Noen menn som venter barn med noen de ikke er sammen med???

[Anonym bruker]

Kunne trenge noen synspunkter da jeg noen ganger har vanskeligheter med å forstå alt som skjer rundt det at jeg venter barn med en jeg ikke er sammen med.

Vi har hatt et såkalt "sex-forhold" i mange år, men ikke sammenhengende. Han har hatt samboer nå de siste 5 årene, men har allikevel ikke lagt vårt "forhold" på hylla.

Så endte det jo da med at jeg ble gravid, og nå er jo alt selvfølgelig snudd opp-ned for oss begge. Etter noen uker betenkning,bestemte jeg meg for at abort var uaktuellt, og det falt jo selvfølgelig ikke i god jord hos motparten. Jeg kan jo skjønne det, da ting kommer til å bli helt annerledes for han fremover. Jeg er jo kjempeglad for at han vil ta ansvar for barnet sitt, selv om vi ikke ender opp som noe par. Det viktigste er jo barnet oppi det hele. Vi har frem til nå hatt en god tone oss i mellom (etter en periode med mye hets fra hans side), men nå har liksom kontakten avtatt. Han bor jo fortsatt med sin samboer, som virker syntes at dette er helt ok.....at han har vært utro opptil flere ganger...

Jeg håper bare at ting blir bedre etter at nurket er født..Han sier han ikke har så mye å bidra med frem til det skjer...det er jeg jo ikke helt enig i, men hva kan man gjøre..?

Noen som har vært borti noe av det samme? Kan jeg forvente mer initiativ, eller bør jeg bare anse det som at han egentlig ikke bryr seg så veldig?

 

[Anonym bruker]

Du må huske at han er i et annet forhold, hva vil du at han skal gjøre for deg mens du er gravid???? Vær glad han vil ta ansvar når barnet er født, og det er jo bra dere ellers har en god tone!

[Anonym bruker]

Broren min skal bli far i desember. Det var et en gangs tilfelle med moren til barnet. De prøvde å innlede et forhold, men hun kom frem til at hun ikke var klar for et forhold( men er klar for å bli mor).

Han har stillt opp fra og med uke 12 i svangerskapet, det var da han først fikk vite at han skulle bli far.

Han mener at hans oppgave har startet allerede nå (før ungen er født). Noe som er kjempe bra! Er veldig stolt over måten han har forandret livet sitt på etter han fikk den utrolige nyheten.

Han vil følge med til jordmor og ser frem til å få en sønn:)

Det som er det triste er at han ikke kommer til å få se sønnen så ofte ettersom hun vurderer å flytte om et par år. Det kommer til å knuse han.

Hun er ganske ustabil ellers også, så jeg skullet ønske at fedrer hadde litt mer å si når det handler om deres barn.

Men selfølgelig det MÅ ver fedre som tar like mye ansvar som deg selv, som skal ha retten til bli hørt når det handler om deres barn.

[Anonym bruker]

Off det ble ganske knotete:) Er trøtt, sitter å hall sover. Håper du skjønner hva jeg mener:)

[Anonym bruker]

Jeg syntes det står respekt av de som står for det de har gjort. Men i mitt tilfelle har han jo annen samboer, og det gjør tydeligvis ting litt vanskeligere. Han var med på første ultralyd, men til jordmor har han ikke vært. Han var vel faktisk mer interessert i begynnelsen enn det han er nå. Jeg har ca 2 mnd igjen av svangerskapet, og skulle jo ønske han viste mer interesse, men allikevel så vet jeg at jeg ikke kan kreve noe sånt (hvilket jeg heller ikke gjør). Siden hans samboer har bestemt seg for å stå ved hans side(fordi hun syntes synd på han) selv om hun vet at han har vært utro, så er jeg jo også litt urolig for hvordan forholdet mellom meg og henne vil bli. Hun blir jo i høyeste grad involvert, og hun kan jo umulig være så veldig glad i meg.....

