Jeg strekker ikke til! Hjelp...

[Anonym bruker]

Fikk verdens nydeligste gullklump for to uker siden men føler ikke at jeg er i stand til å ta meg av barnet mitt. Nå har pappaen hatt fri i disse to ukene og jeg har prøvd å trene meg opp til å klare det meste på egen hånd til han skal tilbake i jobb. Men jeg klarer ikke! Jeg strekker ikke til. Barnet er snilt og greit og gråter lite og folk sier jeg er heldig. Dette får meg bare til å føle meg enda dummere. For da burde det jo bare være enda enklere å ta seg av barnet, eller hva? Nå kan jeg gi barnet til faren (som jeg bor sammen med) og si at han skal ta henne litt mens jeg f.eks spiser. Det kan jeg ikke gjøre fra mandag av. Jeg er utrolig sliten, for jeg får aldri sove. Jeg er livredd for hvordan det blir å ikke ha faren her som avlastning. Jeg kommer meg ikke ut av huset. Hun sover aldri. Jeg klarer ikke å roe henne eller få henne til å sove, hun sovner på puppen men våkner igjen med en gang jeg løfte henne vekk. Jeg føler meg som en kjempedårlig mor og at hun ville hatt det bedre hos noen andre.

[Expat]

Slik føler alle det. Prøv å bare gjøre ting som involverer baby, så kan manden ta seg av deg og huset til ting blir lettere for deg. Hos oss laget han frokost og lunsj til meg om morgenen, og ryddet kjøkkenet etter middag. Det hjalp veldig. Du har nok med å amme (?) og skifte bleier... Prøv å få sove mens baby sover, også på dagen.

[Leah & Marcus & Tilda]

Ta det helt med ro, prøv deg et par dager på egenhånd og se. Hvis du ikke får det til kan du sikkert kontakte helsestasjonen og be om hjelp. Nå vet jeg ikke om det er fordi du er dårlig etter fødselen eller fordi du er trøtt og frustrert at du føler du ikke strekker til, men uansett så tror jeg du vil greie det fint.

 

Barnet vil nok helt sikkert roe seg etterhvert og du selv vil bli tryggere og få mer overskudd. Det er rart hvordan en mamma kan tilpasse seg.

 

Selv spiste jeg ikke noe fra min samboer gikk på jobb til han kom tilbake i mange uker og gikk ikke ut før etter nesten 1,5 mnd (alene da). Men litt etter litt klarte småen seg mer selv, fant søvnrytme og nå er han fullstendig herlig å være sammen med på dagen.

 

Ett tips hvis baby ikke klarer å sovne er å amme den i søvn i sengen (begge to liggende), da forstyrrer du ikke den lille når du reiser deg og den sover videre....

[*ale*]

Du beskriver noe som mange førstegangsmødre før deg har følt. Eneste trøsta man kan gi er at det blir bedre. Dere er jo helt nye for hverandre ennå. Om en liten stund vil søvnen hennes stabilisere seg, spisinga bli mer regelmessig, ikke sånn litt i puppen hele tia, du kan sove mer enn en time i strekk og pappaen kan ta henne litt alene på etm slik at du kan sove eller komme deg ut litt.

 

Etter som tida går (og den går kjempefort de første mnd) så blir det lettere og lettere for hver dag.

 

Men det er viktig at du er obs på disse følelsene dine. Du har nok et snev av "babyblues", vil anbefale at du forteller HS om hvordan du føler deg og hvilke tanker du baler med. Kan hjelpe utrolig bare å få satt ord på det og få enkle tips og råd.

Har selv hatt det akkurat som du, men i dag er det bare et vagt minne. Så hold fast i tanken på at det blir bedre, hold ut og ikke vær redd for å be om hjelp hvis du har muligheten.

 

Kanskje noen kan trille henne en tur i vogna innimellom slik at du får sove.

 

Lykke til videre, hang in there:)

 

Stooor klem fra

 

[nasse nøffen]

det kommer til å gå bra.. hadde det også sånn , og dette er min andre...

 

sist fødsel var jeg sammen m en annen mann, og måtte klare meg selv fra første stund, mens denne gangen har jeg en som hjelper til masse med henne, og masse han har mer tak på enn meg.

 

gruet meg skikkelig til å ha henne alene og ha hele ansvaret...

 

var skikkelig skummelt... men lover deg, det kommer til å gå sååååå bra..

 

du kommer til å finne din egen rytme med babyen din, og dere toblir kjent med hverandre=)

 

lykke til, jeg vet du klarer det veldig fint

[Mathoka]

Hadde det sånn de første ukene jeg også...men det går seg til. Etterhvert kan du jo prøve å la babyen ligge på ett teppe eller noe mens du spiser, dusjer o.l. Det må ikke bæres hele tiden, dersom det ikke gråter hele tiden da. De første ukene er litt tilvenning, hvem er vel vant til at noen er så avhengig av deg hele tiden fra første stund? Fokuser på barnet og deg selv og prøv å glemme alt annet i noen uker...det går nok bedre enn du frykter...

 

Lykke til til uka!!!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg sânn igjen. Har en liten gutt pâ 6 uker og fôlte akkurat som deg i begynnelsen. Jeg var helt "lost". Bare slapp av det kommer av seg selv. Du vil merke det dag for dag. Min lille sov heller ikke mye i begynnelsen og nâ sover han nesten hele natta. Fra 23-til 06h00. Ikke vaerst for en 6 uker gammel baby. Bare la henne sovne pâ deg og du mâ slappe av og sove samtidig. Veldig viktig for ikke â "deprimere". Ikke bry deg om husarbeid mat osv. Fâ hjelp av mann, familie eller veninner.

Viktigste er â kose mest mulig. Tenk den lille har kommet ut av ett lunt og varmt sted (magen din) og trenger konstant kontakt med mamma og Pappa.

Lykke til og kos dere.

[Anonym bruker]

Godt forslag med å trille henne, men ungen vræler i vogna, så det går ikke uten at jeg er med for å trøste. Har heller ingen som kan hjelpe her, nettopp flytta til en ny by. Vennene mine har også barn og familien stoler jeg ikke helt på. (...lang historie).