Hvordan er det EGENTLIG??

[Anonym bruker]

Jeg er en jente på 25 år som nettopp har slutta på p-pillen, og jeg og sambo har veldig lyst på barn, så håper det ikke tar så altfor lang tid før den sitter:o)

 

Jeg har vært endel inne på BiM og lest og synes det er gøy å se hvordan alle gleder seg og hvor spente alle sammen er. Men i det siste har jeg også vært litt innom DiB og tittet, og her virker det som det meste dreier seg om skriking, nattevåk, ammetrøbbel osv...

 

Så mitt spørsmål er da, hvordan er det egentlig å ha barn? Stemmer det overens med forventningene dere hadde da dere var gavid? En kan jo til tider bli litt "skremt" av å lese innleggene her...

[Gjest]

noen får unger som sover,spiser og driter.

noen får unger som får kolikk.

noen får unger som sover lite.

 

jeg har ei som er våken noen ganger om natta,men det har blitt litt bedre i det siste(hun er 5mnd).

hun er snill og rolig,litt sutring pga tenner og men det overlever vi.

 

ingen unger er like og man venner seg til det.

 

det er verdt såre pupper og lite søvn

[Anonym bruker]

Hei hos oss har alt bare vært helt fantastisk.jeg har en sønn på 10.5mnd og han er kjempe snill.vi hadde nattevåk kun de første 5ukene (det var litt slitsomt da)men syntes ikke at jeg kan klage av det egentlig.Hehe..skriking har han nesten aldri gjort,så vi har vært veldig heldige med han:)men unger er jo så forskjellige..så får håpe at du snart blir gravid da.lykke til......

[Anonym bruker]

Er vel egentlig helt umulig å svare generelt på dette, da alle barn er forskjellige :-) Husk at ofte skriver de som har et problem/spørsmål inn her fordi de ønsker erfaringer fra andre, og får da naturlig nok svar fra andre som har opplevd det samme og kan komme med råd, det betyr ikke at alle andre har hatt det problemet.

 

Ikke alle får ammetrøbbel (jeg har heldigvis ikke hatt noe særlig enda, og han er snart 8 måneder), og ikke alle babyer har kolikk eller skriker mye om natta (han her har ikke gjort det). Selv om jeg er våken flere ganger om natta og ammer kan det knapt kalles nattevåk, for både han og jeg pleier å sovne igjen med en gang etterpå.

 

Og ting som høres litt fælt ut trenger ikke være så galt. Hadde noen sagt til meg før fødselen at jeg ikke kom til å få en hel natts søvn på åtte måneder (eller muligvis lenger, han viser ikke tegn til å ville gi slipp på nattpuppen enda), og at mer enn 3-4 timer søvn i strekk ville være sjelden luksus, ville jeg nok syns det hørtes helt forferdelig ut. Men i praksis er det ikke så ille i det hele tatt. Jeg dupper litt sammen med ham på dagtid av og til, og får sove lenge de dagene pappaen står opp med ham :-)

 

Jeg syns det å få barn har vært utrolig bra, selvfølgelig er man sliten og trøtt innimellom, og man kan ikke leve helt som før, men "bonusen" er så definitivt verdt det! Men akkurat hvordan barnet deres er får dere nok ikke vite før etter at det er født ;-) Lykke til!

 

Puh, dette ble langt, men håper du får noe fornuftig ut av det :-)

[Tommage♀♂]

Hehe, nattevåken, bæsjebleiene, gråtingen osv kommer på kjøpet! Men at det er verdt det er det ingen tvil om! Den følelsen av å ha ansvar og omsorg for et lite menneske er utrolig nifs, men samtidig ubeskrivelig god! Hender jeg tenker tilbake på den tiden jeg ikke stod til ansvar for noen og kunne bruke tiden som jeg ville, og klart jeg savner det noen ganger... Men alikevel ville jeg aldri i verden vært foruten frøken Dings=)

[MartheMor+Lillegutt]

Takk for kjempefine svar:o)

 

Det er vel sant som dere sier, at det er veldig individuelt. Og uansett så vet man vel ikke hva man går til..det er vel egentlig det jeg synes er skremmende. Ser for meg at det kanskje er en mulighet for at man kanskje "angrer" på valget om å få barn og at man føler seg fanget og føler at man har mistet friheten helt..

 

Men jeg vet jo at både jeg og sambo har veldig lyst på barn, man vil vel aldri kunne føle seg 110% klar uansett..hehe..

 

HI

[GuriMalla - ♀♂♂]

Ikke ha for store forventninger er det beste rådet jeg kan gi deg. Da kan dere gå på en skikkelig smell. Dere kan selvsagt få en unge som sover og er snill som dagen er lang, men dere kan også få det motsatte. Mener ikke å svartmale det å få barn, det er utrolig stort og koselig også. Men veldig slitsomt den første tiden.