Han har jo også ytret ønske om å være med på fødselen, hvilket jeg blir mer og mer skeptisk til, siden jeg gjerne vil føle støtte av den personen jeg har med meg der. Han blir jo sikkert sur dersom jeg nekter han det, for det er jo liksom hans barn også, men jeg må jo nesten føle meg komfortabel med den personen som jeg skal ha med meg....Jeg har jo ingen anelse om hva han tenker, da han ikke er veldig lysten på å brette seg ut på det temaet...så jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det hele....

[Anonym bruker]

Stol på deg selv, drit i denne figuren... han har valgt å være hos sin sambo tydelig ikke så veldig interessert i deg... vil du ikke ha han med på fødselen så lar du vær å ha han der... skal du ha med deg sambo hans oxo eller??? Hallo wake up!!!

[Liongirl]

Hey

 

Må ver kjipt gå igjennom graviditeten alene,men ønsker deg masse lykke og hell.....du får sikkert et vakkert barn og det er det som egentlig betyr noe når alt kommer til alt...you go girl......

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg har litt krassere svar en de andre her....:-(

Men hvorfor i alle dager ville du ha sex med en som allerede bodde med en annen? Jeg er imot å ødlegge andres forhold jeg da! Selvfølgelig er det mannen som har den største skylden her,i og med at det er han som er i et annet forhold!!!!Men likevel,jeg hadde ALDRI knulla en kar jeg visste hadde et annet forhold.

Synes vel da at man vet litt hva man går til,om man skulle bli gravid. Du fortjener,og ikke minst barnet, en trygg og omsorgsfull garviditet og oppvekst..synes bare i dette tilfellet at ting var litt "selvskyldt" at ting ikke blir som det hadde blitt om du var sammen med denne karen.

Om kondomen sprakk så forstår jo t.o.m jeg at det ikke er noe man kan "styre".

Har bare opplevd i nær familie hva sånne "tilfeller" som ditt,ødlegger for det egentlige forholdet.

Ønsker deg uansett lykke til og håper du får nyte svangerskapet og at alt ordner seg!!

Er anonym siden jeg deler ting om min familie her...

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

Ville bare si til disse andre innleggerne som er så krass og besemt på de aldri ville gjort noe sånnt.... hvordan vet dere det????!! Jeg har selv vært i samme situasjon, og jeg mente og før det at jeg aldri skulle gjøre noe sånnt og folk som gjorde det måtte være helt syk. Men det er ikke så lett når du står oppi det selv... Jeg har da betalt tilbake og dobbelt opp for min feil, og jeg har dessverre et barn som aldri har sett faren sin fordi han lurte seg ut av situasjonen med å gi meg skylden for alt...

 

Jeg har gjort alt alene og jeg vet at det går, men og at det er tungt den første tiden etter at barnet kommer. Men nå har vi det veldig bra selv om det bare er oss to. Og ikke tror jeg det hadde vært så lett og skulle måtte innvolvere dem i livet til barnet nå.

 

Jeg håper det ordner seg for deg, jeg vet at man kan klare dette Fikk foressten veldig mye støtte i amathea, vet ikke om det er aktuelt? De er kjempegrei og der er det mange andre i samme situasjon.

 

Lykke lykke til!!!! )

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle (jeg er hovedinnlegger) så kan man jo kanskje si at kjærligheten til han var større enn fornuften....Forholdet hadde hanglet lenge, og han har sagt flere ganger at han ønsket å gjøre det slutt, men sånn ble det altså ikke. Ikke at vi noen gang har snakket om at vi skulle innlede noe forhold, men han har sagt at han ville date meg(hvilket jeg egentlig også tok med en klype salt). Selvfølgelig burde jeg holdt meg unna, men vi har holdt på i flere år (også da han ikke hadde kjæreste). Har vel mest vært et "forhold" kun preget av sex, men jeg har klart meg lenge med det egentlig. Selv om han da hadde samboer var det ikke like lett å si nei. Jeg er ikke i utgangspunktet mot abort, men jeg mener at man bør ha en jævelig god grunn for å gjøre det...ikke bare pga at mor og far da var uforsiktige. Jeg gikk forresten på p-piller, og han har aldri villet brukt kondom, så jeg vil jo si at skylden er like mye hans som min. Man kan si at det er annerledes om kondomen sprekker, men det er jammen ikke noe annerledes om man da blir gravid mens man går på pillen. Det var selvfølgelig mitt valg å beholde barnet, noe jeg IKKE angrer på. Han vil være delaktig i barnets liv, og det er jeg jo veldig glad for. Ting har gått litt opp og ned, særlig da det gjelder kontakten, men vi har aldri vært direkte uvenner. Ingen av oss er den typen som er langsint eller ikke overhodet kan forstå hva den andre snakker om. På en måte er jeg i allerfall heldig at det var HAN.....ikke sikkert andre hadde vært like "interesserte"...selv om han selvfølgelig kunne involvert seg mer. Jeg ser fremover, og håper selvfølgelig at ting skal løse seg på beste måte både for barnet og for oss.

