Jeg er så fryktelig lei meg og sint...

[Meesah og HattiFnattene♡]

Vi planla å bli gravide..greit nok. Jeg hadde deltidsjobb hvor jeg ikke tjener så mye, og han har en godt betalt heltidsjobb. Men nå i det siste har økonomien blitt mer og mer kilde til krangel. Mesteparten av de pengene jeg får, går med til å betale regninger. Dette vet han, og likevel føler jeg at han får omtrent angstanfall når jeg ber om penger av ham siden.

Altså...Når vi flyttet sammen, var det jeg som hadde mest penger, han hadde vel litt i underkant av det jeg har nå. Jeg sa aldri et knyst. Jeg mener at vi er sammen om dette, og da er det hans penger også. Han fikk alltid penger hvis han trengte det. Jeg betalte mat osv, og han tok det lille han hadde av regninger og bensin til bilen (siden jeg ikke kjørte bil da). I tillegg fikk han penger eller kortet mitt hvis han trengte.

 

Så i fjor sommer var han ferdig på skolen, og ville ha ny jobb siden han bare jobbet deltid på bensinstasjon. Greit nok, men jeg ba ham vente til han hadde funnet noe nytt før han sluttet i den gamle. Han hørte ikke.

Nå gikk det riktignok ikke mer enn to måneder før han fikk en ny, men bare prinsippet her..

 

Så i vinter mistet jeg stønadene mine siden vi hadde bodd sammen et år. Vi visste at det kom, og mente at det burde ikke bli noe problem siden vi tilsammen har ganske respektabelt med penger uansett. Og i begynnelsen gikk det greit. Men nå går det ikke i det hele tatt og jeg blir så utrolig sint!!

 

I tillegg til at han tar alle økonomiske avgjørelser alene (han informerer meg om det av og til), så føler jeg at både han og familien hans ser på meg som en snylter. HAN kjøpte huset, HAN betaler på alt som har med huset å gjøre, HAN bestemmer. Jeg føler at det faktum at jeg gjør husarbeid, og kommer til å ta meg av barna hans egentlig ikke betyr noe. I tillegg utdanner jeg meg fremdeles FOR å kunne få en bra jobb. Men det føles som de alle mener at jeg burde legge det på hylla og få meg en kassajobb og bidra litt.

 

Det verste er at når det kommer til dette med økonomien hører han ALDRI på meg. Han bare lukker ørene. Mens hvis noen sier det samme som meg et par dager etterpå, da er det en god idè.

 

F.eks..vi skulle beise huset nå. Han leier inn (etter at faren hans foreslår det "for de er jo så billige") to malere til å gjøre hovedjobben. JEG var imot det, moren hans reagerte, men han gjorde det likevel. Jeg har mast lenge om at vi må få solgt bilen osv. Foreslått at den må legges ut på finn.no osv..han har ikke hørt på meg, han har drøyd og drøyd..plutselig sier faren hans at han burde legge den ut på finn og da gjør han det. Fordi det "sparer" ham for så mye penger i forhold til om han skulle solgt den gjennom forhandler. Resultatet nå er at vi kommer ikke til å få ordnet noen ny bil før ungene kommer. Og det TRENGER vi.

 

Jeg blir så lei meg av at det føles som jeg selger sjelen min hver eneste gang jeg ber om penger. Jeg trodde liksom vi skulle være sammen om dette her jeg..

[cille80]

Hei hei!

 

Skjønner virkelig at du er lei deg og føler deg overkjørt.

 

Jeg har heldigvis aldri opplevd det du gjør nå, selv om jeg ikke kunne bidra med så mye da jeg studerte og min mann hadde fulltidsjobb. Nå når jeg er ferdig utdannet siviløkonom har jeg kunnet bidra med mer, men siden han jobber i forsvaret, har han dobbel lønn av meg fremdeles. Men fra neste år, når han må på kurs og jeg begynner som revisor, vil dette snu seg, og jeg vil tjene mer enn han. Hos oss har dette ikke noen betydning, for alle pengene vi tjener går inn i en felles "pott" som går til lån, regninger og alt annet vi trenger. Det som er igjen sparer vi og det går til felles glede.

 

Jeg tror du må sette deg ned og snakke med han om hvordan du har det. Dette bør gjøres når du ikke er sint eller sur, da tror jeg du har mye større sjanse for å nå gjennom hos han. Skriv ned på forhånd hva som irriterer deg, og argumentene dine, så er du sikker på at du får sagt alt. Men det er også viktig at han får sagt hva han mener.

Fortell han om at når han ikke hadde penger, fikk han penger av deg. Og fortell han at nå i en overgangsfase er det du som ikke har mye penger, og da er det han som må bidra litt ekstra til økonomien.

