Sparing til barna..

[Anonym bruker]

Jeg ønsker å sette av barnetrygda til fellesmann/minstemann på egen sparekonto. Min mann er imot dette ettersom han ikke har satt av barnetrygd på sparing til sine to eldste særkullsbarn. De har imidlertid godt med oppsparte/arvede midler likevel fra besteforeldre (som er døde, og som derfor ikke vår felles minsten vil få noe av).

 

Jeg er ikke rik, men har økonomisk mulighet til å avse barnetrygda/en 1000 lapp i måneden til sparing, og ønsker at vi deretter deler utgiftene til minsten (barnehage etc) likt. Jeg er ikke med å betale SFO og slikt for de to eldste, det fordeles mellom min mann og særkullsbarnas mor.

 

Hvordan gjør dere det?

For ordens skyld får jeg nevne at min mann tjener 3 ganger så mye som meg (slik at denne 1000 lappen i måneden har ingen økonomisk betydning for han overhode)t.

[*shedevil*]

Sett av barnetrygda med god samvittighet du, det kommer jo barnet til gode senere i livet. Hvis mannen din ikke mener det blir riktig overfor de andre 2, så kan han jo bare spare selv til dem da?

 

Skjønner ikke at dette skulle være noe problem for mannen din i det hele tatt, for å være ærlig.

 

Her spares det til alle 3, det ene barnet er særkullsbarn - men det gjøres ikke noe forskjell selv om hun har oppsparte midler fra sin far.

[-Hengebuksvinet-]

Det hadde blitt feil overfor særkullssønnen min å spare bare til felles (føler jeg), og går utfra at mannen min føler det samme overfor sin særkullssønn. Men vi sparer ikke like mye som deg da, har fast trekk på 200 kroner måneden. (Så setter vi inn litt ekstra nå og da).

 

Siden du og mannen din tydeligvis ikke har felles økonomi, synes jeg du kan spare disse kronene med god samvittighet. Du må jo først og fremst jobbe for å sikre deg selv og eget barn, spesielt med tanke på at mannen din tjener så pass mye mer enn du.

[Maud]

Jeg kjenner meg igjen i at dette kan være vanskelig. Jeg ble alene med min særkullssønn da han var veldig liten. Med 80% lønn den første tiden og hele tiden lite i bidrag, hadde jeg ikke råd til å spare noe til ham. Nå er jeg samboer igjen, begge tjener greit og det er mer overskudd på kontoen... For minstemann har det derfor ikke vært nødvendig å bruke barnetrygden. Vi bestemte oss derfor for å spare begges barnetrygd. Det betyr at den eldste har "mistet" nesten sju år med sparte penger. I tillegg er det slik at besteforeldre og tanter og onkler til minstemann stort sett gir penger i gave som går rett inn på konto. Han er derfor "rikere" enn storebror. Jeg synes det er vanskelig, men det er nå en gang slik det er. Trøster meg med at pappa'n til storebror er enebarn og en gang kommer til å arve penger etter sine foreldre i større grad enn det pappa'n til lillebror kommer til å gjøre.

 

Konklusjonen er at jeg kjenner meg igjen i at mannen din synes det er vanskelig, men at jeg mener at du må kunne gjøre det slik allikevel.

[aroma]

Jeg skjønte ikke helt det der med sparing av barnetrygd. Jeg regner med at det er din mann som har hovedomsorgen for særkullsbarna, og mottar barnetrygden og får bidrag fra mor. Ellers må jo dette være en spøk.

[Anonym bruker]

Nå er det jo ikke slik at barnebarn, arver besteforeldre, så lenge generasjonen i midten fremdeles er i livet. Så lenge vi ikke snakker utenom plikdelen. Da snakker vi jo i så tilfelle om at barnas far her i tilfelle har gjort avkall på arv, snakker vi da om summer som går over ca. 10000 kroner skal disse pengene da være raportert til overformynderiet, som må underrettes ved disponering av disse pengene.

