Vurderer...

[Anonym bruker]

Jeg er gift, har vært det i åtte år. Har vært sammen med mannen i snart 16 år. Vi har to barn på 7 og 1 år. Jeg vurderer virkelig skilsmisse. Har ikke noe vondt å si om han, annet at jeg ikke har de rette følelsene for han, og det er vel lenge siden jeg hadde det hvis jeg skal være helt ærlig mot meg selv. Fornuftig sett har jeg det jo bra, og kanskje skal jeg bare holde ut. Men det føles feil, jeg må da også ha rett til et liv som jeg er fornøyd med??? Samtidig er det jo skremmende å skulle bo alene med barna (som sikkert kommer til å være mye hos både meg og mannen).

 

Jeg er veldig i tvil, men føler at det tvinger seg frem. Har overhodet ikke lyst til å være sammen med han. Gleder meg til han reiser avgårde på ting og gruer meg til han kommer hjem. Uansett om han er borte i to timer eller 1 uke. Er jo glad i han, men ikke som en kjæreste/ektemann.

 

Noen som har noen gode råd på veien

 

hilsen Sliten av å tenke

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp vært gjenom det samme,bare vårt brudd er ganske nytt.

Gikk rundt i 1 år og følte ingenting for han,fikk tilogmed grøssninger når han tok på meg.

 

Tok meg selv i nakken forrige uke og sa at dette går ikke lengre,han var heldigvis enig..

Vet det kommer til å bli tøft og gjerne ensomt til tider,men jeg mener at det er best å være ensom alene enn ensom i ett forhold.

 

Dette vil gå kjempebra,stå på!!!

 

 

[trillemamma]

Mangler forholdet pleie? Jeg husker at når jeg og eksen gikk f.eks. på kino, levde vi på det i en uke etterpå. Bare det å gjøre noe sammen, bare være kjærester hjelper.

Husk at et forhold trenger pleie for å overleve.

 

Hvis gnisten er helt borte, kan jeg ikke annet enn å ønske deg lykke til som alenemor.

[Anonym bruker]

Føler at det er vanskelig å ta en endelig avgjørelse, selv om jeg begynner å innse at for meg er det mest riktig å fortsette livet uten han. Men det er jo så mange andre å ta hensyn til... Barna ikke minst. Og det vil jo bli stor ståhei i familien..

 

Til Dokost - takk for innlegg og jeg skjønner hva du mener. Men når tanken på å gå på kino med han er mildt sagt IKKE fristende. Er det da noe mer å hente???

 

Jeg vil veldig gjerne ha flere innspill!! Hvor lang tid brukte dere på tanken på brudd og frem til bomben sprakk???

[mamman&andrea]

Misunner deg virkelig ikke! Mine foreldre var gift i 30 år da de skilte seg. Forholdet deres var forlengst over, men bodde under samme tak og levde "greit" med det. Selvfølgelig angrer de nå, at de har "kasta" bort så mange år, fordi de kunne hatt det mye bedre hver for seg tidligere.

Så om du virkelig føler at det ikke er noe mer der, så bør du kanskje gå. Men såklart, dere har jo barn, så da er det ikke like lett. Men man finner alltid løsning på ting. Du finner nok utav det. Lykke til på veien!

[Anonym bruker]

Jeg brukte 2 år på å forberede meg på bruddet. Tok vinter og vår før jeg innså at både han og jeg vil få ett rikere liv uten hverandre.

Det var vanskelig, men jeg har ikke angret ett sekund.

Angrer heller på at jeg ikke gjorde det tidligere..............

 

 

[indianerjenta]

jeg angret også bare på at jeg ikke gjorde bruddet til et faktum tidligere!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar Jeg får håpe at jeg snart "tør" å bryte ut... syntes det er kjempe vanskelig. Men må vel snart se det i øynene at det er finito... vet han kommer til å bli knust, men jeg kan jo ikke være sammen med han for å være snill.

 

 

[Anonym bruker]

vill bare si det at jeg er i samme båt. jeg har alt klart i hode mitt, men jeg tørr ikke sette meg ned å fortelle at det er jeg ikke vill mere av forholde . er så tungt akkurat slike ting. vet ikke helt hvordan jeg slal fortelle at jeg ønsker å flytte osv . han kommer til å bli knust selv, selv om vi ikke har noe serlig til forhold no ..

 

 

[Anonym bruker]

Så godt å høre at det er andre som også har det sånn.. Har du hatt det sånn lenge? Hvor store er barna(barnet) deres? Og har dere vært lenge sammen?

 

Hilsen hovedinnlegger