Når mor ikke vil ha barna sine

[Anonym bruker]

Har 2 stebarn, hvorav særlig den ene savner moren sin veldig. Fordelingen mellom mor og far er på papiret 50-50%, men i praksis er barna mest her. Mor er midt i førtiårene, har en deltidsjobb og noe dårlig råd, men er ellers frisk og rask og har det egentlig fint både materelt og sosialt. Nå har far snakket med henne for tredje gang i.l.a. sommeren om hun ikke kan tenke seg å ha barna litt oftere - fordi de savner henne- På nytt svarer hun at det orker hun ikke, hun trenger tid for seg selv; hun som er for seg selv annenhver uke + en dag i hennes uke samt HVER HELG! Barna er ikke spesielt vanskelige, og hun har ingen økonomiske utgifter på dem. Alltid når ungene spør om de ikke skal til henne snart, har vi dekket over for henne, men nå nærmer jeg meg et punkt hvor jeg begynner å føle for å si det som det er, at det ikke passer for mor at de kommer. Vet jo at det er moralsk galt overfor ungene på en måte, men er lei av å finne på unnskyldninger for hvorfor de aldri kan være hos henne i helgene. Samtidig som jeg selvfølgelig ønsker litt tid for meg/oss selv også, vi jobber ikke akkurat deltid så det er jo helgene som gjenstår....

[Anonym bruker]

Hei!

hvor gamle er stebarna dine?

[Anonym bruker]

6 og 9, gutt og jente:)

[Gjest]

Huff, høres ut som en kjempevanskelig situasjon for ungene. Har selv et fadderbarn på 7 som har det på samme måten med faren sin. Mor til fadderbarnet er nå så lei av å unnskylde faren, at hun har begynt å la han forklare seg selv. Enten ved å la ungen ringe til pappa og spørre om hun kan få komme, eller ved å si at "det får du snakke med pappa om". Vet ikke om det er noen ideell løsning akkurat, men vil bare si at jeg forstår at du er frustrert... Ungene begynner jo å bli så store nå at de skjønner en hel del. Har inntrykk av at det ofte er en utakknemlig jobb å være den som stiller opp, at unger har en tendens til å idealisere den som de ikke får nok av...

 

Når det gjelder dine egne behov, så skjønner jeg godt at det er slitsomt å ha dem hver helg. Folk kan si hva de vil, men ingen skal fortelle meg at vi som er stemødre skjønner rekkevidden av det vi gjør når vi inngår forhold til menn med unger. For det ER slitsomt! Og ja, vi valgte mannen OG ungene, men ingen er "født til å være stemor" og veien må bli til mens man lærer den nye familien sin å kjenne. I dette tror jeg også det er viktig å få tid sammen med bare kjæresten sin.

 

Skjønner ikke ut fra info i innlegget hvorfor ikke bio-mor skal kunne ha dem halvparten av helgene, eller i det minste EN helg i måneden? Men skjønner at det er vanskelig å presse dem på mor og sende dem fra seg dersom de ikke er ønsket hos bio-mor.... Vi som er stemødre kan ikke, uansett hvor hardt vi prøver, erstatte bio-mødre. Men det vi kan, er å vise ungene at vi setter pris på dem akkurat som de er og at vi er glade i dem. Noe mer kan vi vel strengt tatt ikke gjøre..?

 

Har der noen andre rundt dere som dere kjenner godt, og som barna er trygge på..? Kan evt de stille opp for dere en helg i måneden i en periode? Viktig at dere pleier forholdet og har det bra- både for deres og ungenes del!

[Hannemor]

Skjønner det er slitsomt å ha barn som savner sin mor, men utover det er det vel slik at de fleste som har egne barn også har dem de fleste av årets dager. Ikke for å sette deg i dårlig lys, men fordi slik er livet. Bare med stebarn så rekker man ikke svangerskapet.

Ellers så vil jeg si utfra egen situasjon, at det kan være mange grunner til at mor ikke ønsker å ha barna mer. Mor kan ha skjulte psykiske problemer, som hun overhode ikke ønsker at dere skal vite om. Det kan være slik at hun ikke orker å ha barna, fordi de forteller mye om dere. Som igjen kan gi henne enda større problemer.

Dette vet vi jo ingentingen om. Er man depresiv så vil all lykke gjøre livet mørkere.

Dette blir bare spekulasjoenr, men bare for å sette fingeren på at det finnes grunner for at mødre velger bort barna sine.

