Mamma døde i en ulykke-jeg er desperat!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg er alene med min datter på 4 mnd og for snart 2 uker siden døde min kjære mamma i en ulykke.

Mamma og jeg hadde et veldig nært forhold, hun elsket å være sammen med meg og Tine.

Har nettopp hatt begravelse som jeg husker veldig lite fra...jeg hadde nettopp flyttet inn i naboblokken der mamma bodde så jeg ser hennes leilighet fra min...grusomt

Jeg har det veldig vondt nå å er så bekymret for at jenta mi også skal bli borte for meg...

Har noen av dere andre her erfart å miste noen nære?

Hvordan skal jeg klare dette?

[ma♥med 2 små jenter♥]

Uff, så fryktelig leit...

Føler virkelig med deg. Håper du har noen å prate med om dette. Ellers kan det jo være lurt å prate med noen profesjonelle også.

Har ikke opplevd noe sånt selv, men vil bare sende deg 1000 trøsteklemmer!

[Lurifaksmammaen]

Her kommer det masse masse klemmer fra meg!

Har ikke opplevd noe lignende, heldigvis...

Skjønner at du er i sjokk nå, det må føles helt katastrofalt ut!

 

Har du noen andre familiemedlemmer eller venner rundt deg?

Håper det! Du trenger nok støtte nå..

 

 

Klem fra

[*smil* m/ snupp06 & gutt 07]

Kondolerer!!!

Jeg har mistet min far.. Det var før min datter ble født!

Jeg husker lite av tiden rett etterpå, dessverre. Men folk rundt meg "glemte" fort og forventet at den største sorgen var over etter et par måneder. Det er IKKE for å gjøre deg fortvilet, men forbered deg på at det vil ta tid! De sier at om man mister en nær tar det ett år før man kan leve normalt. Sånn er det faktisk. Du må oppleve bursdager, jul, påske, neste sommer osv uten henne.

Det værste for meg var at jeg var uforberedt på at det kunne velte opp i meg så lang tid etter, men etter det "obligatoriske" året ble ting bedre.

 

Jeg anbefaler deg å prate med noen. Har du noen gode venninner? Hvis ikke du føler for å snakke med noen kjente ville jeg kontaktet en psykolog. Ikke for å gå der i evig tid, men for å komme over det værste og for å få noen tekniker og "overlevelses mekanismer" for deg videre.

Jeg tok ikke i mot hjelp den gang, og angrer veldig på det.

 

Tre år etter mistet jeg mitt første barn. Det var helt jævlig, men da var jeg forberedt på tiden det tok. Du kommer igjennom det, men det er vanskelig. Du vil få opp og ned-turer!

Lykke, lykke, lykke til!!!!!!!!!!

Klem

[jennifer]

Huffameg, for en situasjon og havne i!!!

 

Føler sånn med deg, har du noen annen familie som er nær?

En skikkelig nær venninne/venn?

Nå er det viktig at du bruker det støtteappatatet som er rundt deg, du trenger å få bearbeide alt, kansje litt tidlig ennå, men du må i allafall ha noen rundt deg.

Har aldri opplevd noe lignende, men tror også det er viktig at du får profesjonell hjelp , som sorgterapi, psykolog e.l.

 

Gud som jeg føler m deg og lille Tine.

 

Du gjør i allefall en ting helt riktig allerede nå, det er å skrive dette innlegget og få sympati, oppmuntring og råd.

 

Du er nødt til å "bruke" alle rundt deg.

 

 

Stoor klem , og mange varme tanker.

[bejb25]

sender deg masse klemmer...

 

jeg mistet mormoren min samme dag som sønnen min ble født. så jeg følte glede og sorg på samme tid. lillegutt var 1uke da vi var i begravelse. jeg syns jeg taklet det bra....

 

håper det går bra med deg etterhvert....

 

[NEI-TIL-LAKEN]

Så uendelig trist!

For det første..så kommer du nok til å klare deg fint, men det vil ta tid å komme over den verste sorgen...det kan ta dager, uker og år..men en dag vil sorgen bli mindre...savnet vil alltid være like stort, men selve sorgen blir mindre...!

