Han får aldri gjort noe...

[Anonym bruker]

Er oppgitt nå.

mannen min får aldri gjort noe.

Han har en masse med planer og lovnader, men ingeting skjer hvis ikke jeg tar tak i det og drar ham med meg.

Han er ufør med en psykisk lidelse (personlighetsforstyrrelse), og det medfører at han har problemer med å både begynne på ting og å gjennomføre disse.

I begynnelsen av forholdet gikk det sånn noenlunde, men det begynner å bli plagsomt.

I over 5 år har jeg hørt at jeg skal gjøre ditt og datt, men ingenting skjer før jeg tar tak. Men han er kjempeflink når han setter i gang. Og han har noen oppgaver han går fullt og helt inn i.

Jobber og sliter når han kommer i gang. men det er dette med å komme i gang. ( jeg må pushe på )

han roter mye og klarer liksom ikke rydde opp uten at jeg ber ham om det

han bruker uendelig lang tid på ting.

Å gjøre rent klarer han å bruke mer enn 8 timer på......(noe jeg gjør på 2 timer)

Han er mye hjemme med barnet vårt da jeg må reise mye i jobben.

Da leverer han henne i barnehagen til 0930, og henter henne ikke før han må 1700. I helgene når jeg er borte så er han kvikk med å skaffe barnevakt og trillepiker, fordi han skal rydde og gjøre rent.

Men han ender oftest opp i sofaen.

 

Men spørsmålet mitt er egentlig, hvor mye skal jeg forvente av ham siden han er syk?

I lange perioder ern han kjempeflink, men nå har han en dårlig periode igjen.

Jeg elsker ham, og ville aldri vurdert en annen mann.

Men han irriterer meg grenseløst når han ikke har gjort det han sier han skal.

Kommenterer jeg det, så gir jeg ham tapsfølelse, og dermed synker han enda lenger ned.

 

Men jeg føler at jeg må holde meg sterk for å få denne familien til å holde seg oppe. Jeg kan ikke vise meg svak. Og det begynner å slite på meg.

 

kanskje jeg vil få det bedre dersom jeg senker foventningene mine til ham.

men hvordan får jeg til det?

 

Ble langt dette.....men er sliten nå

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Må bare få lagt til at han er kjempeflink med datteren vår. Hun er pappajente. Selv om han kan bli fortvila og kjefte på henne noen ganger

[Anonym bruker]

hei .

 

kjenner meg godt igjen , har det akkurat på samme måte her.

gubben er nå innlagt og jeg går og tenker på hva jeg vil vidre.

 

 

[Anonym bruker]

Rart med det...min samboer høres ganske lik din. Bare at min ikke har noen diagnose/sykdom, iallefall ikke offisielt.

Han er bare treig med det meste, til tross for en lynende intelligens (Mensa-nivå). Han sliter med å skaffe og holde på en jobb, han må pushes til det meste til han endelig gjør det (alt fra husarbeid til å bet. en regning).

Han er flink med barnet vårt, men samtidig virker han distansert. Har prøvd de siste åra å hjelpe han finne ut av dette, men han blir ikke 'bedre'. Alltid sein til avtaler etc. Godt likt av folk, men finner det selv vanskelig å knytte lange/varige vennskap. Nekter selv at han har et problem. Jeg er så SLITEN av hele opplegget, ta ansvar for alt, at jeg selv måtte gå til terapeut for å få ut gørra. Hjalp iallefall nok til at jeg skjønte at det er hans ansvar, ikke mitt å 'ordne opp'. Jeg må senke skuldrene og la han ordne opp selv. Gjør han ikke det, er det hans problem, jeg kan ikke lenger la det være mitt. Så da får vi se hvor lenge ting holder i heimen.

 

Du spør hvordan du skal få til å senke forventningene til ham. Ikke lett, believe me. Prøv å ta ansvaret bort fra dine skuldre, og se hvordan det føles. Prøv å forestill deg hvordan ting vil bli om du tenker mest på deg selv en periode. Noen vil kalle det egoistisk, men du trenger å ta vare på deg selv også.

 

[Anonym bruker]

HI her igjen

 

Ikke misforstå, men det er godt å se at andre også har det slik.

At andre menn også er slik, jeg har følt meg veldig alene ....