[Anonym bruker]

Syntes du burde snakke med samboeren hans jeg hun kommer jo med stor sannsynlighet til å bli ste mamman til babyen din, kansje noe hun tenker mye på og, og faktisk kunne tenkt seg kontakt med deg.

Ville kansje ikke tatt kontakt med henne et par uker etter at hun fikk vite det, men hun har jo hatt noen mnd å tygge på åssen hun føler det nå.

Er jo ingenting bedre enn at personene involvert i oppdragelsen av et barn, har et godt forhold.

Du har vel egentlig ingenting å tape, hun sier jo bare i værste fall nei.

 

[Anonym bruker]

Hun fikk vite det for kanskje 3 uker siden....han har visst det siden i flere mnd nå (nærmere 6 mnd) uten han har klart å fortelle det til henne..Så jeg må nok i såfall gi henne mer tid, men jeg skal nok snakke med han først og høre hvordan det går..

[starfire]

Hei,

Syns du er toeff, jeg, som staar for dine avgjoerelser og har hodet hoeyt hevet. Noen vil alltid mene at de har rett til aa kritisere deg pga av dine valg. Men selvfoelgelig (og denne er rettet mot dere som kritiserer) ... dersom man lever et liv hvor man ALDRI har gjort noe galt... go ahead, ladies, throw the first rock!

 

Angaaende foedselen synes jeg du skal foelge hjertet ditt.

Min mening er; han har ikke vaert der for deg gjennom svangerskapet, saa hvorfor skal du la han vaere med paa foedselen bare fordi han vil?

Hvis du ikke vil ha han der, si det til han.

Du finner fort ut hvilken far han vil bli, og dersom han har en "Dersom jeg ikke faar det som jeg vil, gidder jeg ikke"-holdning, har petit bebe det bedre uten han.

Ta det fra en som vet... en far som skuffer deg gang paa gang, er verre enn en som ikke er der i det hele tatt.

 

Forloveden hans ville jeg kommet i forkjoepet.

Jeg ville ringt henne og bedt henne bort paa te/kaffe/saft/brus og samtale. Dersom barnefaren vil vaere i petit bebe's liv, vil dere bli tvunget til aa ha et slags forhold til hverandre og naa er den beste tiden aa skvaere opp. petit bebe har ikke behov for negativ energier naar hun/han kommer til verden, og det fortjener hun/han heller ikke. Ikke fra faren og ikke fra farens forlovede.

 

Jepp, du var den han var utro med, men "it takes two to tango".

Skjedd er skjedd og hun har valgt aa bli. (all aere til henne for det)

 

Jeg oensker deg lykke til med alt.

Husk, det aa bli gravid er ikke en rett, men et privelegium.

 

[Anonym bruker]

Det er greit at du står for din avgjørelse og at han har tenkt til å ta ansvar for barnet når det blir født, men tenker du i det hele tatt på hvordan situasjon du setter barnet ditt i? Hvordan har du tenkt å forklare barnet ditt at mamma var ikke sammen med pappa, han var sammen med en annen en da du ble til osv... Tenker du bare på deg og han i denne situasjonen? Hva med ungen? Barn er ikke lite og søtt for bestandig. Plutselig er de 15 og krever en del svar, og da må du stå til svars... Tenk på hvordan et barn vil reagere?

 

Syntes det er uansvarlig gjort...