 

Men igjen så er det ikke deres jobb å finne på unnskyldninger for mor. Fortell bare at om de lurer så kan de ringe mor, eller prate med henne. Dere vet ikke hvorfor mor er opptatt, men dere skjønner at de savner henne. La de fortelle om savnet, så de vet at de blir hørt.

 

Skaff dere barnevakt av og til. Det må jeg også. Og barna har vel besteforeldre eller tanter/onkler som kanskje ville hjelpe til?!

[Anonym bruker]

Jeg har barna mine bestandig, men er lykkelig for det jeg! Forstår ikke dem som synes det er et problem å ha sine egne barn (med henvisning til dine stebarns far). Hvorfor fikk man barn da egentlig?

Forstår at du kan synes det er rart at dere skal ha dem så mye, men glem aldri at det er du som har flyttet inn i en ferdig familie og ikke dem. Synes det blir feil fokus her! Det er ikke deg det er synd på, det er da barna.

Håper uansett dere får en ordning som gavner barna på best mulig måte. Kanskje det egentlig er at de bor hos dere fast, så slipper de skuffelsen over en mor som ikke stiller opp. Jeg tenker som Hannemr at det nok ligger noe tragisk bak det, er vel få mødre som ikke ønsker barna sine...

[Anonym bruker]

Dette er frykteleg trist! Nokon må fortelje henne at det er feil det ho driv med, og spørje ho om ho vil fortsette på denne måten.

Eg trur ikkje de skal fortsette å lage dekk historiar om alt som mora liksom driv med, men heller sei det som det er, eller la ho forkalre seg sjølv til dei. Så lenge de gjer slik, vert det på ein måte som om de hjelper ho med å vere uansvarleg.

Litt det same frå vår familie er at mor til ungane har større penge forbruk enn ho har inntekt. Ho manglar stadig penger til å bruke på ungane, av og til har ho og ordna seg slik at ho ikkje har pengar til mat. Da kjem ho sjølvsagt til faren til barna, og vil ha hjelp. Han har punga ut, han har hatt dei i lengre periodar. I tillegg til bidrag og dei utgiftene han ellers har på dei, greidde ikkje han dette, og lot i staden å betale rekningar. Hans del av våre felles rekningar. Eg sat stoppar for dette, for det var eg som tilslutt betalte. Må legge til at ho hadde råd til mykje, me såg jo kva ho brukte penger på, på seg sjølve, og på huset og hagen.

 

Det har pressa ho til å ordne seg annleis, utan at ho har fått høgare inntekt, kjem ho ikkje lenger med ungane fordi ho ikkje har råd til å gje dei mat. Ho klarar og å kjøpe sin del av kleda, og betale sin del av fritidsaktiviteter, og ho klarer visst å gje dei vekepengar og.

Eg trur at for enkelte, når ein lett kan få styre på slik ein vil, vil dei gripe sjangsen med begge hender. No får ho i pose og sekk, og er sikkert godt fornøydd med det. Eg ville ha tvinga ho til å ta ansvar, kanskje ho har gløymd kor kjekt det kan vere å ha helg med ungane sine.

[Maud]

Det kan være mange grunner til at hun ikke orker å ha barna. Når hun har dem så sjelden og allikevel sier at hun ikke orker, er den første tanken som slår meg at hun er deprimert. Jeg mener at dere ikke skal lyve for å dekke henne. Hvorfor er det moralsk galt å si det som det er?? Si at dere kan ringe og spørre og svar deretter at mamma er sliten og orker ikke. Jeg er skeptisk til at barna skal ringe selv, særlig den yngste. Det er ganske tøft å bli avvist av en mamma man savner. Men så er det jo sånn da, at de har en mamma som ikke orker å ha dem. Dere må nesten gjøre det beste utav det og ikke fremstå som om dere dekker mor, da vil de føle seg sviktet av dere også. Dere må selvfølgelig ikke snakke dritt om henne, men bare fortelle det slik som det er. Avlastning må dere kanskje finne andre steder enn hos mor?

[Anonym bruker]

HI her:

 

Til anonym over her et sted: jeg synes ikke synd på meg selv, jeg synes synd på ungene som savner moren sin, synd på mannen min som får høre at det er hans "skyld" at de ikke er oftere hos moren sin...

At jeg ønsker meg en fri-helg av og til, er ikke det samme som at jeg er selvmedlidende!!

 

Takk for alle svar:) Har bestemt meg for at barna skal få ringe moren sin når de savner henne, kanskje er det det som skal til for å minne henne på at hun fortsatt er mor, tross alt.