Så lenge det ikke er gjort, regnes pengene fremdeles som hans. Skal han derimot gi disse pengene til barna, og registrere dem hos overformynderiet, ( tviler på at det er gjort ) for å sikre disse barnas fremtid foretar han en dødsdisposisjon i livet, og det har ikke han annledning til å gjøre uten å gi tilsvarende til sitt yngstebarn, enten nå eller i arveoppgjøret.

Så lenge det ikke dreier seg om så store summer at vi er innenfor området for testasjonsfriheten. Det er annledning til å avspise livsarvinger med en mill hver.

 

Når han har en slik tankegang at han ikke bare ønsker å sikre fremtiden til sitt første ungekull, og ikke sitt siste, men også ønsker å motarbeide deg i å sikre fellesbarn, bør han ha en veldig god forklaring på det. Det hørest veldig urimelig ut.

[Anonym bruker]

Vel, jeg er jo ikke jurist da... Argumentet hans er at han ikke vil forskjellsbehandle barna. De eldste har ikke fått spart barnetrygd til seg, da bør heller ikke den yngste/fellesen få det. Han mener at forskjellen på konto vil utjevne seg fordi fellesen jo med årene kommer til å få pengegaver både fra min og hans familie. De to eldste har forsåvidt ikke arvet så mye, men de fikk endel pengegaver gjennom årene fra besteforeldrene da de var i live, svarende til ca 40-50 000 på hver av ungene, i tillegg til aksjer som jeg ikke kjenner verdien på. Som jeg har forstått står disse pengene på ungenes egne sparekontoer - det er vel ikke nødvendig å rapportere såvidt små beløp mottatt gjennom flere år til overformynderiet?

 

Jeg forventer ikke pengegaver fra min familie til den minste, og synes egentlig det er urimelig av min mann at de valg som ble gjort overfor de to eldste liksom automatisk skal gjelde for den minste...

 

Jeg kan jo bare spare den barnetrygda, uten å diskutere det mer med han, men synes nå det er best å være enig likevel:)

 

HI

[Anonym bruker]

hei,

 

Vi sparer kun til fellesen. Særkullsbarnet har jo egen konto som mor passer på..

 

skal vi spare like mye til særkulls, så får jo det barnet dobbelt så mye da..

[Maud]

Men skal ikke pappa spare til begge barna sine da? Hvis han betaler til fellesbarnets konto burde han betale til særkullbarnets konto også! Dere trenger jo ikke spare like mye til begge, men ser ikke rimeligheten i at fellesbarnet har to foreldre som setter av penger til det, mens særkullsbarnet hans bare har en forelder som setter av penger til det.

[Gjest]

Jeg har innsett at dette ikke er mulig å få helt rettferdig i mitt tilfelle.

 

Jeg er arving til endel mer penger enn min samboer. Og det vil ikke være naturlig å dele min arv opp slik at mine stebarn ol får like mye som det barnet jeg har født.

 

Mine stebarn vil jo arve 2 foreldre fra før av.

 

Vi har planlagt at vi skal ha særeie. Min samboer vil komme til å ha 3 barn, og vil måtte fordele sine penger på de 3. Om A får 10 kr, så skal B og C også ha det.

 

Jeg kommer til å ta av MINE penger til å spare til det barnet JEG føder. Mens min samboer og hans eks (mor til stebarna mine) vil spare til deres felles barn.

 

Jeg må jo si at jeg vil jo også spare litt til mine stebarn også, da jeg vil ha god økonomi. Men det er noe jeg gjør frivillig. INGEN kan tvinge meg til å gi bort noe til mine stebarn.

 

I forhold til Barnetrygd, så syns jeg kanksje at barnetrygden bør gå til barnet, og ting det trenger der og da. Da vil du jo spare de pengene fra din egen lønn, og du kan heller spare selv til barnet ditt. Men det er nå mitt syn.

 

HELT rettferdig går det nok aldri å bli.

[Gjest]

Hihi.. Jalla - you're back!! Koselig! Har savnet deg.