[Anonym bruker]

Det er vel ingen som sier at .. du skjønner det at pappa var sammen med en annen når vi hadde sex når du kom..... en forklarer det vel ikke slik. En kan jo si at det ikke fungerte mellom mamma og pappa på den måten. En trenger vel ikke å legge ut hele historia si. Tror du at det barnet hadde valgt å ikke bli født fordi pappa var sammen med en annen. Herregud en kan ikke alltid styre de situasjoner en havner oppe, men må bare gjøre det beste man kan ut av det.

 

Lykke til vider HI

[Anonym bruker]

Hei,

 

først må jeg bare si at det irriterer meg virkelig at folk legger seg i det som har skjedd med fortiden, det hjelper jo virkelig ikke å refse henne for det hun allerede har gjort, hun skjønner sikkert selv at ikke alt var like "rett". Men, vi er alle menneske, og vi kan alle gjøre feil. Som å ligge med en som er sammen med en annen, men husk; it takes two 2 tango:) Dessuten hvem er vi som kan dømme henne? Jeg er ikke for at folk skal ligge med folk som er i forhold, men trur man skal være forsiktig med å si "det ville jeg aldri gjort", for kjærlighet/forelskelse gjør blind.

 

Så til saken, jeg er selv litt i samme situasjon selv. Jeg var sammen med faren da "det skjedde", selv om det var ett typsik av-og-på forhold. Vi kranglet mye, og han var absolutt ikke den støtten jeg trengte og trenger. Pga hans umodenhet, valgte jeg å gå fra han. Bedre at barnet får det bra med mor og far hver for seg, enn å må vokse opp i ett turbulent og kaotisk familieliv. og at jeg ønsket ett godt liv for meg selv, for trur det påvirker barnet positivt. Sikkert mange som reagerer på min avgjørelse, men jeg vet hva jeg står for, og driter i hva andre sier. Greien er at han er lite tilstede i selve graviditeten, og når jeg gjøre det nødvendige (kjøpe klær og utstyr) fordi jeg får liten respons av han, eksploderer han. Dette er slitsomt, og det virker som han ikke bryr seg så mye nå, men at han skal ta ansvar når barnet kommer. I starten var han kjempemed, med det dabbet av allerede mens vi var sammen..

 

Trur han er veldig bitter på meg, og dette gjør at han går imot meg, selv om han er enig. Mange diskusjoner om oppdragelse er han i utgangspunktet enig i mine synspunkter, og jeg i hans, men så endrer han mening plutselig bare for å såre meg og markere seg. Det er klart vi burde involvere fedrene i barnet vårt, men en del av initativet må komme fra dem også. Jeg synes det er viktig med både far og mor, spesielt når de ikke er sammen. Selv vokste jeg opp uten min biologiske far, var lei meg for det da jeg var mindre, men idag skjønner jeg at det er nesten bedre med ingen far enn en uengasjert gi-blaffen-pappa.

 

For din del er vel hans engasjement i graviditeten dempet seg litt av respekt til sin samboer, han har jo gjort noe grusomt mot henne, og det kan vel heller ikke være helt lett for henne. Har vært henne jeg også skjønner du. Det var tungt, og synes du skal ta en prat med henne. For hun har også stor påvirkning på faren til barnet ditt. ellers har vi jo begge "valgt" å gå en tung vei, der vi mer eller mindre står ganske alene. Vi kan inkludere dem og la dem bidra, men den første stunden faller mye på oss, og vi må nok ta en del avgjørelser alene.

 

Huff, det blei langt.. hehe, men ønsker deg lykke til! Trur nok at farsfølelsen kommer mer frem i dem når barnet er kommet til, for nå er de på en måte bare en mage. Vi kjenner dem jo hver dag, noe de ikke kan. Lykke til:)

[godiva med 3 gull]

Synes absolutt ikke dette er uansvarlig!!!!! Er det liksom ansvarlig å kvitte seg med resultatet???

At han ikke stiller opp for deg under svangerskapet synes jeg er "naturlig".. han er jo i et forhold han tydeligvis vil være i, og antagelig prøver å lappe sammen.

Men hadde nok også som andre har sagt funnet ut hans samboers holdning til dette, altså barnet, Som du selv sier er hun nok ikke særlig glad i deg, og deres baby er jo et bevis på deres forhold.