Ingen å snakke med liksom, fordi snakker jeg med familie og venner om dette, så tolker de ham som lat osv.

Dessuten føler jeg ikke for å utlevere ham sånn til venner og familie.

 

mannen min er også skarp, vet mye om det meste. Og interesserer seg for det meste.

Men hna kan høres belærende og nedlatende ut, så i motsetning til din over her så er ikke min mann godt likt. De som han finner tonen med liker ham godt, men de fleste finner ikke tonen med ham:-(

 

Men nå har han lovet meg å begynne med behandling igjen hos terapeut, og det tror jeg kan hjelpe oss noe.

 

Har vurdert terapi selv, for å få hjelp til å innse at han ikke er mitt ansvar.

Men jeg klarer ikke slippe liksom.

 

men takk for at dere har delt med meg, slik at jeg nå ikke føler meg så alene om å ha en slik mann;-)

 

 

[Anonym bruker]

Du som har gubben innlagt her, hvordan går det med dere?

Har han også personlighetsforstyrrelse?

Eller en annen psykisk diagnose?

[Anonym bruker]

Høres veldig kjent ut dette for meg også. Samboeren har fått en diagnose. Manisk-depressiv.

Men hvor mye er sykdommens skyld og hvor mye er vanlig latskap?

Er så lei av å kjefte og mase, det er ingen som aner hvordan det tærer på et forhold. I dette forholdet er det jeg som drar lasset, og det sliter på meg.

Jeg må minne ham på ting flere ganger, hver gang sier han ja, men det blir aldri gjort likevel. Det kan være banale ting som å ta en tlf, bære ut søpla. Det tok ham en nesten en mnd på å kaste restene av bursdagskaka til datteren vår. Selvfølgelig kunne jeg ha gjort det, men han sa han skulle ordne det, og jeg lot den stå i boden for å teste ham. Den irriterte meg hver gang jeg åpnet døren, men jeg nekta ta den. Som regel ender det med at jeg gjør alt selv, fordi jeg gidder ikke mase og jeg gidder ikke vente på at han skal få ræva i gir.

Han kan begynne på store prosjekter, gå inn i dem med glød og iver, men fullfører aldri. Ting ender alltid opp som halvgjorte.

 

Nå er jeg så lei av masinga at jeg har bedt ham om å flytte ut. Jeg er lei av å føle meg som en vaskeklut. Gidder rett og slett ikke mere. Er det andre der ute som har lignende erfaringer med noen som er manisk-depressive?

 

 

[Anonym bruker]

HI igjen her

 

Er til tider pisselei av å mase, og bli skuffet hver gang jeg finner at han ikke har gjort det alikevel.

Men plutselig så glimter hen til, og da setter han igjan med ting jeg ikke har bedt ham om også. Og får det unna, men det varer bare en kort tid (timer), før han er tilbake.

har også lurt på om det er latskap.

Men som regel er han kjempeflink når jeg setter i gang, og vil at han skal hjelpe meg.

 

Det tærer ja, og enkelte ganger gruer jeg meg til å komme hjem, fordi han leger så mye rot på bare et par timer. Jeg vet hvordan det ser ut når jeg kommer gjennom døra.

 

Men så er jge så inderlig glad i ham. Og når han har disse perioder at han imponerer så smelter jeg nesten.

[Anonym bruker]

Hei alle som har svart i denne tråden!

 

Jeg har selv et problem med at jeg kan være treig med å komme igang eller å gjøre ting fort nok - hvis jeg skal ta hensyn til behovene mine. Kjenner meg igjen i noe av det dere skriver og vil supplere med noen av mine erfaringer. Dere lurer på om det er latskap, til det vil jeg si at det kan være mye vanen. Er man vant med at ting tar tid så har det lett for å fortsette slik. Det er lurt å snakke med mannen deres og spørre hvordan han opplever dette, det kan jo være plagsomt for han også, ikke minst å se at han "påfører" dere frustrasjon, noe som kan føre til selvbebreidelser (spesielt hos den manisk-depressive) og forsterke det hele.

 

Snakk med mannen deres om hvordan dere skal håndtere div situasjoner, hvordan du kan hjelpe slik at det blir lettere for han å gjøre bestemte oppgaver. Ikke farlig å fortelle hvordan dere har det og hva det gjør med dere å få alt arbeidet selv.