Jenta vår er nå 2,5 mnd og vi har hatt en litt tøff start med mye skriking og mageproblemer. Jeg hadde ikke store forventninger for jeg vet fra venninner at det er slitsomt den første tiden. Det som har irritert meg mest siden vi fikk barn er at det virker som at alle andre har blide, fornøyde unger som sover og ikke skriker. Og melken kommer selvsagt fossende............

Det er en stor omveltning i livet å få barn, det skal man være klar over. Men jeg ville ikke vært henne foruten!!!

[M&M is my babies]

Jeg har 2 barn. En på 2 år og 2 mnd og ei på 3 mnd. De har vært rolige og snille begge to. Men noen ganger så er ikke alt bare bra. Babyen din kan skrike og skrike og ikke noe er bra. Uansett hva du gjør så hyler ungen av full hals. Da er man ganske frustrert skal jeg love deg.

Men så plutselig kommer verden største smil. Og da er alt bare fryd og glede. Du ville ikke bytte bort ungen for alt i verden. Det kan ikke forklares bare oppleves.

[tin-tin]

det er:overveldende!!!! på alle måter. mye sterkere enn man kan tenke seg til!!!!og dette gjelder også at man er så sliten at man ikke henger sammen! men det du skal huske når du leser på disse sidene, er at det er veldig underforstått hvordan vi føler for barna våre....og det ligger alltid til grunn! uansett om vi har amme problemer eller søvnproblemer osv. er de det viktigste og beste som har hendt alle sammen! lykke til med alt!!

[animal]

Det du leser her inne er en brøkdelen av hverdagen til en småbarnsmor/far. Det er jo ikke så mange som trenger råd om ting som går helt fint fra før. Av og til kan det sikkert være god prevansjon å lese både her og på BIM, hehe..

Ja, det er til tider veldig slitsom, men det er glemt så fort babyen ser på deg og smiler/ler eller lærer noe nytt. Det å få barn er akkurat som mange sier, det er det beste som har hendt dem. De følelsene man får for sitt eget barn er så sterke og anderledes at jeg tror ikke det går ann å beskrive dem med ord, det må oppleves.

 

Lykke til! Jeg er sikker på at du kommer til å synes det er verdt det, og mere til!

(Hilsen ei som har hatt et hardt svangerskap, fødsel og spedbarnstid).

[Anonym bruker]

Som det sies her.....Er veldig stor forskjell på babyer/barn. Har to som er som natt og dag:) Sønnen min var rolig, spiste og sov lite på dagen, men hele natta. Datteren vår er en skikkelig snurrebass, er høyt og lavt. Hun er snart 7mnd. Hun har sovet mye på dagen og natta. Hun er en skikkelig rampejente;)

Har to venniner som har tvillinger, hun som fikk først ga de flakse som de gikk rundt med hele dagen. Ho andre sa at det var hun HELT sikker på at hennes ikke skulle. De gjør det enda og de er 2 nå........ Blir ikke alltid som man planlegger. Er nok lurt å ta det litt etterhvert:)

Lykke til:) Uansett er det mye jobb, men det man får igjen kan ikke beskrives:)

[♥ Snøblomst ♥]

Livet blir ALDRI som før!

 

Og det tar bare noen uker før ditt "gamle liv" føles laaaaangt borte. Noen ganger vil du nok tenke: "Hva i alle dager har vi begitt oss ut på?", langt oftere vil du tenke: at det er mulig å føle så sterk kjærlighet for et lite menneske som jeg har kjent så kort tid!

 

Lykke til!

 

[Gjest]

Vi har to barn:

 

Nr. 1: Kolikk, måtte bæres døgnet rundt de første ukene (og mye de neste månedene). Trodde jeg skulle miste forstanden (seriøst ment).

 

Nr. 2: Spiser, bæsjer og sover. Har aldri grått utenom rett etter fødselen. Setter i et kvekk når det er noe hun vil og smiler ellers den lille tiden hun er våken.

 

Når man har så to vidt forskjellige babyer som dette, så skjønner man sikkert at hverdagen er veldig forskjellig.

 

En ting som gjelder for begge våre er at vi er vanvittig glad i dem begge. Den kjærligheten man føler for barnet sitt er så sterk at den kan ikke beskrives. Den må oppleves! Den kommer ofte rett etter fødselen, men den vokser og vokser ettersom man lærer barnet sitt å kjenne.

