Norsk adopsjon

[Anonym bruker]

Jeg leste en plass at det adpoteres rundt 5 norske barn i året. Dette inkluderer vel fosterforeldre som adopterer barna og steforeldre som adopterer.

Jeg leste at folk som ønsker å adoptere barn i norge kun kan stå på venteliste i ett år og etter det ikke kan stå på venteliste igjen. Jeg synes det hørtes rart ut jeg, at hvis det ikke er noen barn det ene året som skal adopteres bort så får en ikke prøve igjen et annet år. Da er det vel bare å gi opp med en gang eller hva?

 

Har jeg misforstått?

 

Vi tenkte først på å være fosterforeldre, men er så redde for å "miste" barnet når vi har hatt barnet hos oss i flere år. Har et så stort ønske om å bli en familie og ha det stabilt.

 

Vi har ikke økonomi til å adoptere fra utlandet, har nettopp kjøpt hus og tatt opp lån. Hvis det skal bli aktuelt så må vi vente iallefall 5-10 år før vi har 100 - 200 tusen til adopsjon.

 

Er så trist at det skal være så dyrt og så vanskelig å kunne hjelpe barn som trenger et stabilt hjem. Vi har et barn fra før, men kan ikke få flere og da er det mange land vi ikke kan adoptere fra fordi de krever at foreldrene ikke kan få eller har barn.

 

[Gjest]

Kan ikke hjelpe deg så mye jeg altså..

 

men jeg vet at det er utrolig vanskelig å få adoptert et norsk barn.. di fleste barn i norge som ikke kan bo hjemme blir fosterbarn.

Foreldrene til en vennine av meg,, er fosterhjem.. å di vet jeg kunne tenke seg å adoptere den jenta di nå har..Men det vet di ikke kommer til å skje.. for da må moren frivilig gi barnet sitt opp for adopsjon.

 

di fleste i norge adopterer jo fra utlandet. å grunnen vil jeg tro er at det er få norske barn som kan adopteres ( mange burde jo "få" nye forldre spør du meg men )

 

Lykke til i alle fall ! håper dere en til i familien:)

 

[Anonym bruker]

Noen jeg kjenner har adoptert 2 norske barn. og det andre barnet ble di ringt om den dagen det ble født uten at di visste noe om det på forhånd eller hadde søkt om det. Da barnet var en uke gammel hentet de det på sykehuset. OG alt dette skjedde ganske fort å brått.

Plutselig får du tilbud om å adoptere et barn uten at du har søkt om det. nesten som å få levert en unge på døra det

[Anonym bruker]

Hei,

jeg vet om 2 par som begge er fosterforeldre til små barn. Det ene paret fikk et barn som bare var 3mnd hvor biologisk mor var død og far ikke i stand til å ta seg av barnet. Det andre barnet var 5mnd, vet ikke noe om foreldrene her. Sannsynligheten for at disse små barna blir tatt bort fra fosterforeldrene har jeg forstått er svært liten. Barna nærmer seg 2år og har bodd så og si hele sitt liv hos fosterforeldrene.

 

 

[Anonym bruker]

Hørt samme historien jeg. Er barnet fra nordnorge? Da ble det tilbakeført til foreldrene sine igjen. Det var visstnok en feilvurdering fra barnevernet.

[Anonym bruker]

Kjære deg. Synd at det skal være så dyrt og vanskelig å få barn når man virkelig ønsker det. Hvem som helst kan jo skaffe seg biologiske barn....

 

Husk på at de fleste barn som adopteres bort i Norge ofte har foreldre med problemer innen rus og / eller psykiatri. Barn som utsettes for dette kan få store skader, både synlige og usynlige. Barn som adopteres bort fra utlandet, adopteres gjerne bort av helt andre årsaker... Det er riktig at fosterhjem er det vanligste her, og at du da ikke er garantert et stabilt familieliv. Jobber på barnevernsinstitusjon, og ser en del eksempler fra dagliglivet...

 

 

LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

Det er mye antakelser og feilinfo som florerer på slike sider, men det må vi jo regne med.

 

Når man adopterer generelt, både fra utland og Norge, vet man ikke så mye om hvordan har hatt det i svangerskapet eller hva det har blitt utsatt for, som man hadde visst dersom det var biologisk barn. Da blir debatten om lettbrus er skadelig for fostereret ganske absurd. Dette er en sjanse man må være villig til å ta når man adopterer. Når man adopterer norske barn vet man imidlertid mer enn ved utenlandsadopsjon.

 

Det skilles mellom samtykkeadopsjon og fosterhjemsadopsjon. Samtykkeadopsjon er når mor enten før eller rett etter fødsel sier at hun ønsker å adoptere bort barnet. Med en gang mor nevner dette som et alternativ skal Barne- Ungd. og Fam. direktoratet kontaktes. Det er de som skal ha samtaler med mor og far om det er dette de virkelig ønsker og informere om hva det innebærer osv.

 

Fosterhjemsadopsjon sier seg jo selv. Dette er folk som ikke er godkjent som adoptivforeldre i utgangspunktet, men som har oppdratt barnet som sitt eget over tid og vist at de er barnets psykologiske foreldre osv. over tid og kan gi barnet det det trenger osv... Disse sakene behandles i Fylkesnemnda, som også var de som bestemte at omsorgen skulle tas fra de biol. foreldrene.

 

Det finnes en bank med godkjente adoptivforeldre som kan tenke seg et norsk barn. Det er ikke tilfeldig hvilke foreldre som får hvilket barn. Det skal være en grundig matching, og barnet skal adopteres til en annen kant av landet enn der de biologiske foreldrene bor.