 

Til slutt vil jeg råde dere som har en mann som går i terapi og å bli med på en time for å lære mer om sykdommen hans og for å vite hva som er realistisk å forvente. Kanskje det også kan være lurt å bli med i en interesseorganisasjon/pårørendeorganisasjon?

 

Vil noen av dere kommentere innlegget mitt kan dere kalle meg "anonym NN".

[LFC07]

svar til anonym NN:

 

Det er fornuftig det du sier.

Men hva når du prøver å få i gang en dialog, prøver å prate. men alltid blir møtt med taushet...?

Jeg har vært med ham til psykologtimer, men der hjalp ingenting. Jeg har sagt klart fra lenge nå at vi var nødt til å bestille time hos familievernkontoret for å søke hjelp, redde stumpene av forholdet.

Jeg la ballen i hans hender, at dersom han ville redde dette, måtte han bestille time...

Selvfølgelig har han ikke gjort det. Jeg orker ikke mere nå... er sliten.

 

Når det gjelder pårørendeorganisasjoner vet jeg ikke hvor jeg skal henvende meg. Føler at jeg som bare er samboer ikke blir inkludert i noe. Skulle gjerne hatt noen å snakke med, både for min del og barnets del.

 

Anonym 77

[Anonym bruker]

Hi igjen her;-)

 

Takk for fornuftig svar fra anonym NN.

 

jeg ahr forsøkt å snakke med ham flere ganger, noen ganger går det fint, og han er enig. Noen ganger tar han det opp selv.

Mens andre ganger tar han det som kritikk, og da går han liksom i vranglås.

Er ytterst forsiktig med å si noe som han kan oppleve som angrep eller kritikk. For da får han det værre, og blir værre.

Vi snakker oftest i rolig tone, helt til han får nok.

 

psykolog har han gått til for mange år siden, men vil ikke begynne igjen nå.

han sier at aldri har noen psykolog hjulpet ham, så hva skulle være forskjellig nå.

Så jeg blir på en måte å fungere som psykolog for ham også. Og det sliter.

De gangene jeg tar opp dette ser han problemet, og nå for tiden sier han seg villig til å søke hjelp, men der skjer heller ikke noe.

Han får aldri fingen ut til å skaffe seg hjelp.

 

Jeg er lei av å måtte ta i ham med silkehansker. Så vidt jeg har lest på nettet er hans personlighetsforstyrrelse noe han må leve med resten av livet. Og livet er nokså sort eller hvitt. Enten så elsker han meg eller så hater han meg.

Man er enten med ham eller mot ham.

Men slik er han altså bare i de dårlige perioder. Og de kommer med varierende mellomrom.

Når han har gode perioder så er livet mye enklere.

men ettter mange år sammen, så vet jeg ikke enda hva som trigger de dårlige perioder, derfor må jeg ta i ham med silkehansker.

[LFC07]

Tror vi iallefall kan være enige om en ting, og det er at det er slitsomt for oss.

Trå varsomt og ikke trigge sykdommen.

Det sliter så utrolig på et forhold.

 

Samboeren min tar heldigvis medisiner, som gjør at vi unngår de verste oppturene og nedturene. Men han lyver fortsatt, skjuler ting for meg, og jeg kan ikke stole på ham.

Jeg har holdt ut så lenge på grunn av datteren vår, men nå må jeg bare tenke på meg selv.

 

Han er ellers veldig sosial og smart. Kan mye om det meste, og ting klistrer seg til hjernen fort. F.eks ser han et program om historiske ting på discovery, så kan han det etterpå i detaljer.

Men en liten beskjed som at han må sette på vaskemaskinen, det klarer han ikke huske.

Det er så frustrerende !!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Å bli møtt med taushet er skuffende, sårende og provoserende og oppleves som håpløst!