 

 

[Gjest]

Bare for en liten stund :-) Sitter på jobben. Får tlf i løpet av neste uke, og kanskje ADSL også da. Vi får se :-)

 

Har jobbet utrolig mye i sommer, og så har vi jo flytta. Og vært en uke i Marmaris :-)

 

Jentenes mamma var helt rolig i forhold til bombene som ble sprengt. Det var mens vi var der. Men etter at vi har kommet hjem har det ikke gått så bra :-)

 

Men det roer seg nok. hun er litt irritert fordi min kjære ikke vil betale noe i høst. Men han har NULL i inntekt dette siste skoleåret, og det er JEG som betaler huslån, mat, strøm ol. Og vi ble enige om at jeg ikke skulle betale noe til jentene.. Det er jo mors oppgave å betale forsikringer til dem. Han fik nemlig et purrebrev (kopi) der det sto at Mor måtte betale forsikring fortest mulig, ellers ville barneforsikringa utgå.

 

Nå betalte jeg turen til Tyrkia, lommepenger til alle, og nye klær til jentene. Det er da ikke mitt ansvar å sørge for forsikringa til jentene?

 

Hun får utbetalt barnetrygd av Trygdeetaten dette ene året. Men etter det vil jo min kjøre ligge på en årslønn på over 300.000 :-) Og da får hun jo mer i barnetrygd enn om han ikke hadde tatt utdannelse :-)

[-Hengebuksvinet-]

Han kunne vel bidra med litt i hvertfall? Vi har også vært gjennom trange tider, men hadde mannen min kuttet ut å betale for sønnen sin hadde jeg blitt rasende. (Da han var arb.ledig ble han regnet som ikke bidragspliktig). Han har da et forsørgeransvar overfor gutten selv om han ikke bor med barnets mor, og det koster faktisk penger å ha barn.

 

Er ikke helt enig i at barna ikke er ditt økonomiske ansvar. Etablerer du deg med en mann som har barn fra før av, bør du også være med på å dra lasset økonomisk. At han tar skole er en investering i deres felles fremtid, men som foreldre kan man ikke bare kutte ut forpliktelsene sine overfor barna et år. Det bidraget mor da får fra TI er en ren vits, med mindre hun er ekstremt lavtlønnet. Så jeg mener du kan være litt rundhåndet her, selv om det rent juridisk sett ikke er ditt ansvar.

 

 

[Anonym bruker]

For det første tror jeg nok Jalla stiller opp mer enn mange andre for sine stebarn. Også økonomisk. At moren ikke tjener stort kan da ikke hun noe for! Og far investerer i utdanning både for de to, men også for ungene.

 

Jeg ville ikke betalt bidrag til mine stebarn om min mann hadde blitt arbeidsledig eller noe lignende. iallefall ikke så lenge hun ikke gidder å jobbe full tid:)

[Anonym bruker]

Jeg hadde heller ikke betalt bidrag til stebarna, da fikk heller mora ta seg en jobb, eller mannen min ta seg et lån!

[Anonym bruker]

Dette vart litt vel mykje av kva ansvar ein har økonomisk. Du er inne på kva som er feilen i tankegangen din når du seier.

Det bidraget mor da får fra TI er en ren vits, med mindre hun er ekstremt lavtlønnet.

Det bidraget er lavt fordi far si inntekt er låg. Han kan og få lov å vere lågt lønna. Det er gjerne slik at alle i ein familie merkar når inntekta i ein periode er låg fordi ein tar utdanning, tanken er no i det minste da, at den skal bli høgare med tid og stunder.

Ein skulle dessuten tru at låge bidrag frå TI var ein større vits jo mindre bidragsmotakar tjente sjølv, ikkje omvendt. Er dette bidraget eit spytt i havet for bidragsmotakaren, da har dei jo råd til at faren kan få forbetra seg litt, det vil jo komme barnet tilgode på sikt.

Det er vanleg av foreldre spesielt dei som får ungar midt i etableringsfasen, å ha det litt trangare ei stund, for så å ha det litt feitare i framtida.

Skal ikkje ein far få høve til å utdanne seg.

