Liker jeg egentlig babyen min?

[Anonym bruker]

Vet dette ikke egentlig stemmer...hun er jo min nydelige, etterlengtede baby!

Men når hun vekker meg halv to om natten, en time etter hun fikk mat og tørr bleie sist, og det er tungt nok å åpne øynene, for ikke å snakke om å løfte opp en hylende bylt...hun står ikke videre høyt i kurs da...

Hun er en måned gammel. Jeg er utslitt. Gråter. Gjør ingenting annet enn å amme og tørke bæsj.

Og til alle dere som sikkert vil svare at: sånn er det å bli mamma! Jeg vet det! Det er ikke synd på meg!

Men jeg ønsker meg så inderlig en pause!! Om jeg bare kunne få sove en hel natt! Eller hoppe over et stell på dagen!

Barnevakt? Pumpe meg? Jada....vet det går an...

Men jeg vet jo at neste natt er hun like upopulær i mine søvndrukne øyne igjen!!

Jeg sitter med henne på fanget og synes hun slettes ikke er spesielt søt. Hun ser egentlig ut som en gammel gubbe...

Sambo spurte meg forrige dagen om jeg angret hele graviditeten...han visste nok at jeg kom til å svare nei, selvfølgelig ikke! Men tvilen gnager...skulle jeg ikke egentlig ønske at det bare var oss to igjen?

Hjertesukk fra meg som velger å være

[**Homer's wife **]

Ta kontakt med helsestasjonen eller legen din, fortell dem hvordan det er. De har helt sikkert erfart slike situasjoner før. Det høres ut som at du kan trenge litt avlastning, ja.

 

Og ikke fortvil om ikke morsfølelsen har kommet ennå. Det kan ta litt tid. Jeg følte lenge med førstemann at jeg "lekte" mamma. Og med tid og stunder føler du nok at babyen din er søt også. Hun er jo bare en måned, det er ikke sikkert du kjenner henne så godt ennå.

 

De tre første månedene er de mest slitsomme. Prøv å få hjelp, så går det nok bra:)

[Ranveig R]

Eg er heilt sikker på at du har høyrd det før, men eg må gjenta det likevel.

 

Det er heilt vanleg å føle det sånn. Babyen er aldeles fersk, og du sjølv er like fersk som mamma. Plutseleg er du nesten uten søvn og med ansvaret for eit heilt, lite menneske som krever ekstremt mykje av deg. Uansett kor etterlengta babyen er, er det umulig å forestille seg korleis det vil bli når den er fødd.

 

Eg må ærleg innrømme at det var netter der eg hadd mest lyst til å kaste babyen veggimellom, og at eg angra på at eg hadde blitt gravid i det heile tatt.

 

Men det går over. Det virkar gjerne uendeleg langt vekke, men for oss (og for dei fleste her inne ser det ut til) har den første store forandringa kome når babyen har vore rundt 3 mnd. For oss vart alt uendeleg mykje lettare på den tida. Han var meir fornøgd, sov bedre om natta og eg var ikkje lenger så forferdeleg sliten.

 

Eg trur ein baby og mammaen treng nokre månader på å bli ordentleg kjent. Og inntil det skjer er det slitsomt ja. Men tru meg - det går over!

[Anonym bruker]

Heisann,vil bare si at det er tøft å få et nytt lite menneske som du har ansvar for,men jeg lover deg at det blir bedre!

Og når du ser ned på nurket i armene dine så vet du at det er verdt det tilslutt!!

Og gamle gubber kan være kjempesøte!Bare gi henne en mulighet.

 

Men er du deprimert?Kan være litt sånn også...

[Anonym bruker]

har følt det samme som deg mange ganger da jeg har vært sliten og rett og slett dritt lei. det gikk heldigvis over, men av og til når hun er skikkelig ugrei tenker jeg det fortsatt. tror kanskje de fleste tenker sånn selv om de ikke vil innrømme det. klemmer til deg

[Mamma 10 uker på forskudd]

Er godt å få ut noen hjertesukk og vonde tanker som egentlig ikke er lov å tenke

 

Du vil sikkert få pepper fra noen her som mener du er umoden og bla bla bla. (PS. Ikke hør på deg og gi deg selv dårlig samvittighet!)

 

Men jeg skal love deg, det er mange av oss som har tenkt det samme, men ikke tørt å sette ord på det. Vi vet at vi elsker de små babyene våre, at vi ikke angrer, men av og til blir det bare så innmari tungt. Jeg har bært de samme tankene.

Og som alle andre sier: Det blir bedre! Snart. Tenk fram mot jul. Tenk hvor kos dere vil ha det da. Da er det verste kneika over.

