Jenta mi (4) er en utfordring

[Gjest]

Jenta mi er veldig direkte og jeg er redd hun kan oppfattes som uforskammet av andre. Har kun fått en noe negativ tilbakemelding fra bhg (hun hadde sagt at hun ikke ville leke med en annen jente fordi denne hadde gul bukse...) , men opplever henne som veldig vanskelig til tider. Hun snakker rett fra levra og spør og graver totalt fremmede når vi er ute blant folk. Det har gått greit så langt (ikke sagt type "så tjukk du er" etc... mammas skrekk), men hun har begynt å gi uttrykk for at hun ikke liker alle barna i barnehagen etc.; "hun er ikke min BESTE venninne", "jeg vil ikke leke med deg siden du har rødt hår"..

 

Jeg er selv veldig forsiktig med hva jeg sier og biter heller i meg masse enn å si i fra, så jeg får helt vondt i magen når hun sier sånt. Foreløpig har hun mange venner og er på ingen måte utenfor, men jeg er redd ingen vil leke med henne til slutt. Det skal sies at hun er en stor jente (115cm, nettopp fylt 4), så mange tror hun er eldre enn hun er. Hun prater bra og har et rikt ordforråd, så til og med noen av personalet i bhg har trodd at hun er 5.

 

Hun er bare 4, men hva kan jeg gjøre for å "mildne" fremtoningen hennes? På hjemmebane veksler hun fra å være mammas gulljente til den verste monsterungen på to minutter. Daglig har vi en eller annen fight, om alt fra klær til om hun kan få is (noe hun kun får på lørdager).

 

Hun er veldig sosial og selvstendig og det er jeg glad for. Hun finner alltid noen å leke med på stranda etc, men da henger hun seg på dette barnet og dets mamma. Jeg har ikke opplevd at disse har rynket på nesen av den grunn, men jeg skulle ønske hun ikke tok seg så til rette som hun gjør.

 

Vanskelig å forklare dette, men problemet er altså at jeg ikke vil at hun skal være frekk og uforskammet mot andre barn. Tips?

[Anonym bruker]

Dette er vel noe vi alle kan kjenne oss igjen i, iallefall gjør jeg det! Har en 4 åring som en stund var forferdelig uforskammet. Skulle på død og liv fortelle alle at de var tykk, hadde stor rumpe, stygt hår osv. Og ikke skulle han leke med den og den fordi de var så dumme. Til å begynne med så overså jeg det og tenkt dette går over! Men så fortalte de i barnehagen at han fikk mange av de andre barna til å bli lei seg. Og da satte vi oss ned og snakket med ham. Fortalte at slikt sier vi ikke, for da blir både voksne og barn lei seg. Han kunne si det inne i seg, men ikke si det høyt. Og det hjalp! Selvsagt hender det at han sier uheldige ting nå også, men da vet han som regel at han har gjort noe galt og ber om unnskyldning (eller som han sier; jeg glemte å si det lavt inne i meg.)

Så sett dere ned og snakk med henne, barn skjønner utrolig mye!