Den gode stemor?!

[Gjest]

Det er visst veldig enkelt å peke ut den onde stemor.

 

Men i helga snakket jeg med stesønnen min på 10 år om grenser. Da jeg hadde prøvd å få ham til å forstå at jeg ikke bare kunne gi ham alt han ville ha, men også sette grenser slik at han ble et bra menneske. Og for at han og søsteren skulle kunne respektere meg også, så måtte jeg både sette grenser og gi dem goder, så konkluderte han følgende:

 

"Så det blir sånn at det må være litt av begge deler, da? At selvom du ikke er moren min, så vil du at jeg skal bli en bra voksen mann? Så hvis du skal kunne gi meg ting, så må du også kunne kjefte på meg innimellom? Og så egentlig liker vi deg bedre siden du gjør det?"

 

Omtrent sånn er det jo. Skal vi stemødre bare være de søte vesnene som varter opp og aldri setter grenser, så vil vi jo aldri få respekt av dem og andre i vårt eget hjem.

 

Hvordan definere en god stemorsrolle? Hvordan opptrer en god stemor?

[Frk. Hattifnatt]

En god stemor oppfører seg som en trygg og god voksen person. Det er viktig for alle parter at stemoren setter grenser, slik at barna lærer å omgåes voksne, og for at stemor ikke skal behøve å gå på akkord med seg selv.

 

Man skal være en "tilleggsforelder" ikke en bestevenninde. Jeg tror man får et best mulig forhold til sine stebarn da. )

[Gjest]

Smart gutt, han der stesønnen din.. Høres ut som dere har en kjempegod relasjon, og at du fortjener det!

 

Var jeg som var HI på "den onde stemor", og har i hvertfall funnet ut at jeg ikke vil være den som skjenner og maser om å rydde opp etc, mens pappa leser bok og duller. Vil heller ikke være servitrise i mitt eget hjem..

 

Jeg vil være en person som barna kan respektere (bare fordi jeg har gjort meg fortjent til det).. En som har tid til å lytte, en som spør hva de har gjort i dag, en som plastrer såre knær og trøster, en som irettesetter når det trengs, en som lærer dem verdien av å være fordomsfri, ærlig og inkluderende, en som roser dem og gir dem tro på seg selv osv osv. Kort sagt så vil jeg dem virkelig alt godt i denne verden. Ikke alltid man klarer å følge opp alle idealer, men prøver man så godt man kan, så kommer man langt..?

 

Samtidig er det (det var i alle fall det for meg) en STOR overgang fra å være singel og barnløs til å plutselig være deltids-tobarns-stemor.. Hadde ikke klart det uten å forbeholde meg retten til å låse døren til badet om morgenen (litt morragretten) slik at jeg kunne våkne i fred, fortsatt bruke tid sammen med venninnene mine, sove lenge enkelte dager selv om pappan og barna sto opp, skulke unna kveldsstellet fordi jeg i en periode var kjempesliten og hadde minus tålmodighet når det nærmet seg leggetid.. Tror pappaen følte at jeg prioriterte dem bort enkelte ganger. Men det var jeg bare nødt til da. Trengte tid på å venne meg til rollen som stemor. Nå er ikke dette et problem lenger, vi har like mye ansvar begge to. MEN, poenget med denne regla var at jeg tror enhver må finne sin stemorsrolle ut fra hvem de er i utgangspunktet. Man må ikke forsøke å fylle en gitt rolle, men være den man er. Kanskje ikke like lett i begynnelsen bestandig, var ikke det for meg i alle fall. Ville så gjerne at barna skulle synes godt om meg, at jeg nesten brukte meg opp.

 

Tror en god stemor både må kjenne sine egne grenser, og samtidig sette grenser for bonusbarna sine. Og ha et stort hjerte med plass til mange barn i.

[Gjest]

Nettopp hva jeg tenkte også, Sunburn. Jeg ville bare snu litt på det for å trekke frem det positive isteden. At man kan hylle de gode tingene, og jobbe med de onde.. so to speak!

 

Jeg skrev ikke innlegget for å hetse deg, altså.. :-) Hadde bare gode intensjoner.

 

Jeg var også singel og barnløs, og hadde liksom endelig funnet ut at jeg var lykkelig som det. Jeg hadde det veldig bra. Og så kom denne deilige mannen inn i livet mitt, og alt ble snudd på hodet, og jeg har det enda bedre MED ham og ungene.

 

Som jeg sier, jeg anbefaler ingen å bli sammen med en mann med barn fra før. Jeg tror det er en avgjørelse man må tenke seg veldig godt om, både to og tre ganger, før man tar.

 

Det kan være bedre enn det du noen gang kunne forestille deg, og værre enn du visste var mulig å havne i stemors rolle. I min situasjon er det ikke ungene som er problemet, og stort sett går egentlig alt ganske greit.