 

Barn av alkoholikere/foreldre med psykisk syke har ofte opplevd så mange løftebrudd at det ikke spiller noen rolle om de forteller sanneheten eller en løgn, ingen bryr seg likevel og de er ikke vant med å bli stilt til ansvar for noe. Kanskje mannen din har denne erfaringen? Kanskje han har så dårlig selvtillit at han ikke tør vise seg slik han er, men skjuler seg bak en rekke løgner og bak sykdommen sin? Det kan være grunnen til at han skjuler sannheten. I min verden er det respekt å fortelle den andre hva en føler og å hvordan den andre påvirker en. Hvis du opplever at han trekker seg tilbake når du gjør det (at han opplever det som press) så tror jeg det er lurt å fortelle hva du observerer og hva det gjør med deg. Gi han god tid til å fortelle. Ikke aksepter at han bare trekker seg unna. Vis at du vil høre hvordan han har det og opplever det og at det han sier er viktig. Hvis dere skal ha et samliv og tillit til hverandre så er det vel helt nødvendig at han sier noe? I det minste ber om en utsettelse til å prate om det en annen gang.

 

Kan være lurt at han velger ut en eller flere oppgaver som bare han har ansvaret for og at han kan gjøre dem i sitt tempo.

 

Jeg skjønner til dels hva du snakker om for jeg har det litt slik selv (det med tregheten), foreldrene mine er slik og samboeren min er til dels slik.

 

Pårørendeorganisasjon: Har du kontaktet Distriktspsykiatrisk senter (DPS) der du bor? Kanskje de har pårørende-kurs?

 

Har du spurt om han ønsker å fortsette forholdet deres i og med at han ikke gjorde noe for å bestille time hos familievernkontoret? Snakket med han om hvordan han synes dere fungerer sammen?

 

Hilsen

Anonym NN

[Anonym bruker]

Det er bra at han skal begynne i terapi igjen, og jeg anbefaler deg å prate med hans terapaut. Slik at du kan få hjelp til hvordan du skal forholde deg til din mann og hva du kan forvente av han. Jeg hadde en slik samtale med min ex-manns terapaut, da han var innlagt i fjor (snart ett år siden det ble slutt, så vi var da sammen) Det gav meg mye. Bare det å vite hva jeg kan forvente, få råd til hvordan jeg skal takle ting og forholde meg til han. Og jeg hadde noe jeg kune slå i bordet med når han ikke hørte eller aldri gjorde ting han hadde lovet. (nå var min mann enda værre enn din, han passet ikke barna engang, selv om de hylte like ved han)

 

Og jeg tror det kan hjelpe for din mann at du vet hva du kan forvente av han, så han ikke kan unskylde seg med at terapauten hans mener at han ikke kan gjøre ting. Har dere en time sammen, vet dere det samme.

 

Fikk tips, og gjennomførte det også. Å lage plan om hva som skjer i løpet av endag. Slik som, ons støvsuges gulv, fredag vaskes de. Torsdag tørkes støv. osv osv... Slik at det blir en fast rutine, og presse seg litt gjennom dette den første tiden slik at det blir en innarbeidet rutine.

 

Og ja, en må nok fire på endel krav og forventninger. Hvordan en skal klare det er vanskelig, men kan være lurt å lage seg en liste og prioritere dette. Så kanskje en får endel ting en kan klare seg uten eller gjøre sjeldnere. Så får en overskudd og mer ork til å gjøre de andre tingene.

[LFC07]

Vi har endelig fått snakket ut, og skal har fått time hos familievernkontoret. Så får vi se hva som skjer der.

Han er smertelig klar over at vi trenger prate, men har bare en tendens til å vike unna. Tror at jo lengre han kan unngå det, at kanskje det går over av seg selv.

 

Tingen er at det kan være veldig bra i perioder. Mens andre ganger holder han på å gjøre meg gal. Skal bare, skal bare... Albert Åberg.

 

Jeg skal prøve å kontakte DPS, men regner med de fleste kurs holdes i de største byene. Men det er jo verdt et forsøk. Takk for tipset!

 

 

[Anonym bruker]

HI her

 

Det har vært godt å lese at andre har erfaringer ang. dette.

Godt å høre at dere skal til familievernkontoret Lille77;-)

 

Vi har ikke kommet så mye lenger.

Jeg håper at han kan komme i gang med terapi.

Oftest når vi snakker sammen er han enig, og vet at han må få terapi.

Men slår han seg vrang så er det ingenting noen kan gjøre for ham.

 

mannen min tror også at ting ordner seg selv hvis han bare ignorerer/utsetter det lenge nok

 

Vurderer også kontakt med DPS....

 

Tusen takk for alle svar;-)