Er mødre med sjenerte barn dårlige mødre?

[Anonym bruker]

Mener slett ikke dette, men føler det er mange som mener det. Hva synes dere?

Vi har en datter som er litt engstelig av seg. Hun begynte tidlig å bli skeptisk til fremmede og hun skvetter lett (men ofte uten å bli redd). Hun trenger noen minutter på å bli kjent med folk - men etter det smiler hun og koser seg. Når hun er blitt varm i trøyen kan de også få holde henne. Hun er ikke redd når hun sitter på armen til mamma eller pappa, men føler seg sårbar om fremmede kommer brått på når hun f.eks leker på gulvet eller sitter i vognet. (Hun leker greit på gulvet alene og blir ikke redd om mamma går ut av rommet). Hun kryper ikke ennå - så om andre små barn kommer krypende raskt mot henne for å undersøke og klatre på henne etc så blir hun (selvsagt?) redd (kan jo ikke komme seg vekk selv) og mamma må redde. Sitte både hun og det andre barnet på fanget til foreldrene er hun veldig interessert i å hilse på den andre og er ikke redd.

 

Når jeg treffer kjente (mer eller mindre - oftest mindre) eller naboer begynner hun ofte å sutre om de stikker nesen helt ned i vognen. Så sier de: "stakkar - er hun engstelig? Får hun ikke komme ut ofte hun da stakkars. Kanskje hun ikke får leke nok med andre barn? Min nivø e.l er så flink - han smiler til alle - der har foreldrene vært så flinke osv osv. " Hun som sa akkurat dette er utdannet førskolelærer - burde ikke hun vite bedre? Datteren vår får komme ut, men vi kjenner ikke så mange med små barn (og ingen der vi bor) så det er ikke så ofte hun treffer på de aller minste. Hun er 8 mnd nå.

 

Føler meg igrunnen ikke som en dårlig mor - men tar meg i å ble flau og forsiktig forsøke å forklare under bebreidende blikk.

Det var dagens sukk.

Så et lite spørsmåk: Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe datteren min til å bli mer trygg også når hun ikke sitter på fanget til en hun kjenner? Vi tar henne med på besøk og tar henne med på trilletur. Innimellom (et par ganger i mnden) treffer hun også andre barn på samme alder.

[Gjest]

Næh... er det ikke så at barn er født med personlighet???

Noen er sjenerte, andre ikke.....

 

Hadde kanskje skjønt det om en mor satt å klamholdt på barnet sitt hele dagen uten at noen andre fikk hilse på barnet, men det er vel så og si ingen som gjør tror jeg

 

Så nei.... Jeg tenker ikke slikt om et barn er sjenert eller noe

Alle er forskjellige, godt er det

[Lilleh]

Nææh... trodde alle barn var skeptiske og sjenerte rundt 8 mnd jeg..

 

[BW og en til? 1 pp]

Neida! Barn er jo født med forskjellige personligheter!

 

Noen er skeptiske andre er ikke, sånn er det bare.

[brummeline]

Tror du kan ta dette helt med ro. De små har perioder hvor de er skeptiske til fremmede. Det er de også til sine egne besteforeldre, tanter og onkler hvis de ikke ser dem ofte nok. Min datter er også skeptisk/redd til å begynne med, og hun er 6 mnd. Jeg velger, og tror dette er helt normalt.....

 

Førskolelærere vet ikke alt. Og det er ikke sikkert hun har barn selv heller. Og da har hun ikke vært gjennom det første året med en baby, på samme måte som vi foreldre har. Det er stor forskjell på å være forelder, og å være førskolelærer.

 

:-)

[Vona]

Skjønner hva du mener! Det virker noen ganger som om (spesielt) mammaen blir bebreidet hvis barnet er sjenert.

 

Jeg tror tvert i mot at dette er noe som ligger i personligheten, og ikke i hvordan foreldrene har organisert barnets hverdag. Noen barn er frempå, andre mer tilbakeholdne. Jeg tror det er viktig at en viser barnet at en aksepterer personligheten deres og at en ikke presser dem til noe de ikke har lyst til. Det tror jeg i så fall kan gjøre barnet enda mer usikkert? Hvis barnet trenger noen minutter til å bli varm på, så synes jeg det skal få lov til det.

 

Jeg har inntrykk av at du er kjempeflink til å vise din datter trygghet! Vær der for henne og "lytt" til hennes behov, så går det seg sikkert mer til når hun blir litt eldre. Det er jo uansett vanlig å være litt skeptisk i den alderen.