 

Mulig hun er deprimert, det blir bare spekulasjoner.. Væremåten hennes ellers tyder ikke på det, hun er sosial, velstelt, trener, går ut med venninner på kino, kafe, teater. Reiser på sydenturer og hytteturer. Smiler og er livlig og lett... I motsetning til oss, he he, rot og kaos med 4 unger i alt, fulle jobber og et falleferdig gammelt hus..

 

Jaja, jeg er jo lykkelig med mannen min, det er ikke problematisk for meg å ha to barn ekstra, de er flinke og hjelpsomme begge to. Jeg har bare fått så inderlig nok av den moren deres og den egoismen hun viser, har ofte tenkt at det beste hadde vært om hun døde, så fikk barna sørge på ordentlig og komme seg videre i livet.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner meg ikke på foreldere som ikke vil være sammen med barna sine mest mulig, det være seg mor eller far.

 

Og i din (deres) situasjon synes jeg riktig synd på barna. Nå begynner de jo å bli så store at de snart skjønner hva som foregår, om de ikke allerede gjør det.

 

Her i huset sliter vi med en far som ikke har barna det han egentlig skal, for han vil som deres mor slappe av og ta livet med ro. Trenger jo tid for seg selv *sukk* Har sluttet å finne på unnskyldninger jeg, og mine barn er litt yngre enn dine stebarn. Men jeg sier ikke sannheten heller. Jeg sier bare rett og slett at det får de snakke med pappa om.

 

Jeg skjønner også godt at du og din mann føler for litt alenetid.Det tar på å følge opp unger, og det er godt med litt alenetid. Uansett om man er en eller to om omsorgen.

 

Kan mor her slite med andre ting enn det dere vet? Eller er hun bare av de som synes det er deilig å slippe ansvaret?

[Anonym bruker]

Et par sitater fra anonym 07:26:

 

- Jeg skjønner meg ikke på foreldere som ikke vil være sammen med barna sine mest mulig

 

-Jeg skjønner også godt at du og din mann føler for litt alenetid

 

He he.

[Anonym bruker]

Det er forskjell på å få alenetid en helg eller en kveld, og det å aldri ha barna sine omtrent.

 

Som foreldre trenger man faktisk også å bare være voksne og kjærester. Om det er et par med kun fellesbarn eller mine, dine og våre barn.

 

Eller sitter du oppe på barna dine 24/7?

[Hannemor]

Hmmm....må bare si noe i forhold til det å ha depresjoner.

Jeg har det, og er fremdeles sosial, velstelt, går ut med venner, smiler ler og har det gøy! Ute!!!!!!

Inne i meg og hjemme er det til tider helt svart. Så svart at jeg ikke vet om jeg orker å leve.

Jeg går til terapi for dette nå, fordi barna mine begynner å bli store, og trenger en mor som orker å bli med i hytt og pine. Uansett dag liksom.

 

Jeg skjønner behovet for en frihelg innimellom. Og skulle gjerne hatt det selv. Har vurdert mange løsninger på det, men ingen er gode....

Vi prøver å være kjærester etter at minsten er i seng vi da, i de helgene de store er hos faren. Eller så prøver vi innimellom å la de store passe lillebror, så vi kan gå på kino eller spise middag ute alene.

 

Lykke til!

[Gjest]

Jeg vil bare si, Hannemor, at det er mange grader av depresjon, og en depresjon kan sette seg veldig sterkt. Da er det ikke mulig å "ta seg sammen".

 

Du har funnet en måte å leve på - andre har det på andre måter.

 

Jeg snakker av erfaring.

[Anonym bruker]

Vi likar å ha tid for kun oss. Men ville vi hatt tid for kun oss heile tida, då hadde me ikkje valgt å få ungar.

[Hannemor]

Ups....jada jeg vet dette! Men tok bare utgangspunkt i hva HI skrev om biomor.

 

Jeg har vel ikke funnet måten, men er en del av bilde for meg. For da blir det en måte å skjule seg på.

 

Men takk for at du korrigerte meg der. Vet at mange takler ting på en anna måte enn det jeg gjør, og som blir mye verre rammet også!

[Gjest]

Jeg forstår helt klart hva du sier! Det er vondt å være deprimert og uttafor.

 

Vi er alle så forskjellige - det går ikke an til å dømme før man har gått i hverandres sko.

 

God bedring til deg, Hannemor.

[Anonym bruker]

Synes denne moren høres ut som en psykopat!