 

Min venninne har vært i så og si samme situasjon som deg, hun var også veldig i tvil om hun ville ha han med på fødselen.

Hun rådførte seg med jordmor og sykehusets sosionomer som rådet henne å IKKE ta barnefaren med. Av erfaring kunne de si at dette ofte ikke var vellykket.

Ta heller med deg et annet menneske du føler deg trygg på, du kan jo trenge det under fødselen... Ikke bare en tilskuer som kun er intr i resultatet, men faktisk litt opptatt av deg også..

 

Lykke til hvertfall.

Det er tøfft å være "alene" med ny baby, så håper du har et solid nettverk rundt deg.

Dette klarer du så fint atte!!!

[Anonym bruker]

Takker for all støtte, og også for kritikker. Jeg er jo ute etter å vite litt hva andre tenker også, da jeg kanskje har litt vanskelig for å sette meg inn i hva han tenker.

Jeg snakker med han, og vi er gode venner. Han vet at jeg ikke har gjort dette for å ødelegge for han og samboeren på noen som helst måte. Hun har nå fått vite litt mer, og jeg fikk da en liten "advarsel" fra han om at jeg kanskje får en telefon fra henne etterhvert. Jeg kan jo forstå at hun er frustrert og lei seg, men vet virkelig ikke om det hjelper at vi snakker om dette. Nå har hun visst også tydeligvis bestemt seg for å flytte, slik at forholdet nå da visstnok er over. Selvfølgelig har jeg jo dårlig samvittighet, men ikke for å ha beholdt barnet!! Syntes ikke det er riktig med abort selv om omstendighetene er som de er. Vi var to om saken, vi vet jo at risikoen er tilstede, slik at jeg ikke har dårlig samvittighet for akkurat det. Men jeg forstår selvfølgelig frustrasjonen som oppsto fra den andre parten.

 

 

[Anonym bruker]

Orket ikke lese alle innleggene her jeg. Blir så provosert. Trist at det skulle gå sånn for deg. Men du blir lykkelig uansett om han er der eller ikke. Jeg vil bare si at ei jeg kjenner godt ble gravid med sin daværende kjære. Han elsker barn og var sååå klar for å kjøpe hus, gifte seg osv. En dag skulle denne jenta ut å handle. Hun brukte litt tid da det var kø. Og da ble han helt anneledes. Han begynte å mase om at hun var utro osv. På vei hjem fra butikken liksom. Dette ble hun veldig lei av, og kasta han ut (det var hennes leilighet). Han maste og maste, men hun ville ikke ha noe med han å gjøre. Han fikk være med på kontroller, men dukket aldri opp. Han fikk være med ¨på fødsel, men dukket heller ikke opp. Hun fødte en herlig lita jente. Han har sett henne to ganger i løpet av to år. Han som var sååå glad i førsten.

Håper bare han vil stille opp for deg. Så du ikke går rundt å håper også skjer det ikke. Selv om han sier det.

Syns du skal fokusere på deg selv og barnet. Og nyte det uten han. Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Når du velger å beholde barnet med en som har en samboer fra før bør du ikke ha så store forventninger fra ham! Tenkte du at det var best for barnet eller deg selv da du ville beholde det? Hva skal han gjøre frem til barnet blir født? Bli med deg på kontroller og slikt..det blir helt feil for ham når han har en sambo fra før. Bra at han tar ansvar når barnet blir født, men ikke forvent mer. Han bryr seg sikker om sitt ufødte barn, men driter sikkert i deg. Du viste jo hva du gjorde og hvem han var da du hadde dette "forholdet" til ham!

[Anonym bruker]

Hei....

 

Jeg syns dere er litt harde mot denne jenta.... Jeg TROR jeg kjenner henne og jeg vet at hun ikke fortjener å høre at han sikkert driter i henne. De var TO om dette, og at han driter i henne, det tviler jeg sterkt på.

Og jeg VET at han ikke driter i denne jenta! Og når det dreier seg om HAN, så visste også HAN at han selv var opptatt da dette skjedde.Så i utganspunktet så skulle ikke han rørt denne jenta i det hele tatt, men som man sier...Man trenger to for å danse tango!