[Gjest]

Jeg kan ikke forstå at det har så veldig mye med foreldrene å gjøre at barna er sjenerte. Selv har jeg ei jente som nå er 2 år, og hun har hele tiden vært litt "engstelig" av seg - og fortsatt er hun redd for voksne som hun ikke kjenner så godt (spesielt mannfolk). Min datter var også redd for andre barn i peroider, men det har gitt seg. Vi har hele tiden hatt mange barn å treffe, og mange i vår omgangskrets har barn på samme alder.

Når barnet ditt selv kan komme seg rundt (krype, gå), går det sikkert over for henne også.

Små barn har en personlighet allerede fra de blir født, og jeg tror ikke det er så mye med foreldrenes rolle.

[Tirilille]

Hei, ta det helt med ro,du!!! De fleste barn vil i 8-9 mnds alder bli skeptisk til fremmede, og oppleve den velkjente separasjonsangsten og kan bli redd for fremmede. Til og med godt kjente personer som besteforeldre og tanter/onkler kan bli skumle. Dette handler ikke nødvendigvis om engstelige barn, men om en periode som alle barn i større eller mindre grad må gjennom. Dette viser at barnet har opparbeidet en trygg tilknytning til foreldrene som sine nærmeste omsorgspersoner, og betyr altså at foreldrene har gjort en kjempegod jobb og ikke en dårlig jobb!!!! Jeg ser det slik at det du gjør for at jenta di skal bli vant med andre er helt riktig. Når barna er skeptisk, skal de vite at mor eller far er i nærheten, og få den støtten de trenger. De er alt for små til å skulle "herdes, de blir slettes ikke tøffere av det!

Du gjør en kjempejobb med jenta di, og ikke bry deg om de "velmenende" kommentarene du får!

 

[Anonym bruker]

Hei! Min sønn er nå over året, men jeg er innom her og "smugkikker" iblant. Vi har en liten skeptisk en selv. Nå har han akkurat begynt i barnehagen. Der er han nok av de mest forsiktige. Han synes det er tryggest å ha mamma eller pappa i nærheten.

Jeg spurte pedagogisk leder i barnehagen om det er noe vi kan gjøre for å få han tryggere. Fikk da til svar at de likte mye bedre at ungene var skeptiske enn at de kastet seg i armene deres med en gang. Barn som er forsiktige tyder på at de har det godt hjemme, sa han. Gjett om jeg ble glad for det svaret! Likevel skulle jeg nok ønske sønnen vår kunne slippe seg litt mer løs, men det kommer vel etter hvert. Han har hatt mye kontakt med andre barn, men det ser ikke ut som at det har noe å si hos oss.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Flott at dere også tenker slik )

Er overbevist om at vi er født med den personligheten vi har - akkurat som øyenfarge etc. Den blir selvsagt påvirket av miljøet, men det er påvirkning av den personligheten vi allerede har. Synes det er litt rart at det er så mange som tror at foreldrene har gjort noe feil bare fordi barnet er forsiktig....

Vi har en litt forsiktig datter og skal prøve å legge ting til rette for henne og ikke kaste henne ut i noe som skremmer henne.

Takk igjen for svar )

 

HI

[Ruske-Sara]

Barn har ulik personlighet. Datteren min på 3 år var veldig avvisende overfor fremmede helt fra hun var født. Mens andre unger lo og gurgla når folk dikke-dikka med dem, så min datter bare dumt på dem. Hvis noen prøvde å holde henne, så skrek hun bare. Nå har jeg fått en sønn, og han er helt motsatt. Han elsker folk, og skriker når han ikke får oppmerksomhet.

Ungene behøver ikke å bli hemmet senere i livet pga deres reservasjon som baby. Iflg min mor, så var jeg også veldig reservert, men det gikk fort over.

Jeg synes dessuten at litt reserverte unger kan virke litt smartere, som om de funderer og opserverer mer. Det må jo være litt slitsomt å ha unger som ikke har noen hemninger heller. Jeg husker jeg lå på stranda en gang, og vips var det en ett-åring som kom å la seg på skulderen min. Det er greit å slippe å være redd for at de skal gjøre sånt.

Nå som datteren min har blitt eldre, har hun blitt mye mer sosial, men må noen ganger "varmes opp litt" først. Jeg skryter av henne når hun sier hei og ha det til folk, og tror hun skal klare seg helt fint.