Vi vil men syns det er litt skummelt.

[bellina]

Vi har to barn, en på 5 1/2 og ei på 2 1/2. Med begge hadde jeg tøffe svangerskap med stoffskifteproblemer, diabetes, bekkenløsning og svangerskapsforgiftning ( bare med første) og to akutte keisersnitt.

Tross tøffe fødsler og barselsperioder har det jo gått bra og jeg har fått de vidunderligste barn. Etter begge to har jeg sagt at nei, detblir ikke flere.

 

Men kroppen og sinnet er en forunderlig ting. Nå begynner jeg nemlig å tenke på nr 3. Jeg tror jeg vil i allefall. Jeg er 32 år nå innen få år, ellers så blir det ikke noe. Mest fordi det tar sånn tid for kroppen min å komme seg igjen.

 

Men så er det det, tar vi sjansen igjen. vi vet jo at jeg kommer til å bli syk. Vi vet at økonomien blir strammere, vi vet at jeg mest sannsynlig blir sykemeldt tidlig.

 

Men så har vi også denne gangen faste jobber ( det hadde vi ikke med de to første var på vei) vi har et hus på over 200 kvm som trenger å fylles opp. Vi har stor bil, vi har alt av utstyr og vi har hjerterom- likevel vi vingler---vi sier ja i kveld setter vi i gang! Men så backer vi ut og hopper av i svingen. Jeg vet at mannen min er redd for at jeg skal bli veldig syk igjen. Jeg er mest redd for renteøkning på det skyhøye huslånet vårt, ennå mer barnehageutgifter. Tøffe tak som fulltidsjobbende etter fødselspermisjon med tre unger. For jobbe må jeg minst 80% for å få endene til å møtes.

 

Jeg er så utrolig takknemlig for de to jeg har og for det livet vi har skapt oss. Jeg syns det er kjempeskummelt å begynne en gang til med en liten, likevel kjenner jeg på meg at det er det jeg har lyst til. jeg blir rent misunnelig når jeg ser andre med store mager... Hvordan overvinne frykten, noen som har det på sammme måten?

[Anonym bruker]

Du er iallfall ikke aleine i denne situasjonen. Har det litt på samme måte. I forrige svangerskap var jeg sykemeldt hele tiden av forskjellige årsaker. Fikk bekkenplager ca i 5.måned. Mannen min var aleinepappa, for å si det sånn. Han måtte hjelpe guttungen først og deretter meg. Det var utrolig slitsomt for han og det er vel den største grunnen til at han tviler på om vi skal ha flere.

 

Jeg for min del har et par fysiske plager (konsekvenser av tidligere fødsler) som må rette seg hvis vi skal ha tredjemann. Har gitt meg selv ett år på det.

 

Mistrives i jobben min så jeg vil helst bli gravid med det samme jeg skal begynne å jobbe igjen, men så har jeg litt dårlig samvittighet for å utnytte jobben også. De tror jo at jeg kommer tilbake "for godt" når jeg begynner å jobbe.

 

For oss er det økonomiske et potensielt problem. Har vi råd til et større hus med alt det innebærer? Har vi råd til to biler?

 

Hvis jeg legger den vanskelige barseltiden bak meg og glemmer de fysiske hindringene, så er jeg ikke i tvil om at jeg vil ha flere barn.

 

Etterhvert er jeg blitt veldig klar for flere, men det krever god planlegging og psykisk forberedthet i tilfelle ditten og datten.

 

Jeg håper at vi kan få flere barn, det ville vært utrolig trist hvis ikke. Og jeg vil ikke være "for gammel" når jeg får sistemann. Jeg er også 32 og vil ikke ha tredjemann etter 35.

[bellina]

Tusen takk for svar!

 

Kjenner igjen dette med jobben. Jeg trives heller ikke så veldig godt i min...dumt , for egentlig er det en veldig bra jobb men svært krevende når man har to barn. Det blir i allefall ikke enklere med 3.

 

Jeg håper dere får nr 3 for det høres ut som om du virkelig vil det!

Jeg tror at vi kommer til å prøve snart, også får vi prøve å ta problemene når og hvis de skulle oppstå. Vi er i allefall forberedt på det meste...

 

 

[Anonym bruker]

Vi har også 2 barn. De er tette og elste er bare 2,5 år. Jeg er 33 år og ønsker meg så sterkt et tredje og siste barn. Jeg har satt 35 år som en siste grense for å bli gravid. Jeg har to forferdelige graviditeter bak meg med en tøff jobb der det er vanskelig å være sykemeldt som gjorde at jeg gikk på jobb selv om jeg egentlig var for dårlig. Jeg kjenner at kroppen fremdeles er sliten etter to så tette graviditeter, og en ny vil ikke gjøre saken bedre. I forhold til jobb vet jeg også at de tror jeg "kommer for godt" nå. Men jeg vil uansett ikke ha dårlig samvittighet hvis jeg blir gravid på nytt kort tid etter at jeg begynner igjen etter denne permisjonen. Da er det verre i forhold til tanker om barnehageplasser til alle og "tidsklemma". Men allikvel vil jeg så gjerne ha en til. Jeg føler jeg ikke er ferdig ennå. I tillegg har vi begge så liten familie. Jeg har kun en søster selv og mannen min er enebarn. Jeg føler derfor ønsket om 3 barn ekstra sterkt. Hadde det vært opp til meg, hadde vi derfor bare droppet prevensjon et par år til jeg runder 35 og sett om jeg ble gravid eller ikke. Men det store problemet her er heller at mannen min definitivt ikke vil ha flere barn. Han føler ikke savnet etter en større familie så stort som meg, og er gjennomsliten av de to vi har. Jeg har imidlertid et så stort ønske om nr 3 at jeg innimellom fantaserer om å finne en ny og rask mann. Derfor utsetter og utsetter jeg å begynne på prevensjon igjen (noe han vet - jeg har ikke samvittighet til å lure han). Så for øyeblikket er det han som må ta ansvar for løpeguttene sine. Dette ble rotete, men jeg måtte liksom bare få ned tankene mine.

 

Håper dere finner ut av det. Hvis dere begge ønsker en til, så sett igang mener jeg. Det økonomiske ordner seg alltids.