Når pappa er død

[Majas mamma]

Jeg er ny her i dag. Da jeg hadde datteren min i magen var jeg mye på barnimagen. I dag fant jeg denne siden og ble glad.

 

Jeg lurer på om det er flere enn jeg som er helt alene med barnet sitt. Jeg har vært det siden oktober i fjor da pappaen til barnet mitt døde brått. Jeg har ny kjæreste, men er som sagt alene om omsorgen for barnet mitt som nå er fire år. Det er tøft. Det er også fint. Jeg er så "heldig" å ha henne hos meg hele tiden. Det sier seg selv at vi har et veldig tett forhold. Kjæresten min må pent finne seg i at Maja sover sammen med mamma når hun måtte ønske (noe som er hver natt).

 

Det har vært vanskelig å være støtte for en treåring i sorg samtidig med at jeg selv var i sjokk og sorg. Men jeg tror vi har klart den verste kneika og jeg er ufattelig glad for at jeg har ungen min.

 

Jeg føler meg litt alene med denne problematikken. Jeg vet ikke om noen andre småbarnsforeldre hvis den andre forelderen er død. Det er ikke helt det samme som samlivsbrudd. Skulle gjerne hatt noen å dele erfaringer med.

 

Jaja, dette var en slags presentasjon av meg. Dere hører mer fra meg.

[cowgirl_in_katmandu]

uff..jeg har heldigvis ikke noe erfaring på det området..ville bare si at jeg synes du er tøff,og at jeg håper du har andre rundt deg som støtter deg oppi dette...

 

[Gjest]

Kanskje dette er noe for deg?

http://www.dinbaby.com/forum/messagelist/4791

[Margrethe S.]

Velkommen hit!

Synes det er trist men veldig fint innlegg!

Tenkte bare å tipse deg om etterlate debatten på DinBaby, der finner du flere som er i din situasjon.

Lykke til!!!

[Majas mamma]

Takk for tips! Jeg hører vel til litt her og der. Alenemamma er jeg jo uansett måte jeg ble det.

 

 

[Margrethe S.]

Selvsagt hører du til her 'og! :-) Men synes det er til tider litt lite aktivitet inne her , så alltid artig å stikke innom flere sider. SEv har jeg fått mye nyttig informasjon på disse sidene, går an å spør om mye rart uten å føle seg helt dum liksom. Men det er mye rart her og ja... ;-)

 

[moder3]

Heisan..

 

Jeg har vært 100 % alene med jenta mi fra første stund pga at "han" var rusmisbruker og ustabil.. Hadde stadig håp om bedre tider, men nå for to uker siden tok han sitt eget liv, så nå er alt håp om et slags far- datter forhold borte..

 

Jeg har også ny kjæreste (noe jeg har hatt i over ett år..), men vi bor ikke sammen enda, har en foreløpig avstand på 80 mil.. Er helt enig i at dette med å være helt alene om omsorgen er noe helt annet enn samlivsbrudd ja, jeg har aldri hatt en "frihelg"/pappahelg e.l. Hver dag går ut på å gjøre det beste for den lille, og det innebærer for min del mye bekymring, er redd jeg ikke gjør det rett, om hun har det godt osv. Ingen ting tyder på noe annet da, men likevel.. Spesielt på dager hun er særdeles trassete, blir jeg etterpå sittende og være deprimert og tenker på hvordan jeg skulle gjort alt annerledes. Selv om trass og grensetesting er høyst normalt for to-tre-åringer..

 

Det hadde nok vært utrolig godt med en smule avlastning i ny og ne. Selvfølgelig finnes besteforeldre og andre, men å ha barnevakt bare for å ha "fri" gjør at jeg får dårlig samvittighet igjen, så det er ikke bare enkelt nei. Gleder meg til å bli ferdig med studier og flytte sammen med min kjære, kan hende det blir litt enklere på noen vis da..

 

Hvordan går det med deg da, og hvordan opplever du trass-alderen?

[Anonym bruker]

Ta kontakt med barneavdelingen på Ulevål Sykehus. Når min mor døde tilbød de sorggrupper for foreldre og barn som nylig hadde mistet mor/far. Min far møtte en ny kjæreste der, og min søster og jeg fikk mange venner.

 

Det er verdt et forsøk.

[Anonym bruker]

jeg er alene pga dødsfall. Han døde mens barnet lå i magen. Tøft da, men nå går alt bra og barnet et fire år. Jeg har ikke plass til noen ny mann i livet mitt for barnet og jobb tar all min energi. Så jeg misunner deg som har hatt overskudd til å involvere deg med en ny mann. Men det kommer vel en vakker dag for meg også.

[happybirthday]

Føler med deg. Har selv opplevd den situasjonen. Min sønn var 7 år da pappan hans omkom i trafikkulykke. Vi var ikke kjærester da, men hadde vært kjærester i ca 7 år og bodd sammen i et par-tre år av dem. Vi splittet lag da sønnen vår var 2,5 år, og det var dessverre tidvis høyt konfliktnivå. Like fullt ut var det et sjokk for meg da vi plutselig fikk dødsbudskapet. Det tøffeste var å fortelle sønnen vår det, for de to hadde hatt god kontakt og regelmessig samvær hele tiden.

 

Selv om det hadde vært slutt lenge mellom oss, og pappan hele tiden hadde vært svært bitter etter bruddet (det var jeg som gikk), så er det utrolig hvor mye skyldfølelse jeg strevde med samtidig som jeg måtte være mest mulig støttende overfor min sønn da sorgen skulle bearbeides. Det var også vanskelig balansegang å være den som liksom formelt sett skulle sikre vår sønns interesser (som nærmeste verge), være den som ryddet opp i boet, møte med farens familie igjen, samt samtidig føle at jeg ikke hadde rett til å "rote" i hans ting fordi jeg visste han sikkert ikke ville likt det pga konfliktnivået vi hadde hatt osv... Men måtte jo, og var den som måtte ringe div. forsikringsselskaper, forklare situasjonen, ringe trygdekontor å stoppe bidrag m.m. (men alt dette har jo du også vært gjennom og vet hvor tøft det kan være). Det gikk likevel på et vis, for opplevde at jeg på en måte samtidig gikk ut av meg selv. Var i sjokk, men reagerte veldig rasjonelt de første 14 dagene. Først da begravelsen og det mest nødvendige av praktiske ting var overstått, kom reaksjonen min...

 

Ville bare si at jeg forstår deg godt, og gi tilbakemelding om at vi er flere som har opplevd dette her. Kan opplyse nå om at dette nå ligger 8 år bak i tid. Men det gikk mange år før jeg klarte å prate om det til andre uten at jeg ble påvirket følelsesmessig. Så jeg vet det kan være mange motstridende følelser i lang tid, tross at alle "være glad i" og "elske"-følelser hadde vært døde en god stund før det faktisk ble slutt mellom oss.