 

Ettersom vi opplevde kolikk med førstemann og "alle" sa: "Kos dere med den første tiden. Den er bare nydelig.", så lurte jeg på om folk bare var hyklere (hadde ikke en god dag før det var gått 6 måneder). Med nr. to som er lett å ha med å gjøre er det virkelig bare kos. Med henne kan jeg tenke at jeg vil pynte henne med pene klær o.s.v. Hun trenger ikke bysses, kan bare legge henne og hun sover, og sover åtte timer i strekk. Med førstemann bare gråt jeg hele tiden for jeg var totalt utslitt av ikke å få sove, og ble bare helt fortvilet når moren min spurte om ting de hadde laget til småen var pent eller passet, jeg hadde ikke tid eller mulighet til å vurdere det. Jeg ønsket bare så inderlig å sove og ikke gå med øreplugger hele dagen. Bare litt stillhet.

 

Så hvordan det EGENTLIG er: Det kommer an på barnet hvordan det blir. Ikke glem at de er like forskjellige som voksne mennesker. Hvis dere har besteforeldre som stiller opp, så benytt dere av dem. Det hadde ikke vi dessverre.

 

Når du leser de sidene her, så er det jo problemene man oftest tar opp. Når alt er helt greit har man ikke behov for å spørre så mye kanskje. Dermed virker det som om det er mer slitsomt enn det er .

[mai mammaen til to]

jeg har gledet meg til å bli mamma siden jeg var 15 år ( er nå straks 25).... og jeg må si at det å være mamma faktisk er enda bedre enn jeg hadde trodd. datteren min er bare helt fantastisk. de første ukene hadde hun en tendens til å være våken fra 24-02..da gråt hun ganske mye. var nok magesmerter.... men det gikk heldigvis over ganske fort.... var ganske sliten noen dager da...men det gikk over...jeg var så oppslukt i datteren min at jeg ikke enste noen ting rundt meg. Eneste som stod i hodet mitt (og slik er det enda) var datteren min.

 

datteren min gråter litt når hun er trøtt...vi har ikke vært konsekvente på at hun skal sovne selv.. så hun pleier å sitte sammen med oss til hun sovner...så legger vi henne i sengen eller korgen som vi har i stuen. på natten sover hun egentlig ganske greit syns jeg.... hun sovner rundt 20-21 og sover da til litt før 8...men hun får mat sikkert4-5 ganger...men det er mest kos..så har henne bare oppi sengen når hun får mat...syns det er skikkelig kos...hun er ikke våken når hun spiser.... spiser i søvne..

 

det jeg vil si er at jeg syns ikke det er mye "slit" å være mamma... selvfølgelig er det mye arbeid, men jeg syns jeg får mye mer igjen fra datteren min enn det jeg bruker av energi på henne. som i dag, hun har ledd og smilt så utrolig mye ...skikkelig hærlig

[palia]

hvis du har sett den sparebank1 reklamen om de som har fått unge så føler jeg den er veldig beskrivende for oss ihvertfall.

til tider jan d være tøft og vanskelig ig du er sliten, men allikavel hadde aldri trodd at det gikk an å være så lykkelig som jeg er nå!!!

har bare gitt meg mersmak og vil ha MANGE flere....

[Lille & Bittelille]

Hei!

Jeg skjønner st du lurer, for det er som oftest det negative som kommer frem... Hvis noe som helst kan være negativet med en liten baby da!!

Det er klart det blir skriking, nattevåk osv, men alt det andre veier så mye mer!! Min lille prinsesse er nå tre mnd og livet kunne ikke vært bedre! Hele tilværelsen blir snudd på hodet, livet blir helt annerledes enn hva man er vant til, men alt er til det bedre!

Jeg ønsker deg masse lykke til og krysser fingre for at du snart skal gå rundt med stor mage..

Klem

[Ranveig R]

Sidan du spør, så vil eg lime inn ein tekst, som dukkar opp her inne sånn innimellom.

 

---------------------------

 

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter "tilfeldig" sier at hun og hennes mann vurderer "å starte en familie".

 

- "Vi holder på med en spørreundersøkelse," sier hun, halvveis spøkefullt. "Synes du vi skulle hatt en baby?"

 

* "Det vil forandre livet deres," sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall.

 

- "Jeg vet," sier hun, "slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer".

 

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite det hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

 

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

 

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, "Hva om det hadde vært MITT barn?"

 

At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne.

 

At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

 

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, å bli mor vil redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge.

 

At et påtrengede rop "Mamma!" vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

 

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen.

 

Hun vil kanskje anskaffe dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig forretningsmøte og hun vil bare tenke på sin baby's søte duft.

 

Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

 

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine.

 

At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald's vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet.

 

Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

 

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil miste de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før.

 

At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn.

 

At hun ville offret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

 

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn.