Jeg motiverte meg selv i vinter med å se mot sommeren. Når våren kom, babyen passerte 3 og 4 måneder, og så ble hverdagen mer rolig. Det er faktisk sant som alle sier, det blir bedre

 

Mange klemmer fra

[Anonym bruker]

Oisann, du hørtes trist ut, og det var leit å lese. Jeg lurer på hvor gammel jenta di er? Det er vanlig at det tar en 3-4 mnd før ting roer seg, og at hun kommer inn i en rutine. Men jeg må spørre deg, kan det være at du har fått en fødselsdepresjon? Det høres jammen slik ut, og det må du få hjelp med. Da vil alt føles bedre ut etterhvert. Kjære deg, jeg synes virkelig synd i deg, men det er fordi jeg mener og tror at du har fått en depresjon. Ta det på alvor, og søk hjelp i tide! Det er helt vanlige symptomer det du beskriver; maktesløshet, trøtthet, tristhet, det å ikke synes at ungen sin er spesielt søt, å føle anger, oppgitthet og rett og slett svarthet! Ikke gru deg og skjemmes over det, du får den hjelpen du trenger hvis du feks tar det opp med helsesøster eller lege. En ting er sikkert - du trenger hjelp!

Lykke til - trøsteklemmer fra meg!

[Anonym bruker]

Nå sitter jeg her og gråter...og gleder meg til om to måneder...hehe...

Hjelper å få sånne tilbakemeldinger....og følelsen med å ville kaste ungen veggimellom turte jeg ikke nevne i sted...

Skulle ønske jeg kjente andre mammaer her jeg bor...blir litt ensomt. Og depresjoner vet jeg hva er...tror jeg skal kjenne dem igjen. Med mindre jeg går i veggen først...

HI

[Anonym bruker]

bare vent til babyen smiler og ler til deg. da mener jeg en skikkelig god latter.. da er nurket det søteste på jord.. blir litt lettere når man får lit mer kontakt med gullklompen.

[Evelyna]

Hi! I hope you understand English because this is very difficult for me to answer in Norwegian, but on the other hand, this is very serious a question not to answer at all...

 

You know what? I felt EXACTLY the same way the first two months too..

He was crying all the time, asking for food, he didn't sleep more than an hour or two before he was up again.. I had to pump and feed and change diapers all the time... And sometimes i was thinking that this was a TOTAL FAILURE... I had ruined my life... I was not meant to be a mom, being a mom meant that you LOVED your baby no matter what, that he was the sweetest thing in the world and that nomatter how many times he would wake up at night you LOVED HIM.

 

But it didn't feel like that on my end... I was frustrated and was crying all the time, i was just faking smiles to him and almost never talked to him. I even started smoking again and had thoughts of leaving him to my in laws and my husband and go back to Greece (where i come from...)

 

But things change! When he started regulating his food and sleeping more and more and i could too, get some rest i started seeing him with more *rested* eyes... LOL! And yes, you will fall in love with your baby, but it takes time, just know that. It takes time for her too! Understand that you are two people that just met and have to get accustomed to eachother. When the first smile appears, you will know what i mean!! :-)

 

Meanwhile, get the father to pick on some of the tasks, (night feeds, a couple of hours for you to sleep more etc...). SPEAK UP! If you feel tired SAY I AM TIRED! TAlk about your feelings to veryone that asks how you are feeling, even if they don't understand or seem shocked (i know my circle was VERY shocked when i started expressing my self openly...) this will be healing for you.

 

And talk to the health sisters. It is good to get some proffessional help if it is needed!

 

OH! and if you want soemone to speak to my e-mail is: [email protected]

 

You will see, things DO change, it is just that your life is going throgh a dramatic change right now and you need time to adjust. There is a HUGE difference between being pregnant and expecting a baby and actually HAVING the baby as a permanent part of your life...

 

There are LOTS of weamen that feel the same as you but are scared to speak up because of fear of scrutiny. I am so happy you did!

 

My best wishes to you both! :-)

[Anonym bruker]

selvfølgelig liker du babyen din,men av og til tar det litt tid åkomme i gang.og det hjelper lite at du er utslitt.hvis du ikke orker å pumpe, kjøp hipp1,, flaske og be mannen din ta en natt.verden blir ikke fantastisk på sekundet, men det gir deg noen krefter til å komme deg videre.og om en sstund vil du kose deg med babyen og nyte tilv. som mamma:)

lykke til. skal tenke på deg når jeg står opp i natt, vi er nemlig også oppe 2-3 ganger o det er pes.

[Villemo&Pjokken]

Dette høres litt ut som fødselsdepresjon i mine ører. Ta kontakt med helsesøster. Og sov ett par timer på dagtid. Lillejenta er jo bare 1 mnd enda,klart hun våkner om natta da, det blir bedre etterhvert...