 

Det er en helt annen vurdering og godkjenning en skal gjennom for å bli adoptivforeldre enn for å bli fosterforeldre.

 

[Anonym bruker]

Hvis dere veldig gjerne vil ha barn, så er det snakk om prioritering. Man kan jo velge å ha et hus som man betaler "ræva" av seg på, eller så kan man velge en rimeligere løsning med bo i leilighet eller leie hus/leil. og ha råd til å adoptere.

Deres Valg.

Kansje litt kynisk,men .....

[Anonym bruker]

Det synes jeg var litt på kanten sagt!

 

Vi har veldig lyst på barn og vi bor i et gammelt rekkehus på 80 kvadratmeter. Vi vil jo bo en plass hvor barna kan ha hvert sitt soverom.

Vi kunne levt sparsommelig og spart opp penger til utenlandsk adopsjon, men det hadde tatt minst 5-7 år før vi hadde hatt muligheten til å starte en slik prosess.

Det er faktisk ikke alle som bare kan prioritere og ha råd til hva som helst.

 

Vi har mye kjærlighet, men lite penger.

 

Vi jobber begge i lavtlønnede yrker innen helsevesenet. Vi har alltid ment at det å hjelpe andre gir oss mer enn en god lønn kan gi oss. Er bare litt synd at økonomien nå skal stoppe oss i å få et søsken til jenta vår.

 

Hilsen hovedinnlegger

[Anonym bruker]

Hei anonyme mamman - du mener "de" når du skriver "di"?

[Anonym bruker]

Ta kontakt med kommunen du bor i og si at du ønsker å søke om og adoptere (litt forskjellig organisering fra kommune til kommune ift. hvem som tar seg av adopsjonssøkere). Dette har dere kanskje allerede gjort? Dere må uansett først bli godkjent, så kan dere si at dere ønsker å stå på lista over de som ønsker å adoptere norske barn. Husk at det ofte kan være rusmisbrukende mødre som adopterer bort barna sine, og dere bør være villige til å ta i mot et barn som kan vise seg å ha spesielle behov.

[Anonym bruker]

Hei, jeg tenkte det samme som deg..

Men vi er nå blitt fosterforelde til tvillinger.

Dette er en langtidsplassering, dvs til de er 18 år..

etter det så kan barna gjøre som de vil heter det..

 

Vi gikk først på kurs, så ble vi godkjendte..

Nå er vi en lykkelig familie på 4..

Snart 5, for nå er jeg endelig blitt gravid.

Jeg var også ufrivillig barnløs, har prøvd i mangen år. Har også 4 ivf forsøk. Så jeg trodde ikke jeg kunne bli gravid..

Meld dere på kurs.. Der er veldig mangen barn som trenger "nye foreldre"

 

 

[mamsemumsen]

Det er behov for fosterforeldre i Norge og det er godt at noen tar på seg en slik oppgave!!

 

Dersom man blir forsterforeldre til svært små barn (uker eller måneder gamle) er det ganske stor sannsynlighet for at de får vokse opp i fosterfamilien. Det er flere grunner til dette:

- når barn tas fra foreldrene så tidlig er det som regel fordi foreldrene har svært omfattende og alvorlige problemer som det skal mye til å komme ut av (f.eks. alvorlig rusmisbruk og/eller psykisk lidelse).

- det er en regel i barnevernloven som sier at man ikke skal tilbakeføre barn til biologiske foreldre dersom barnet har fått en slik tilknytning til fosterforeldrene at de vil ta skade av en tilbakeføring (Dette er ikke ordrett hva det står i loven). Barn som kommer tidlig til fosterforeldre, og bor der sine første leveår, vil ha en slik tilknytning at det, i de fleste tilfeller, er uforsvarlig å flytte dem (selv om dette dessverre skjer).

 

Det er viktig at man også vet følgende:

 

1) Å være fosterforeldre er en jobb som man får betalt for (ikke veldig godt betalt da). Dette innebærer at barnet "fører med seg mye" som et adoptivbarn ikke gjør. Man må ha møter med barneverntjenesten et visst antall ganger i året. Man får også besøk av en tilsynsfører som skal vurdere hvordan barnet har det.

 

2) De aller fleste fosterbarn har samvær med sine biologiske foreldre, med eller uten tilsyn, noen ganger i løpet av året. Antall ganger varierer - ofte 4-8 ganger i året dersom barnet ble flyttet som spedbarn. Dette kan være helt problemfritt, eller ikke... F.eks. at foreldrene ikke møter opp, at foreldrene sier ting som er belastende for barnet (F.eks. "De er ikke glad i deg - de har deg bare fordi de får penger for det"), at foreldrene er ruset under samvær e.l.

 

3) Biologiske foreldre kan fremstille krav om at barnet tilbakeføres til dem hvert år frem til barnet er 18 år. Dvs. at saken må opp i Fylkesnemda for sosiale saker. Fosterforeldre blir noen ganger innkallt som vitne. I tillegg kan det bli foretatt utredning av barnet (f.eks. barnets tilknytning til fosterforeldrene).

 

Jeg ønsker ikke å skremme noen fra å bli fosterforeldre - de gjør en svært viktig jobb og det er stort behov for deres innsats! Jeg synes allikevel det er viktig at man vet hva man går til.

 

Lykke til HI med adopsjon eller hva dere finner ut av at dere ønsker å gjøre!

 

[Anonym bruker]

Er det like dyrt å adoptere fra Øst-Europa? Da er ihvertfall ikke reisen så dyr.