Om soving og sånn.....(Laaangt....)

[Anonym bruker]

Jeg har en datter på 15 mnd. Nå er det sånn at hun sover ca. 10 t. om natta, ca. annenhver natt med en oppvåkning. Jeg har på babycallen, og når jeg hører gråting sånn ved 3-4-5-tiden, legger jeg meg inn på en madrass ved siden av senga hennes, putter en hånd inn gjennom sprinklene og så sover vi søtt videre. Når jeg legger henne sitter jeg og holder forsiktig i hånda til hun sover, det går som regel ganske greit og når hun tar en times lur på formiddagen ligger vi som regel og sover sammen på madrassen på rommet hennes. Men hun klarer altså også fint å ta luren sin i bilen eller vogna, hvis vi er på tur, så hun er ikke "avhengig" av å ligge og "kose". H.S. hadde sikkert fått helt hetta hvis hun hørte dette, hun hadde sikkert syntes jeg er alt for bløthjertet...

Nå er greia den at jeg har en kronisk sykdom, som ble ganske mye verre det første året, mye p.g.a. søvnmangel, da hadde vi det liksom ikke SÅ greit. Snuppa kunne f.eks.bare sove på dagen hvis jeg kjørte henne i bil, bar henne eller trillet henne, så den der sovingen "mens barnet sover" ble aldri noe av. Nå er det en blanding av egoisme og at jeg ikke er noen stor fan av "skrikemetoder", som gjør at ting er som de er.

Og så endelig over til det egentlige spørsmål:

Når snuppa begynner å gå ut av senga si selv, hvis hun våkner på natta, er jeg fristet til å la henne krype opp i senga til pappaen og meg og så kan hun sove videre der. "Voksen-ting" foregår stort sett på kvelden, vi kommer bare til å ha et barn og nattesøvnen er rimelig sterkt prioritert. Så hvis dette er måten å få mest mulige rolige netter på, gjør vi det nok sånn,(selvom HS sikkert får bakoversveis).

Jeg lurer på om noen har litt større barn og har erfaringer rundt dette?

Gjør jeg meg selv en bjørnetjeneste?

Hvor gamle var barna deres da de begynte å "komme på besøk"?

[Guttemamma x 3]

Vi har også en som sover 10 timer om natta. Nå er han 18 mnd. og har i det siste sovet de fleste nettene uten å våkne, men tidligere var det stort sett annenhver natt.

 

Vi lar ham sove videre i vår seng når han våkner. Da blir det mest søvn for alle. Mine foreldre (3 barn) og besteforeldre (6 barn) gjorde det samme og sier at ALLE barna flyttet frivillig ut av dobbeltsenga etterhvert. Jeg ser jo allerede nå at vår gutt sover flere og flere netter i egen seng.

 

Gjør det som passer for DERE. Ikke bry deg om hva helsesøster og andre sier.

[Crazy mama]

Jeg har ikke det samme problemet med min datter, men likevel vil jeg prøve å komme med noen råd. Hva med å gradvis bevege deg ut fra situasjonen? Dvs kanskje kutte ut kosen, det å holde i hånden, men være tilstede ved siden av? La henne sovne ved at du bare er tilstede i rommet, i starten like ved sengen, og for hver dag (eller det intervallet som passer deg), kan du flytte deg litt og litt lengre bort fra henne. Til slutt sitter du i døråpningen, og så til sist helt ut fra rommet. Helt til du kun trengs inn som en trøst når hun ber om det. Poenget her er å ha god tålmodighet, og ha ett litt hardt hjerte, for hun kommer til å rope etter nærheten din i starten.

Likevel, gjør som dere føler for det, det som er best for dere. Hva hs, eller andre sier har ingen betydning, så lenge dere ikke sliter dere ut. Hun vil jo vokse (u)vanene av seg, det handler bare om tid. Lykke til!

[torch]

Vi har valgt å gjøre det samme som dere. Og det trives vi veldig godt med - alle sover godt på denne måten. I tillegg tror jeg det er viktig å gi den nærheten som hun gir uttrykk for at hun har behov for.

 

Helsestasjonen vår er så lite oppdatert at de hører ikke jeg på.

[Maud]

Jeg synes det er viktig at folk får gjøre det som er riktig for dem selv. Det spiller ingen rolle hva helsesøster eller jeg eller noen andre mener. Jeg sover dårlig med barn i senga og har derfor vært opptatt av å få dem til å sovne selv. Har derfor tilbudt gradvis mindre "service" ved innsovning og når de våkner om natta. Det er det som passer for oss og det fungerer ganske bra, men med noen tilbakefall ved sykdom, tenner osv.

 

Hvis du vil ha jenta di i senga, hvis dere får sove da og dere synes det er hyggelig, så gjør dere det! Det er forsvinnende få 12-åringer som sover sammen med foreldrene, så på et eller annet vis ordner dette seg. Enten velger barnet det bort selv, eller dere må gjøre noe med det når dere opplever det som nødvendig.

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode svar!

HI.