Kva med den som får ungar før dei er ferdig med gymnaset, men ikkje vil leve saman. Skal ikkje den tenåringen seinare få høve til å utdanne seg, fordi han skal betale store bidrag.

Mora vil få utvida overgangsstønad i utdanningperioden, og komme ut med eit marginalt studielån. Men ein kunne jo jaga ho og ut i arbeid frå ammeslutt, ho hadde sikkert greidd å få inn meir enn overgangsstønaden kvar månad.

Ein bør heller vere takksam for at det finnes eit system som gjer det mogeleg for både far og mor å sørge for barna sine i slike situasjoner, kanskje det ikkje er bra nok standard for mange, barna tjener på det på sikt. Samfunnet og, for om ikkje hadde me ikkje hatt slike ordningar.

 

Det er lov å sei at barnet får ha det litt trangare i ein periode. Det skal eg til med for mitt barn. Eg veit at nokre tykkjer svært så synd i guten min som skal ha ullundertøyet frå sparkjøp, og ikkje ha Reimadress, ikkje har eg Voksi til han heller no til vinteren. Så lenge han ikkje er kald, er dette det eg vel for barnet mitt. Eg tar faktisk etterutdanning for hans skuld. Ikkje berre blir det meir pengar på sikt, men da går eg føre med eit godt eksempel, om at det er lov å betre seg, og arbeider ein hardt får ein løn for strevet.

 

At mora til stebarna har valgt annleis, at ho har valgt å ikkje betre seg, ikkje være særleg ambisiøs, å heller ønskjer å kose seg i nuet, å bruke alt ein har når ein har det. Da gjer ho andre verdiar vidare til sine barn. Ho lerer dei at det er riktig å kose seg, pengar er ikkje så viktig som å ha tid til kvar andre. Ville vere heime når barna var små. Det er hennar valg, som har mykje for seg. Men det er eit anna valg enn mitt. At eg har meir pengar enn ho, betyr ikkje at eg må bruke mitt på hennar barn. Sjølvsagt er eg med å dekke ting til dei når dei er hjå oss, alt dei treng, men eg er ikkje ansvarleg for å betale ho ei krone, verken juridisk eller moralsk. Forstår ikkje at du kan meine det. Det er faktisk heilt uforståeleg for meg.

 

Har ho ikkje råd til å betale for livsforsikring til ungane får ho la vere å betale for livsforsikring til ungane. Eg har ikkje tenkt å bruke pengar på det no, ikkje har eg tenkt å betale det når eg får råd til det heller.

Synest ikkje mannen til Jalla at det er viktig nok å bruke penger på, har han full rett til det.

[Anonym bruker]

Kva med den som får ungar før dei er ferdig med gymnaset, men ikkje vil leve saman. Skal ikkje den tenåringen seinare få høve til å utdanne seg, fordi han skal betale store bidrag.

Mora vil få utvida overgangsstønad i utdanningperioden, og komme ut med eit marginalt studielån. Men ein kunne jo jaga ho og ut i arbeid frå ammeslutt, ho hadde sikkert greidd å få inn meir enn overgangsstønaden kvar månad.

Ein bør heller vere takksam for at det finnes eit system som gjer det mogeleg for både far og mor å sørge for barna sine i slike situasjoner, kanskje det ikkje er bra nok standard for mange, barna tjener på det på sikt. Samfunnet og, for om ikkje hadde me ikkje hatt slike ordningar.

 

[Gjest]

PS. mor er UNG OG UFØR, så hun får mer utbetalt dette året enn det vi gjør :-)

[Kreoline]

Barna sine får folk ta seg av selv, jeg har ingen forpliktelser overfor de barna som ikke er mine. Joda, man kan jo være grei å gjøre det for barnas skyld, men utakk er verdens lønn i hvertfall hvis du er stemor.

[-Hengebuksvinet-]

men jeg synes uansett man bør betale litt for de barna man har. Man var tross alt to om å bringe barna til verden, og da får man også være to om å følge dem opp. Om ikke så mye, denne perioden, bør man i hvertfall bidra litt.