 

Sunburn, du forklarte så fint at det er helt nødvendig å sette grenser for seg selv, for å "overleve". Jeg har også tatt den avgjørelsen at jeg ikke vil være den som alltid maser, mens faren pusler med sitt. Det har vi snakket om, og det blir stadig bedre.

 

 

 

[Gjest]

Skjønte at du ikke skrev innlegget for å være slem, hadde faktisk ikke tenkt tanken! Positivt fokus er bra, og en nødvendig overlevelsesstrategi som stemor (sikkert som mor også )

 

Kan love deg at jeg også ville tenkt meg om maaange ganger dersom jeg skulle gå inn i det forholdet jeg er i i dag med samboer og to stebarn. Men vet jeg ville valgt som jeg gjorde til slutt, som du, slik jeg leser innlegget ditt.

[Hannemor]

Nå ble jeg virkelig misunnelig på deg, for så fornuftig er jammen ikke min stesønn på 11! Han motsetter seg nemlig all form for grenser og regler. Og jeg er både ondskapsfull, urettferdig og slem om jeg påpeker at han ikke får lov til å banne f.eks.

Men heldigvis at han nå får hjelp. FOr han har store adferdsvansker.

 

Det som har gitt meg en rolle som stemor, er at spesielt dette barna har følt seg sett og hørt. Han har fått støtte og svar. Og jeg endrer ikke på grenser fra gang til gang. Og gidder ikke kjefte, forhandle eller krangle. Og den minste har fått lov til å bli "stor". Fått lov til det som passer for hans alder, og ikke bli behandlet som baby.

 

Ellers så prøver jeg å behandle moren med respekt. Omtaler henne med respekt og fører vennlige samtaler med henne. Støter hennes krav til regler og oppfølging. Faren og jeg prøver å være en positiv familie, men det er ikke like lett alltid.

 

Vi er åpne, barna får samme info. uansett hvem de er sine, og barna får alenetid med far.

 

Jeg valgte helt bevist å holde mine regler og grenser helt fra starten, fordi jeg også hadde med meg 2 barn inn i forholdet. Så det ikke skulle bli en diskusjon om urettferdighet.

 

Jeg er veldig glad i mine stebarn, men jeg vet at jeg i dag nok hadde valgt en annen vei. Dette forsi barn med adferdsvanker skaper veldig mange konflikter, og de har med seg mye inn i hjemmet vårt som alle må rette seg etter. Som det siste på lista. Husregler! Nesten som dem i barnevakt programmene på tv. Regler som jeg trodde var en selvfølge for de fleste barn, uten lapp på veggen og avklarte konsekvenser og belønninger.

 

Men men....hva gjør man ikke for disse barna.

[ana baroma]

Nei, hva gjør man ikke, Hannemor:-) Å være steforelder for et eller flere barn med adferdsproblemer, er jo noe HELT annet enn å ha en liten gullunge, som jeg har. Jeg har sett mange stemødre og -fedre som har trukket seg ut av et elers bra forhold pga dette. Og det er jo trist.

 

Jeg har brukt tid til å finne min rolle, i begynnelsen var jeg kanskje litt vel engasjert, men har roa meg ned nå. Synes i grunnen dte er deilig at enkelte avgjørelser faller på far og mor.

 

Jeg er nok en god stemor (ubeskjeden som jeg er), engasjert og veldig glad i ungen. Hele familien min har jo falt pladask, og det er godt å vite. Han har fått et ekstra par med besteforeldre, en gammel oldemor osv:) Til og med mamman hans synes dette er godt - hvem vil vel ikke at mange skal elske barna sine?

 

Jeg deltar på lik linje med pappan i hjemmet stort sett, men passer på at de helgene han er hos oss, så MÅ pappan og han ha en liten ting som er bare deres. Litt alenetid sammen tror jeg er viktig.

 

Men det mye vil falle eller stå på er jo respekt og kjærlighet, tror jeg.

Så den gode stemor eller stefar er avhengig av respekt, kjærlighet og samarbeid for å bli nettopp det.

 

Og i veien bak oss liger en hel kamelflokk som er svelget... bitterhet, sjalusi og problemer... Og flere vil det sikkert bli!!

[Gjest]

Takk for hyggelige ord om min stesønn - joda, han har etterhvert skjønt noenting, og det er bra. Veien til det har vært både slitsom og er vel til dels det enda, men han har forstått at jeg er en likeverdig oppdrager, og at pappan støtter det fullt ut, samtidig som han også setter samme grensene.

 

Her i hos oss må vi kjempe med at barnas mor snakker nedsettende om oss. Ungene kommer og sier at: "mamma sier at du er dum", etc. 5 åringen sier til faren at: "mamma sier at du er en nerd"..

 

Vi sier aldri noe nedsettende om moren, så dypt faller ikke vi.

 

Jeg synes det er så fint at mange har gode tanker om stemorrollen.

 

Jeg vet heller ikke om jeg hadde valgt det samme en gang til (mann med barn fra før) - men så hadde jeg kanskje det allikevel!!