Han skulle tatt mer ansvar ut i fra hva JEG vet om denne saken...men ikke alle er voksne nok desverre...

Nå skal ikke jeg skrive så mye mer om denne saken, tilfelle det er feil jente, men er det hun jeg TROR det er, så er hun en sterk person som står for sine handlinger. Hun VET hva som er rett og galt og har valgt et valg som hun følte var riktig for seg og barnet. Et lite barn skal ikke straffes for noe det ikke har gjort. Og det som er skjedd her, er pga to personer som bryr/har brydd seg om hverandre, men desverre så lå det en uheldig situasjon bak det hele...At denne gutten haddde en samboer...

Og Hvem skal få svi for det ?....MÅ noen få svi for det? Kan man ikke gjøre det beste ut av situasjonen?

Hvis det er noen som får svi her, så må jo det være Han....For hvis samboeren hans er lur nok , så drar hun...hvis hun ikke allerede har gjort det..Og DET er vel straff nok for han, hvis han BRYR/BRYDDE seg om henne idet hele tatt....Og hvis ikke, så sier jo det litt om Henne også.....

Men dette blir bare løsprat for min del.... Jeg MÅTTE bare blande meg litte grann, men nå stopper jeg:)

Ønsker denne jenta masse lykke til, og hvis hun er den jeg tror hun er, så vet også hun hvem jeg er:) Godt at du har begge beina på jorda!!

Stor klem H..........

 

Signerer også med anonym her:)

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for det H....

Kunne tenke meg at det var deg :-)

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i situasjonen, men jeg er dessverre den som er samboer med en som ble pappa med en annen. Vi hadde en pause når han hadde sex med en annen, og det endte i graviditet. Hun bor 6 timer unna oss og han var ikke der under graviditeten. Hva kunne han gjøre? De hadde kontakt på telefon.

Nå er han og besøker dem ca 1 gang i måneden, av og til oftere. Og jeg må bare si at det er IKKE lett å være den som er utenfor. Ungen er snart 5 mnd. og jeg har ennå ikke truffet hverken moren eller ungen. Det har ikke vært lett for han å vite hvordan han skal håndtere det for han vet at dette har vært jævlig for meg, men jeg ville gjerne blitt involvert. Tror det hadde blitt lettere da.

Nå er det slutt mellom oss for han skal flytte til Oslo for å komme nærmere ungen, og jeg føler meg veldig bitter. Det har snudd opp ned på livet vårt fullstendig. Så jeg vil i hvert fall råde deg til å prøve og få et godt forhold til samboeren hans. Ta henne med, involver henne. Og ikke forvent for mye av han før ungen er født. Han kan ikke sitte og holde deg i handa.

 

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle viser det seg nå at hun flytter ut...har kjøpt seg egen leilighet(i samme område riktignok), så jeg vil jo tro at det er slutt. Egentlig har vel forholdet der hanglet ganske lenge, så det var uansett spørsmål om tid. Ikke at det forsvarer det vi gjorde, men da vet jeg i allefall at det ikke BARE var min feil. Jeg hadde nok også håpet på å få kontakt med hans samboer dersom hun fortsatt hadde blitt hos han, men nå ser det jo ut som det ikke blir noe uansett. Kan bare tenke meg selv hvordan det må være for henne....men tror faktisk hun var mer klar for å flytte (uavhengig av dette) enn han var for å "kvitte" seg med henne....merkelig forhold egentlig...Han har jo faktisk også vært utro mot henne etter meg også (i tillegg viser det seg å være en bekjent av meg), så egentlig syntes jeg ikke synd på HAN....Jeg har dårligere samvittighet overfor henne...

[findus]

Det er du som skal føde, og det kommer til å bli tøft nok for deg uansett. Tror det er greit at du tar en prat med han og forklarer at du er redd det blir vanskelig for deg i en veldig sårbar situasjon - og så hører på hvordan han ser på det. Jeg vil tro det ikke er så vanskelig å forstå hverandres sider i akkurat det med fødsel... Uansett om dere ender opp med at han er med eller ikke er det kanskje fint for deg å ha med deg en person til på fødselen, som kan være der for bare deg.