[Anonym bruker]

jeg føler også slik som deg av og til. tror det er savnet etter "det som var" som sliter veldig i meg og... savner å bare være meg og typen av og til... er helst om ettermiddagen og natten at disse følelsene kommer... men har ikke det problemet at jeg synes gutten min ikke er fin.. uansett hvor irritert jeg blir på han , så er han den finste lille gutten i verden... så tror nok at du er ganske så sliten og kanskje litt deprimert siden du synes datteren din er "stygg" av og til... for tror det skal ganske mye til for at en mor skal føle det slik... så kanskje lurt å snakke med noen (profesjonelle) om det?...

 

håper det ordner seg, og at morsfølelsen kommer for fullt.

[Maika&Laika]

Kjære deg,

 

alle følelsene du beskriver er helt innenfor normalen. Man forventer ofte av seg selv at man skal elske den lille fra første sekund, og blir skuffet når man oppdager at man trenger å bli kjent først..Det trengte i alle fall jeg! Og så lurer man på om man ikke er laget for å bli mor..

 

At man har tenkt slike tanker betyr ikke at man har en fødselsdepresjon. Det betyr kanskje først og fremst at du trenger avlastning og omsorg. La mannen gå noen skriketurer, legg deg med ryggen til barnesenga og sov av hjertens lyst. Det er utrolig så mye en pause kan gjøre!

 

og en klem fra

[tullejenta]

Alt fornuftig er allerede sagt så jeg sender en klem

[tvilling73, 05/07]

Eg hadde det også heilt likt som deg, var konstant trøtt, ammingen var styrete, hormonene i ubalanse, mannen min måtte stå for alt av vask av kler de første 3 vekene etter sykehuset, og eg ønska henne langt vekk til tider. Tårene satt laust, alltid lekkasje i senga med svette og melk...Ei natt søvn hørtes himmelsk ut!!! Eg var heilt utkjørt mildt sagt..

 

Men trøsten er at en gløymer fort.. Ho passerte 2 mnd, kom inn i bedre rutiner, 3 mnd og hu sov heile natta, 4 mnd og eg kom opp fra kjellaren for fullt og følte at eg endeleg kunne gå på kjøpesenter med 'na uten å føla meg nedgravd.

Du kjeme inn i det etterkvart, berre gi deg tid, plutseleg ein dag snur det utan forvarsel og den jenta som gir deg søvnproblem, søv rundt, du blir opplagd og det er herligt å ha permisjon å ha fått ei lita jente i hus! Ei som smiler om morgenen og legger armane rundt nakken din og bare vil kosa med mammaen sin!

 

Mi er 8 mnd og har i 4 mnd sove 19-7.30, då får ho melk på rommet og ny bleia samme plass, så søv me vidare til ca 9.30. Då er begge utkvilt sjøl om ho søv fra ca 11/12 og en time eller to utover.

Og fra ho var 6 veker så sov hu dann og vann men la seg kl 20 og sov til 2330, då fekk ho pupp, og neste måltid kl 7.

 

klem til deg og den nydelige jenta di fra oss

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Er nok helt normalt det du føler, men det kan være fint å fortelle dette på helsestasjonen eller fastlegen din. Kanskje du kan unngå å få det man kaller barseldepresjon... jeg har vært der og vet hva det vil si - det er helt forferdelig!!!

Lykke til, tenker på deg =)

[Northernlights]

Alle mammaer blir slitne innimellom. Naturlig, det.

Selv har jeg ikke sovet ei hel natt siden oktober i fjor, saa jeg vet hvordan det foeles.

 

Det hjelper faktisk aa ta en dag av gangen. Noen ganger kun en time av gangen.

 

Kanskje morsfoelelsen ikke har kommet til deg enda. Kanskje var du ikke klar for morsrollen. Kanskje er du deprimert.

Mange grunner til at du foeler det som du gjoer.

 

Fokuser i det minste paa barnet ditt, og proev saa godt du kan aa tenke paa hvor lita hun er, og at hun er totalt og fullstendig avhengig av voksenkontakt, og at DU er den aller viktigste personen i hennes liv akkurat naa.

 

Ikke ta henne opp paa natta for aa sitte opp. la henne ligge ved siden av deg, eller paa brystkassen din. La henne kjenne hjerteslagene dine, og amm henne i senga.

 

Ikke tro det er en skam aa spoerre noen om hjelp iallefall.

Trenger du absolutt noen timer for deg selv, saa er det selvsagt ikke verdens undergang. mannen din faar ta over, saa du faar hvile, om ikke annet kun for noen timer.

 

 

[Anonym bruker]

har hatt det ganske likt.. lurte virkelig på hvem som hadde kommet på den lite lure ideen at vi skulle ha en baby, vi hadde det jo så fint når vi bare var 2, ikke viste jeg hva hun ville når hun hylte og fikk jo ingen respons tilbake. lå bare der å krevde å krevde... syns det gikk bedre fra hun var ca 2 mnd.. å nå har vi det strålende hun er 6mnd.. elsker henne så høyt selv om livet er snudd opp ned når man får barn... men artig når man får respons fra de og man mer kan "lese" hvorfor de skriker..

