Litt trist jeg...

[Anonym bruker]

Bare litt trist i dag... Føler meg litt ensom. Har mann og en herlig liten, men savner mange av vennene jeg hadde før jeg fikk barn. Nå blir jeg ikke invitert lenger på fest og sånn... Jeg er jo ikke så altfor glad i å feste hver helg lenger slik det var før, men en gang innimellom er jo kjekt. Er nesten bare med meg selv, samboer og gutten min. Uff...føler meg bare litt aleine og utenfor...

[Anonym bruker]

Har du ikke kontakt med noen av vennene dine mer? Det er jo ingen som sier at du ikke kan ta deg en tur ut selv om du har fått barn. Gutten din har jo en far som bor sammen med dere. Han kan vel være hjemme en kveld mens du tar en liten tur ut, det trenger vel ikke være fest til den lyse morgen. Ring noen av vennene dine og inviter til noe. Alle trenger input, også mødre.

[Anonym bruker]

Jeg syns også det ble litt slik etter at vi fikk liten. Er veldig mye bare oss tre, men det har blitt bedre etterhvert (o:

 

Vi begytne å ta litt mer kontakt med de av vennene våre som fikk barn før oss, som vi ikke hadde hatt særlig kontakt med på en stund.....

Nå er det de vi har mest kontakt med. Anbefaler deg å være litt aktiv selv på å ta kontakt, og kanskje at det blir litt "enveis-kjøring" fra din side en stund, men etterhvert så skjønner de nok at du ikke har lyst å bure deg helt inne selv om du har fått barn.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene..

Jeg har vært sammen med barnefaren i snart 4 år, og vært ute ca 3 ganger på denne tiden...så det trenger ikke være barnet som hindrer..

Barnet mitt er ca 1,5 år, og jeg lar ikke faren passe henne.

Ikke for å være vanskelig, ingenting hadde hjulpet meg mere, enn at han kunne tatt seg av barnet.

Problemet er at han takler ikke at barnet gråter, klarer ikke å trøste det (Mangel på empati), vet ikke hva, når eller hvorfor når det gjelder alt av stell og mat..

Det er som å være alenemamma.

Er så sliten at jeg har mest lyst til å dø innimellom, men gleden over barnet mitt (som han er sjalu på..) holder meg oppe.

Mormor er den eneste som passer barnet når jeg må noe, og siden fødselen er det ca 40 timer sammenlagt...men som regel klarer jeg å pusle dagen sammen med egen hjelp.

 

Beklager, dette var egentlig ikke svar på ditt innlegg, men det var så godt å skrive dette ned.

Jeg føler i hvertfall med deg:)

 

[Anonym bruker]

Takk for svar... Barnefaren er ingen hindring for meg. Det er heller litt det at vi bor ganske langt utenfor byen; og jeg er ikke så glad i nattbusser osv på natterstider. Ikke ofte vennene mine besøker meg fordi jeg bor her jeg bor. Vi har vel gradvis mistet kontakt etterhvert. De treffes hver helg på fest og nachspiel; men jeg er som sagt ikke så klar for all den festingen. Egentlig er det jeg savner mest en venninne jeg bare kan stikke bortom til; det har jeg ikke, og da blir det fort ensomt...

Du over her, som skriver at barnefaren ikke har empati osv...-har dere et bra forhold ellers? Du har det nå verre enn meg; så en stor klem til deg!

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver om venner som sklir fra og nattbusser.

Jeg ender alltid opp som sjåfør fordi jeg ikke liker bussene og taxi er så dyrt.

Jeg bor greit sentralt sånn sett, men syns alle andre har så mye å gjøre og jeg klarer ikke å være den som tar kontakt og blir "satt på hold" hele tiden. Da mister jeg lysten å være sammen med de.

 

Barnefaren har mye problemer. Han har kraftig adhd, og har brutt tilliten min så mange ganger at jeg har mistet tellingen.

Er sliten og lei av alt det rare han finner på, for deretter å klandre alle andre (meg) for at han gjør idiotiske ting)

Han forstår ikke at andre reagerer på tingene han gjør, er lystløgner, feig og skjønner ikke konsekvenser av handlinger.

Det er gått så langt at jeg flytter fra han nå, jeg må ta vare på meg selv og den lille.

Kjenner hvor sliten og sårbar jeg har blitt når du som er helt fremmed for meg klarer å få frem tårer i øynene mine bare ved å vise litt omtanke.

-Takk, og du får en klem tilbake:)

 

Han gjennomsøker alt jeg eier, og jeg tviler ikke på om han leser hvert eneste innlegg på hele dinbaby.com for å se hva jeg har skrevet...derfor signerer jeg med anonym

[Anonym bruker]

Stakkars deg om det er slik dere har det!Går han med på at du skal flytte? Høres ut som det rikgtige å gjøre i ditt tilfelle! Har ikke bf noen medisiner for sin adhd?

Håper du har noen gode hjelpere(venninne/familie) som kan være der for deg. En bestevenn er bedre enn mange "liksomvenner", så håper du har det.

Klem igjen:)

[Anonym bruker]

Takk for omtanken:)

Han har ikke noe valg om flyttingen, men er mindre happy for det for å si det sånn.

Men jeg er nødt til å flytte, det er så slitsomt å hele tiden måtte forsvare sine handlinger og ord for han. Han skjønner ikke vanlige fraser, og tror alt er negativt og om han. så er han sarkastisk. Kalles vel paranoia og oppviglende.

Problemet er at han synes synd på seg selv og skjønner aldri hvorfor han ikke kan få "en sjanse til".

Jeg har familie som forstår min situasjon. Utenom noen greie venninner er omgangskretsen liten.

Han er medisinert, men den hjelper ikke på impulsene hans. Han klarer ikke å styre de, og kan gjøre mange helt absurde ting.

Det værste er dog at han ikke er noen god far.

Skulle bare ønske man kunne få han til å forstå, men det går nok ikke an å få til.