Følelsen og frykten for at din datter også skal bli borte er i tilegg til et naturlig instinkt..også litt ekstra stort for deg som har mistet den som står deg nærmest...jeg har panikk for mine barn...at de skal bli borte...er veldig overbeskyttende...lar de ikke få sitte på med hvem som helst i bil og slikt...med tanke på bilulykker osv...men merket at min sønn blei veldig "hemmet" av min oppførsel....Jeg presser meg selv til å la han gjøre ting...for jeg ser gleden han har av det....selv om det er vanskelig...og jeg gråter når jeg er aleine..vist min sønn er sammen med andre, og jeg ikke har kontrollen og min beskyttelse der...! Men det går bra...de vil ikke forsvinne for oss! skjer det..får en takle det den dagen det skjer...men det skjer ikke....overbevis deg selv om det..jeg prøver..!!!!! vi bør ikke ta sorger på forskudd...., det er en viktig leveregel!!!

Sørg over moren din...snakk om henne, snakke gjerne til henne...for alt hjelper!! jeg har en spesiell engel der oppe...som jeg ber ta vare på barna mine når jeg ikke har kontrollen....og det hjelper faktisk...

Men husk du klarer dette, og du MÅ klare det, for din datters skyld, for hun fortjener en mamma som lar henne leve fullt ut, og hun fortjener en mamma som gjør det sammen med henne...................................................................

 

 

 

 

Fred over minnet til mamma`n din!!!

og mange klemmer til deg og jenta di!

 

[Only]

Kondolerer! Dette var skikkelig trist. Føler masse med deg.

Tenker meg at det er sårt å se leiligheten hennes fra din.

 

Sender deg masser av gode klemmer og tanker, og håper du har noen du kan snakke med som er gode å lytte til alt du har å komme med.

 

Stooooore godklemmer fra meg!!

[Tigergutt]

Kondolerer - så ufattelig trist!

 

Jeg har erfart å miste min søster for 15 år siden. Hun ble kjørt ned på vei til skolen og døde. Dette var helt forferdelig og vanskelig å komme gjennom. Min måte å håndtere sorgen på den gang, var å stenge alt av følelser ute. Jeg gikk på skolen som normalt, spilte håndball, hang med venner..osv... Utad var alt helt greit, men inni meg gjorde det så ufattelig vondt. Som 25-åring fikk jeg en skikkelig smell - det var 10 år etter søsteren min døde. Det som forårsaket smellen var en kjærlighetssorg, og da kom alt over meg på nytt. Savnet av søsteren min, som jeg var jevngammel med, og en ufattelig dårlig samvittighet. Vet ikke hvorfor jeg fikk den, men samvittigheten min var hel svart! Løsningen for meg var å oppsøke psykolog, og få snakket ut om alt som tynget meg. Jeg er kjempe glad for at jeg tok dette skrittet, og søkte ekstern hjelp. Har du mulighet, burde du absolutt få hjelp av en terapeut til å håndtere dette.

 

15 dager før jeg fikk Ida, fikk jeg beskjed om at beste vennen vår hadde fått uhelbredelig kreft. Fra 15 mars til 4 mai gikk det nedover fra dag til dag, og 5 mai døde han. 32 år gammel. Igjen sitter en kone og to små barn, familie og masse venner som savner han. Gleder for meg over å få barn, ble satt litt i skyggen over at Jens døde. Igjen fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg følte glede over barnet, mens jeg egentlig burde vært utrøstelig etter å miste en god venn. Heldigvis har jeg lært av psykologen hvordan jeg skal håndtere slike "krise" situasjoner, og derfor føler jeg at jeg kom meg greit gjennom den verste perioden.

 

Du får ha masse lykke til, og så MÅ du greie dette fordi du har en fantastisk datter som trenger deg over alt og alle. Snakk med fastlegen din, og få en henvisning til psykolog / terapaut.

 

Masse klemmer fra meg