[Gjest]

Tenkte mye det samme i lang tid. Synes helt ærlig ikke det var noe stas i første 6 mnd! Vår hadde kolikk i 4 mnd, jeg sov kun 2-3 timer i døgnet (skjønner ikke nå hvordan vi overlevde...). Neste 2 mnd var bare sutring, sutring og atter sutring. Amminga fungerte ikke. Jeg tenkte: "skjønte jeg det ikke, jeg passer ikke til å være mamma, jeg duger ikke, får det ikke til". Jeg tok kontakt flere ganger med helsestasjon og lege, men ingen støtte å få. Ble en ond sirkel av det hele, sutrete baby, sliten og lei mor, enda mer sutrete baby (de føler jo at du ikke trives også, ikke sant). Jeg hadde alvorlige søvnproblemer etter kolikken og sutringa var over også. Vanskelig også å få aksept for følelsene i samfunnet, man skal liksom sveve på en rosa sky når man får barn. Men så en dag begynte ting å ordne seg, og vi har fått det så bra. Så god kontakt, et blid og fornøyd barn og en lykkelig mamma. Man tror man har det topp, og så blir det bare enda bedre dagen etter. Det kommer nok tider igjen hvor det kan være slitsomt, men nå vet jeg iallefall at det blir bra igjen (vanskelig å forstå når man står midt opp i det). Nå er det ikke lenge igjen av permisjonen, men jeg tror jeg vil i redusert stilling for å få litt mer tid. Jeg vet det er fortvilet for deg å føle slik, og det hjelper sikkert ikke å si det, men jeg sier det likevel: det blir bedre! Helt sikkert! Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg vil si tusen takk for at du skrev dette innlegget. Jeg har nemlig gått rundt med akkurat de samme tankene en stund nå. Jeg er konstant trøtt og har hodepine, og føler meg veldig gretten og lite tålmodig når babyen min våkner om natta. Dessuten savner jeg å kunne slappe av på kvelden, i stedet for å bruke den til å forsøke å få henne til å sove slik at jeg kan velte meg ned i senga selv. Av og til ser livet fremover ut som et endeløst slit. Da er det godt å høre at man ikke er unormal og at det blir bedre etter hvert. Gode tanker til deg.

[mamma til fire små]

mange fine svar du har fått. gutten min er knappe 2 uker gammel bare ennå. fikk såre pupper, og ble veldig sliten og trøtt for han hang i puppen konstant. hadde et enormt sugebehov. vi prøvde med smokk, og nå er alt mye bedre. er oppe og mater en gang på natten, spiser sjeldnere på dagen, og mye kortere måltider (kunne "spise" i tre timer i strekk) og puppene er litt mindre såre. bare et tips, i tilfelle babyen din egentlig ikke er så ekstremt sulten at hun MÅ ha mat, men kanskje bare vil ha noe sutte på..

[Mamma`n til Lukas & Milla]

Jeg vil tro at du tenker på denne måten fordi du er sliten!

Å være mamma er ingen dans på roser,men det vil bli bedre det lover jeg deg:O)

Det er som regel slik i start fasen at barnet ikke har noe døgnrytme eller noe rutiner,men alt dette kommer etterhvert som barnet blir eldre.

Bit tennene sammen,og hold ut:O)

 

Hva med å spørre noen i familien om de kan ta seg en tur?

Overnattninger er bra for da tar du av deg den lille på natten også kan evnt.bestemor stå opp kl 6 og ta seg av den lille i noen timer slik at du kan få sove ut?

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt jeg...har tenkt sånn mange ganger selv også. Men...jeg er veldig glad i gutten min allikevel, han kan være verdens nydeligste, men også den jeg "hater" mest...Jeg blir også veldig sliten innimellom, kunne godt tenkt meg en pause, så vurderer at pappa`n skal ta en ukes perm snart og jeg jobbe litt...

 

Selv synes jeg det er vanskelig å ta kontakt med legen e.l., er ikke lett å innrømme at man ikke alltid er så glad i babyen sin, lettere å være anonym liksom...

 

Ingen råd fra meg, men bare et innlegg slik at du ser at du er ikke alene om å føle det slik!!!

[Anonym bruker]

Hadde det som deg til hun var 7 uker. Da kom det smil nesten hver dag og jeg ville ikke vært foruten. Det kommer, det kommer...Er nok bare med første mann det er sånn...for meg hadde jeg kun meg selv og tenke på før jenten kom til verden.

Glemte tilogmed min egen bursdag for jag var så sliten og hun tok all min tid.

Lykke til...