klarer jeg å tilgi...?

[Anonym bruker]

Jeg ble slått mye som barn. Det var min mors straffemetode og jeg ble slått ganske ofte, med hånda, beltet, ris...og andre ting. Det var vanlig der jeg bodde å avstraffe barna på den måten. Jeg trodde det var normalt. I dag har jeg og moren min ganske ok forhold, hun er utrolig støttende og vil gjøre alt for meg, men forholdet vårt har aldri vært det jeg vil kalle nært. F.eks har hun aldri snakket med meg om mensen, puberteten, følelser, forelskelse, gutter... de temaene var tabu.Jeg har alltid følt en avstand til henne og syntes at det var greit at vi hadde det slik. Men nå har jeg fått barn, en nydelig liten jente. Det var da hun ble født at de vonde følelsene kom tilbake til meg. Jeg gråt mye når jeg husket hvor ulykkelig jeg var i barndommen. Og det som plager meg mest er når mora mi er så kjærlig og hengiven overfor min datter, gir henne masse oppmerksomhet og vil hele tiden være sammen med henne. Nå er hun god, snill og mild!!! Hvorfor var ikke hun slik sammen med meg? Jeg kjenner at jeg er bitter, og skal vise henne hvordan jeg synes en god mor skal være. For det å slå barn lager store sår som gror men likevel blir til noen stygge arr.

 

håper jeg tilgir henne etter hvert

[Anonym bruker]

JA! Du klarer å tilgi henne for din egen del - du trenger ikke alltid forstå hvorfor hun handlet som hun gjorde det.

Jeg var sur på faren min da jeg fikk barn, for plutselig var han en "superbestefar" for jenta vår mens han var en utrolig fraværende og kald pappa for meg da jeg var barn. Jeg hadde lyst til å straffe han gjennom barnet vårt (begrense felles tid baby/bestefar), men innså at det ikke var noen fruktbar løsning.

Bitterhet tærer på kreftene du trenger til å ta deg av den flotte jenta di!

Jeg kan ikke sammenlikne våre situasjoner eller egentlig sette meg inn i din situasjon, men jeg tror det vil være godt å tilgi hennes uakseptable og uforståelige opptreden i fortiden.

[Klukkhøna]

Jeg tilgir aldri moren min for ting hun gjorde og lot vær å gjøre under oppveksten min. Men jeg har gått inn i en tilstand der jeg har lagt det vekk på en måte. Det er ikke borte, men på hylla.

[Anonym bruker]

Huff, det er mye rare ting som dukker opp etter at man har blitt mor.

Jeg har også vokst opp med foreldre som har mishandlet meg. Fysisk og psykisk. Har kontakt med moren min men ikke med faren min.

 

Etter at jeg ble mor for 4 mnd. siden har mye av det som skjedde i barndommen dukket opp igjen. Det er et mareritt.

 

Merker at jeg blir mer og mer forbanna når jeg tenker på hvordan jeg selv ble behandlet som barn. Har også fått mer avsmak for min egen mor. Jeg kan ikke fatte at hun behandlet meg slik hun gjorde.

 

Mye som dukker opp når man selv har blitt mor. Eneste du må tenke på er deg selv og din lille baby.

 

Lykke til : )

[Anonym bruker]

det er trist, men prøv å legge det i en skuff og fortsett videre

 

sender deg trøsteklem

[Anonym bruker]

pappa kjeftet alltid mye på meg og søskenene mine. og truet med ris, men la heldigvis aldri en hånd på noen av oss.. men den konstante kjeftingen har gjort meg utrolig mistenksom og dårlig selvtillit. jeg kan goodt si at jeg nesten "hatet" han da jeg var mindre..

nå når jeg har fått en liten gutt selv, er pappa den beste bestefaren i verden. han duller, passer og steller lillegull, er helt annerledes enn jeg hadde trodd... tenkt mange ganger på hvorfor han var så sint på oss, når han KAN være så god som han er mot lillegull... har måttet prøvd å forstå hvorfor.. så nå tenker jeg slik: alle fortjener en sjanse til. pappa angrer nok veldig på måten han var mot oss barna og jeg skal ikke minne han mere på det.. det viktigste for meg er at han er en god bestefar for lillegullet mitt..

 

håper du klarer å tilgi selv om det er veldig vanskelig, så gjør det for ungen din...

[fru <3]

Jeg tror du skal gi moren din en sjanse. Hvis du greier å tilgi henne så vil DU få et bedre liv, det lover jeg. Selv ble jeg missbrukt av min ellers så elskelige bestefar som jentunge. Det avlet mye hat og angst i meg i tidlige tenår. Så bestemte jeg meg for at jeg måtte prøve å tilgi han, og det har jeg ikke angret på. "Arrene" vil nok være der selv om de blekner med tiden, men smerten den er borte. Og de vonde minnene har bleknet, faktisk så er de gode minnene mye sterkere nå.

 

Lykke til!