldig til meg, det en av dere sier om å flytte fokus fra negativ til positiv. for det er akkurat det mannen min sier til meg også.. han forstår at jeg er skuffet og lei meg fordi det ikke ble slik jeg hadde forberedt meg på, eller håper på. men han sier også at jeg heller burde tenke på at jeg har båret frem og født to alldeles nydelige, friske gutter. og det har han jo helt rett i. jeg føler med deg som har mistet, og får vondt inni meg ved tanken på hva du har gått gjennom. takk for at du skrev om erfaringen din!

 

så jeg tenker at dette dabber av, og at jeg etterhvert klarer å tenke på fødselen med andre følelser enn det jeg gjør akkurat idag. jeg vil nok bestille meg en time hos jm som var med hele tiden, snakke ut, for så å gå videre. tror det kan være lurt. så håper jeg at jeg kanskje får noen svar på hvorfor det endte slik det gjorde da jeg har tatt røntgen av bekkenet.. for om det er grenseverider der, og babyen slik det ser ut også var litt felinstilt med hode, ja da har jeg fått en forklaring! men er jo klar over at mye skjer som man ikke kan forklare, og dette er kanskje en av de gangene..