 

Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror.

 

Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn.

 

Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

 

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring.

 

Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle.

 

Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang.

 

Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

 

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer.

 

* "Du vil aldri angre på det, " sier jeg til slutt.

 

Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall.

 

Det er fantastisk å være mamma..

[Ranveig R]

Det ER veldig mykje som stemmer i denne teksten.

 

Eg har "i alle år" ønska meg ungar, heilt sidan eg begynte å sitte barnevakt som forholdvis lita jente. Då eg begynte på vidaregåande var eg temmelig klar, men (heldigvis?) vart det ikkje til at eg fekk baby før eg var 23 år gamal og ferdig med utdanninga mi.

 

Det er forferdeleg vanskeleg å svare på korleis det EGENTLIG er. Men ein ting er sikkert - uansett kor mykje du tenker og funderar og planlegg, vil det aldri bli slik som du hadde forestilt deg.

 

Dei første vekene/månadene er, for dei aller aller fleste, forferdeleg slitsomme. Tida går med til amming, bleieskift, bæring, trøsting av babyen, og til å stelle med din eigen (mulig "mørbanka") kropp etter fødselen. Du får ikkje kroppen din tilbake når babyen er fødd. Nokre babyar får kolikk og kan skrike mange timar i strekk, andre babyar søv som små englar i inntil 20t i døgnet.

 

Morsfølelsen kan ta si tid før dukkar opp, og det er nok mange ( og heilt sikkert fleire enn dei som vil innrømme det) som har lurt på kvifor i alle dagar dei bestemte seg for å få barn i det heile tatt.

 

Det tar tid for deg å bli kjent med babyen, og det tar tid for babyen å bli kjent med deg. Til å begynne med er det nesten umulig for deg å finne ut kvifor babyen skrik. Er den sulten? Trøtt? Har den vondt? Kjedar den seg? Er det for mykje bråk? For mykje lys? Er den varm? Kald? Er bleia full?

 

Men etter kvart lærer du deg å høyre forskjell på gråten, og dagane blir meir strukturerte. Sjølv om babyen vil ha pupp ofte til å begynne med (gjerne kvar andre time - heile døgnet) roar det seg som regel etter kvart som den får bedre "lagringsplass" i magen, og orkar å suge lenger om gongen.

 

Dei fleste mødre vil vere einige i at "det verste" er over etter ca 3 mnd. Då har du fått tid til å bli kjent med babyen, og den har fått tid til å bli litt vant til verda. Og etter vendepunktet rundt 3 mnd, blir alt bedre. Og bedre. For oss var den neste kneika rundt 5 mnd, og etter den tid har alt vore kjempekjekt. Og no som han nærmar seg året virkar spebarnstida/barseltida ikkje så avskrekkande lenger, sjølv om det var tungt då eg stod midt oppi det. No begynner vi faktisk å få lyst på ein til...

 

Det viktigaste å huske på er at ALLE (både mødre, fedre og babyar) er forskjellige, og det er nesten ingen ting som er likt for alle. Det er umulig å seie korleis din baby vil bli, og det er umulig å seie korleis du kjem til å reagere på å bli mamma.

 

Men ein ting er sikkert: Etter kvart som den første, slitsomme tida er over, vil du aldri angre på at du fekk barn. Du vil bli så hodestups forelska i eit lite menneske, at du begynner å skjøne alle dei gamle klisjeene som "Det var først då eg fekk barn at livet egentlig begynte!". Du vil vere villig til å gjere ALT for barnet ditt, og du kjem automatisk til å sette deg sjølv i andre rekke. Uansett kva som skjer.

 

Det er i sannhet fantastisk å vere mamma!

 

Lykke til som babylagar!

[Gjest]

slik har jeg opplevd det å bli mamma:

 

negativt:

livet blir aldri det samme

det blir aldri bare meg og typen igjen

jeg kan ikke lenger dra avgårde akkurat når det passer meg

jeg kan ikke spille høg musikk i bilen lenger

jeg lukter gulp uansett hvor mye jeg dusjer

skriking og sutring

ammeproblemer og følelsen av mislykkethet

konstant bekymring for lillegutt

kroppen min vil aldri bli den samme

 

Positivt:

hver morgen våkner jeg av nydelige pludrelyder i barnesengen

jeg føler meg viktig/noen trenger meg

når jeg går tur, går jeg ikke lenger alene

mye lek og latter

nytt syn på livet

spenning - ser utvikling hver dag

ny glede over de tingene man satte pris på da man var unge selv (se på morgenbarnetv, bading, leking, jul, bursdager)

 

lillegutt var ikke planlagt, men så utrolig velkommen til verden likevel )

elsker lillegutten min over alt på jord!!