 

Hvis det ikke fungerer å snakke med han om dette, bør dere kanskje opprette en "regningskonto" som dere begge setter inn penger på, slik at det ikke er du som betaler alle regninger og deretter må "tigge" penger av han. Da setter dere inn penger i forhold til hva dere tjener - for eksempel 30% av inntekten hver, evt mer for å dekke alle regninger. Da har du penger igjen til å bruke på deg selv også.

 

Vet ikke om rådene mine hjelper, men de kan være verdt å prøve. Hvis det ikke fungerer, kanskje dere kan gå til en økonomisk rådgiver (i banken deres kanskje) som forteller han akkurat det samme som du har gjort. Da får han det fra en utenforstående person, og kanskje det da går opp for han at det du sier ikke er så dumt. Det kan da være smart at du har snakket med rådgiveren på forhånd, slik at han/hun kjenner situasjonen.

 

Lykke til!

[Susanne-75 3 gutter!]

Hei Meesah!

 

Jeg og sambo har vært sammen i ti år, og har hatt våre runder på dette med økonomi.

 

Min erfaring er at jeg noen ganger tillegger han meninger selv om jeg ikke har spurt han. Jeg sier ikke at du gjør det, men hvis du tenker riktig godt over hvem kjæresten din er- stemmer det med det du beskriver her, eller kan det være misforståelser ute å går?

 

Grunnen til at jeg nevner det er at jeg ofte har følt at samboeren min holdt meg igjen når jeg ville bruke penger-at jeg måtte rettferdigjøre det. Hvis jeg dro på kafe kunne han si "har vi nå råd til det?" Jeg kunne eksplodere av sånt, for det kunne godt skje etter at han hadde vært på fest eller kino eller noe. Noen ganger ble jeg snurt og avlyste kafebesøket, for nå hadde jo han "ødelagt" hele gleden. Han prøvde mange ganger å forklare meg at det IKKE var sånn ment, det var et uskyldig spørsmål, mer ment som "hvor mye har vi på kontoen?" Til slutt tenkte jeg at jeg skal virkelig punktere denne diskusjonen, og begynte å bruke penger akkurat som det passet meg. Et eksempel er at jeg dro på ei ukes jentetur til London med hotellovernatting og handlet MASSE klær! Tenkte at nå får jeg vel høre det. Fikk KUN støtteerklæringer! Han komplementerte klærne og virkelig GLEDET seg på mine vegne. Gjett om jeg ble lang i maska. Her hadde jeg gått å sturet i årevis over at jeg aldri kunne gjøre det jeg hadde lyst til (han har alltid tjent mye mer enn meg). Så når jeg gjør det får jeg bare støtte!

 

Derfor vil jeg råde deg til å snakke rolig med han og si hvordan du oppfatter situasjonen nå. Gi han en sjanse til å bevise at du tar feil. Og gjør du ikke det, syns jeg hun over her hadde gode forslag! LYKKE TIL!!

[EleResa]

Høres ikke så grei ut den løsningen dere har økonomisk. Her i huset har det alltid vært felles økonomi, vi får lønningene våre inn på felles konto og betaler alt vi kjøper ut av denne og avgjørelser tas i fellesskap. Vi satte opp et budsjett som tok for seg hele livet vårt, absolutt alt vi bruker penger på og så delte vi de pengene som ble til overs 50/50, ingen spørsmål om noe annet. Fra vi startet dette i januar og til nå har vi kun hatt 200 kr/mnd til å bruke på det vi vil (dvd'er, sminke etc) men samtidig har vi betalt ned ca 70.000 i gammal morro!! Vi er kanskje i en særstilling her fordi jeg måtte ta styring da min samboer ikke har den helt beste økonomiske sansen... Men rotet er ryddet opp i, og vi er sammen om alt. Det føler jeg er viktig, spesielt nå som vi skal bli en familie :-) At jeg skulle bare tatt imot de få pengene han hadde å avse til fellesskapet ville aldri skjedd. Hadde vi ikke gjort det på denne måten hadde ikke vi klart å bo sammen, det er jeg sikker på! (Vi ble sammen da han var arbeidsledig, men nå er det han som tjener mer enn meg)

[Rokko*04.09*]

Huff, dette høres ut som en vanskelig og utilfredsstillende livssituasjon. Jeg har ingen erfaringer å bidra med, men vil gjerne uttrykke støtte! Dessuten syns jeg det er kjempefint at du fortsetter i utdanningen din, og dermed sikrer både deg og familien større økonomisk trygghet. Det er vel en stund til du får nyte godt av den investeringen, men uansett mener jeg helt bestemt at det vil gi deg og dere de beste forutsetninger for et likeverdig familieliv. Og så må dere nok snakke ordentlig sammen, slik det står over her!

Lykke til!