Jeg er en elendig mor:-( r så trist.....

[Anonym bruker]

Jeg har det så trist i dag. Føler meg så mislykket. ......tårene bare renner......jeg slo til datteren min......for en j....mor jeg er!!!!

 

Vet ikke i dag.... det bare ramlet det for meg. ...Jeg har en engel av en datter og hun er snill og grei på alle måter. Men grunnet trassalderen (3år)har hun selvsagt perioder der hun krever litt mer.

Men i de siste dagene har alt vært så vanskelig...

vel sånn har det egentlig vært etter at vi ble ferdig med ferien. Jeg tror ikke hun har klart å omstille seg...Det sier seg selv da jeg har brukt oppmot 3 timer til å gjøre henne klar til barnehagen om morgnenen!!!!

jeg har blitt forsinket til jobb flere ganger. Men allikevel har jeg prøvd å ta det litt rolig om morgen sånn at alt skal skje litt i hennes rolige tempo så hun kan omstille seg.....men nei da.....bare for å ta i dag....jeg nærmest tryglet om å spise frokost i over 1 time, løp etter henne like lenge: "vennen nå må vi kle på oss"....men nei...hun bare ville ikke, ikke ville hun til barnehagen heller....(begynt på storavd. og skjønner at det tar litt tid å venne seg til det). Jeg forsøkte masse i 1 time men så begynte hun å skrike....fortsatte i over et kvarter.....prøvde å roe men det rant over for meg....plutselig så ga jeg henne et ørefik...og hun gråt høylytt og gjentok det jeg alltid maner om "mamma, det er IKKE lov å slå"..:-((((

 

Jeg vet jo det vennen MEN,...så begynte jeg å gråte. brakk sammen.....

Jeg liker ikke å skrive om dette....for min datter er en engel. Nå er hun i barnehagen og jeg har så dårlig samvittighet: Hva er det hun vil tenke om meg? Hvorfor gjorde jeg dette? Selv om jeg har prøvd å forklare alt hun gjør så kan ikke min handlig forsvares. Er så lei meg....tårene bare renner...kan noen hjelpe meg......Har datteren min det vanskelig? er det manglende trivsel i barnehagen for hun vil være hjemme hver dag (kanskje derfor hun drøyer tiden)??......er så forvirret. MEN ANGRER STORT ....

[Håperjo]

Uff, dette var trist.

Men det kan en sjelden gang hende selv de beste av oss!

Vi har også en datter på vel 3, i trassalder og som akkurat har begynt på stor avdeling. Og hun sier hun ikke vil i barnehagen, har all verdens tid alltid (som barn ofte har), er krevede om ettermiddagene speielt mm.

Si unnskyld til din datter (hvis du ikke har sagt det). Og gi deg selv muligheten til å innse at det er neppe skadelig med den ene ørefiken, noe annet vil være hvis det hender flere/mange ganger.

Mest sannsylig oppfører datteren din seg helt som vanlig mot deg iforhold til ømhet, kjærlighet ol, og da får du det bedre.

Og når vi trer over grensene våre, for hva vi selv aksepterer, så lærer vi mye, og tar dette med oss neste gang vi står i en vanskelig situasjon.

Dette var et engangtilfelle, og jeg er ikke bekymret for dere.

Det å begynne på ny type avdeling, men mange nye barn og voksne er krevende for barn. tenk bare hvor krevende det er for oss i ny jobb.

Det ordner seg.

Stor klem!

[Anonym bruker]

Neida, sånt skal ikke skje, men jeg skjønner godt det rant over for deg. At du EN gang i livet har gitt datteren din en ørefik, er ikke skadelig!

 

Vet hvordan det kjennes når man prøver å være pedagogisk og vennlig, og bare får kjeft og "nei, nei, nei" tilbake. Sønnen min på snart 3 ville ikke kle på seg i dag, ikke i det hele tatt. Skrik og hyl, rømte, la seg ned, slo meg ... Det endte med at jeg satte meg på ham for å få på ham klærne. Det gjorde nok ikke vondt, men han hylte som en stukken gris, og det kjentes nesten som et overgrep fra min side. Men hva skal man gjøre når ingenting hjelper?

 

Hilsen nok en oppgitt mamma.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene!! Skrev akkurat et innlegg om min 5-åring som bæsjer, og i dag toppet det seg da hun med et flir om munnen fortalte at hun hadde bæsj i trusa for 2 gang i dag, og at hun rett og slett ikke gidder å gå på do.Hun fikk sin/min aller første ørefik, og i likhet med deg føler jeg meg som verdens verste mor nå!! Har sagt unnskyld, men klarer ikke tenke på noe annet.

[Anonym bruker]

Som en over her sa, så er jo dette slikt som ikke bør skje, samtidig så forstår jeg også din frustrasjon.

