Hvorfor er jeg så lei meg hele tiden??

[Anonym bruker]

Jeg er så lei meg. Kjenner meg ensom og har masse negative tanker. Har nettopp fått en nydelig gutt som jeg elsker over alt på jord. Synes det går kjempegreit med han og har bare gode tanker når det gjelder han. Derfor tror jeg ikke jeg har fødseldepresjon heller. Jeg skjønner ikke hva som er galt. Jeg har virkelig alt. En fantastisk mann, fantastiske foreldre og svigerforeldre, god økonomi, god utdannelse. Alikevel bare gråter jeg. Det er jo helt idiotsk. Vi har nettopp flyttet og jeg kjenner ingen her. Er så ufattelig ensom. Har permisjon så dagene blir så utrolig lange og den eneste jeg snakker med er mannen min når han kommer hjem fra jobb. Noen andre som kjenner seg igjen?

[Anonym bruker]

kjenner meg veldig igjen, både de negative følelsene og den dårlige samvittigheten for at jeg hadde dem. Jeg hadde det jo så godt! Det var et helt spekter av nye og vonde følelser som kom 1 uke etter fødsel, og jeg var veldig skremt.Fikk et godt råd om å snakke om dem, så mannen min fikk både se og høre utløp for alt det vonde som samlet seg i meg. Jeg slapp kontrollen og lot meg selv å gråte ut når jeg fikk behov for det. Etter 2-3 uker traff jeg også venninnene mine ute på cafè og det var deilig. Følte at jeg var mitt gamle jeg igjen, samtidig som jeg gledet meg å komme hjem til gullklumpen min. Nå etter 5-6 uker er alt normalt igjen, så jeg kan ut fra min erfaring fortelle deg at det går over, og at det er helt normalt å slite med dette i begynnelsen.

 

trøsteklem fra meg

[Anonym bruker]

Kjenner meg helt klart igjen.....

Jeg tror det er hormonene som er litt i uballanse. Jeg fikk barselstårer på sykehuset og var virkelig ikke forberedt på dette selv om jeg har hørt og lest om dette. Jeg gråt og gråt over alt og ingenting. Så gråt jeg fordi jeg ikke visste hvorfor jeg gråt. Dette var mitt andre barn, var aldri sånn første gangen. Det fortsatte når jeg kom hjem, men gikk bedre og bedre. Men følte meg enormt ensom og mye trist. Jeg forsto jo ikke hvorfor for jeg hadde alt jeg kunne drømme om. Alt skulle bare være lykke nå jo. Jeg sa en dag til naboen min at jeg lurte nesten på om jeg begynte å få sosial-angst. Følte nesten sånn. Jeg gikk kun hjemme og så jo nesten ingen. Jeg er nok og en veldig sosial person. Men de andre rundt meg sullet med sitt og når vi pratet hadde jeg ikke allverdens å snakke om utenom bæsjebleier og amming. Andre snakket om jobben, kinoer de hadde vært på, alle julebordene alle var på osv. Da føltes det enda mer ensomt selv om jeg aldri i verden ville byttet plass med dem. Det var jo mye bedre å ha lillegutt i armene enn disse juleborda med tømmermenn dagen derpå ikke sant??? Men likevel følte jeg meg trist altså. En dag tok jeg meg selv i ørene og dro på barselsgruppe selv om jeg egentlig ikke hadde lyst. Jeg følte jeg ikke hadde overskudd til å "bli kjent med nye" akkurat da. Jeg dro på besøk på jobben min og begynte å være mer ute blant folk. Det hjalp. Alt ble bedre for hver dag som gikk. Nå er gutten min 8 mnd og for min egen del har jeg funnet ut at vi skal besøke "åpen barnehage" for det sosiale. Sjefen min fortalte at hun dro dit da sønnen hennes var 2 mnd gammel bare for å komme seg litt ut.

 

Har du hørt med helsestasjon om det finnes et lgnende tilbud der du bor? Evt. barselsgruppe? Kan hende det kunne vært litt ålreit å møtt noen i samme båt? Bare et lite tips fra meg....

Håper det bedrer seg, jeg tror det er hormonene våre som spiller oss et lite puss.....

[Anonym bruker]

Jeg hadde det på samme måte. Begynte faktisk å lure på om jeg hadde depresjon, selv om jeg aldri opplevde negative tanker om minsten. Jeg kjøpte meg Johannesurt etter å ha lest mye om dem på nettet. Vet ikke om det er takket være disse eller om hormonbølgen nå har lagt seg, tristheten er i hvert fall borte )

Vær obs på at man ikke kan ta disse om man er gravid eller ammer, er et naturlegemiddel som har vel så god effekt som antidepressiva på lette til moderate depresjoner.

 

Uansett lykke til og klem til deg!