Et par små tips: Om hun nå ikke vil spise frokost, så bare dropp det, ikke mas for lenge på det, legg heller en ekstra brødskive i matboksen og gi beskjed i barnehagen. Jeg har sett foreldre komme inn i barnehagen til min sønn med grøt-skålen i hånden, så slikt er det nok vandt til. Selv om jeg er veldig tilhenger av frokost så har jeg sluttet å mase....sliter bare ut meg selv på det, og det er ikke så ofte jeg trenger å ta med noe ekstra til han.

Har du snakket med henne om: "wow! nå begynner du å bli stor jente, begynt på en større avdeling og greier...." fortell hva stor barn får lov til som "babyer" ikke får gjøre. F.eks smøre på brødskiven selv eller noe i den duren.

[Anonym bruker]

Har ikke lest svarene du har fått men..

Vil bare si at du kun er menneskelig! Jeg har vært på nippen flere ganger, men har ikke gjort det og tror med meg selv at jeg aldri vil gjøre det. Men jeg forstår at du gjorde det om du skjønner. En trassig treåring kan være jævlig for å si det slik det er! Skjønner at du har dårlig samvittighet og det er for så vidt bra. Du skal ha det. Det viser bare at du angrer og at du tenker deg om neste gang du opplever samme sinnet.

Gi datteren din en klem og si unnskyld og at det ikke skal skje igjen, og aldri la det skje igjen. Så glemmer du episoden!!

 

Og du... 3 timer om morgenen?? Det høres ut som det er hun som er sjefen i huset. Det bør du endre på. Det er DU som er sjefen. Du og pappaen. Og sier du at hun skal gjøre ditt og datt, så skal hun det! Så endre innstillingen din litt.

Du kan begynne med å si kvelden i forveien at neste morgen skal ting gå kjappere og du skal være flink på badet. Hvis hun ikke gjør det, så tving henne. Etterhvert blir det rutine i å gjøre morgenstellet kjappere. Det gjelder nok andre ting også kan jeg tenke meg. Bli mer bestemt! En treåring trenger faste grenser.

 

PS. har ei på 3,5 år som er en prøvelse inni mellom. Vi var inne i en ond sirkel for ikke så lenge siden, der hun gjorde ugang og vi kjeftet. Vi satte iverk "bli blid prosjekt" he he. Når hun ble sutrete, prøvde vi å gjøre henne blid. Når hun trasset, lot vi henne få trasset det ut alene, ingen oppmerksomhet. Når hun var snill og god, så fikk hun MASSE skryt! Nå er det fine dager hjemme hos oss, men hun vet at til syvende og sist så er det mamma og pappa som bestemmer... selv om hun også har ting hun vil si!

Lykke til! Og aldri, aldri, aldri slå igjen.

Klem

[Sebastienne]

Det er fint at du skjønner at det var galt å slå barnet ditt, men husk at det ikke hjelper henne at du har dårlig samvittighet. Snu heller på tankene dine og tenk på hva du kan gjøre for å rette opp skaden. F.eks synes jeg det er utrolig viktig at du sier unnskyld til henne UTEN å prøve å forklare henne hvorfor du gjorde det. Det kan bare så altfor lett få henne til å tro at det var hennes skyld at du slo - noe det ikke var i det hele tatt. Det var ditt fulle og hele ansvar - og derfor trenger hun en uforbeholden unnskyldning.

 

Ellers vil jeg bare si at jeg føler med deg. Det er utrolig slitsomt å måtte forhandle med barna hele tiden. Her forleden sa jeg bare til min 4-åring at i kveld har jeg ikke tid til å leke eller tulle på badet. Jeg skulle legge henne og lillesøster på 2 alene (normalt deler jeg og mannen min på det), og jeg sa at hvis vi tuller for mye, får vi ikke tid til å lese. Derfor fortalte jeg henne at i kveld skulle jeg bestemme alt. Hun hylskrek helt fra jeg begynte å ta av henne klærne, mens hun dusjet, ble tørket, fikk på nattkjole og pusset tenner. Det siste måtte jeg finne meg i å vente på, for jeg var tross alt avhengig av at hun åpnet munnen ;-) Men jeg lot henne bare stå der ved vasken til hun var klar, og gjennom hele prosedyren var jeg rolig og trøstende, men helt bestemt på å gjennomføre viljen min. Da vi etterpå la oss i dobbeltsenga for å lese, ble hun rolig og etterhvert i strålende humør. Hun sovnet greit i senga si etterpå og sov faktisk hele natta - noe hun sjelden gjør. Jeg tror faktisk hun syntes det var godt å slippe å kjempe om makta for en gangs skyld...

 

Jeg vil jo på ingen måte ha det slik hver dag, men det er sikkert bra å av og til minne barna på hvem som sitter ved rattet i familien, slik at de ikke blir for frustrerte over å ikke vite hva som de selv kan bestemme og hva foreldrene faktisk har ansvaret for.

 

Lykke til!