ER JEG URETTFERDIG?!?

[nr3på vei :-)]

Jeg har ikke dårlig følelse...men jeg er kanskje litt for hard? Jeg traff for snart 2 år siden mannen i mitt liv. han er min store kjærlighet. med på dette fantastiske varpet fikk jeg også hans 2 elskede søte små barn. jeg som ikke var fylt 20 engang...og ikke bare ett men hele 2 barn!!! med livet som innsats kastet vi oss ut på dette eventyret og alt har virkelig gått som en drøm!! jeg har tatt di til meg som om di var mine egne og alt blir lettere for hver dag som går for da blir di eldre... nå er di 9 og 11 år.vi har di 50%og vi koser oss ilag.

 

Men nå er det 10 uker igjen til jeg skal føde mitt første barn og har med det lagt inn "krav" på at mor til disse 2 skal ha barna ialefall en uke etter jeg kommer hjem fra klinikken... Panikken om at jeg ikke skal få være hysterisk og førstegangsfødene og få lov å prøve å feile uten at jeg må ta hensyn til di 2 andre... jeg er også redd for at di skal bli skuffet.. det er ikke det at jeg ikke vil ha dem her, men krever jeg for mye??

 

di skal jo såklart få komme på besøk og holde og kose.. men så gå igjen etter en times tid??

 

hva syns dere??

 

er det andre her som er i samme situasjon??

[Stratos med 3 barn]

Please, bare forklar barna godt hvorfor, slik at de forstår at det er pga deg, ikke pga de. Ellers forstår jeg deg veldig godt! Bare så vondt for de ungene om de tror det er noe spes med de som er grunnen, men de er jo så gamle at man kan sette seg ned å forklare de litt inngående, så da er jeg helt sikker på at de også forstår!

Lykke til!

[nr3på vei :-)]

Vi har forklart barna at jeg ikke har fått baby før og at det er mangen ting jeg må lære meg og mye som skal fungere før det bare er kos med en liten baby.

Han gutten på 9 år kommer til å svime av når jeg slenger "plutselig" frem puppen. og baby er ikke så forferdelig intressant... så han syns det er helt kult å være hos mor.. litt verre med hun på 11 år men hun forstår hvorfor... Men di er veldig spent og nervøs om hvordan alt blir.. men vi har gledet oss i felleskap gjennom disse mnd.

 

Så vi gleder oss til søsteren kommer

 

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg forstår deg veldig godt.. Jeg er selv i samme situasjon som deg, da jeg er stemor til en jente på 3 1/2 år og har termin nå i september. Jeg er også veldig spendt på hvordan ting blir når jeg kommer hjem med en liten baby..

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du er urettferdig, men om de hadde vært dine biologiske barn så ville du vel ikke sendt dem bort i en uke? De er jo såpass store at de kan være til hjelp også.. Vær åpen, både med biomor og barna om at hvis du er veldig sliten så trenger du litt tid for å komme "inn i det", og som de sier ove her - at det ikke har NOE med barna å gjøre!

Det virker som om du har et flott forhold til dine bonusbarn, det er fint å lese om kvinner som har din holdning til stebarn:)

 

Lykke til med den lille!

[KlemC 3småUnder3år]

Tror kanskje du venter for mye..

Jeg forventer ikke det men regner med at de blir mye sammen med oss... Er også stemor til to rundt samme alder..

Må bare ta det som det kommer.. Vi kommer sikkert fort i det..

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon og har stillt akkurat samme krav som deg. Selvfølgelig har vi også behov for å få lære oss ting, og ikke minst få bruke tiden vår som vi ønsker første gang vi får et barn. Og som kommentar til hun som spurte over her: Ville du sendt dem bort hvis de var dine bio barn? NEI! Selvfølgelig ikke! Da hadde vi jo faktisk opplevd å få et barn før, og visst litt mer om hvordan det er! Er jo nettopp fordi alt er helt nytt at en trenger bittelitt tid! Blir sjokkert over hvor trangsynte enkelte kan være!

Lykke til spent84brg

[*mammaen til benjamin og kasp*]

Hei dere, Jeg vil bare fortelle dere om da jeg fikk mitt første barn. Da sendte jeg nemlig inn det samme spørsmålet som deg, og fikk ikke så god respons. de sa jeg måtte jo være barnas største skrekk osv. Bra du ikke ble mottat med samme kommentarer. Det jeg ville si var i allefall at barna var på plass på sykehuset bare to timer etter jeg hadde født og de var hos oss i en hel uke når vi kom hjem. Det gikk faktisk mye bedre enn jeg hadde trodd!! Nå må det sies at hans barn var 11, 9 og 7 år, og at det kan ha noen innvirkning på hvordan det gikk- følte jeg fikk masse hjelp og det var moro å se dem sammen med lillebror. Så, ikke fortvil dersom han/hun skal være hos dere. Men, det noen sier om at du hadde ikke sendt bort dine biologisk barn blir litt feil- for JO, dersom jeg hadde hatt mulighet til det så hadde jeg jo kanskje gjort det. Poenget er at dersom barna faktisk har muligheten til å være sammen med moren sin, evt.faren den første tiden hjemme, så er jo det bedre! Det må vises litt forståelse for den nybakte moren og hennes situasjon også- det er kjempe viktig for mor og ikke minst også for barnet at det er ro den første tiden hjemme. Dette gjelder både for å komme litt inn i rutiner, få melka til å komme ordentlig igang osv osv. Synes folk skal vise litt forståelse for dette også!

[Anonym bruker]

Jeg ville vel bare legge til at HI sier ho ikke har gjort dette før, og da blir det feil å spørre om man ville sendt bort sine bio-barn, for hadde ho bio-barn ville ho vært dreven mor allerede og kanskje allerede visst en del av det ho lurer på nå. Selv blir jeg alene men 3 barn på 6, 3 og nyfødt, og gjett om jeg gjerne ønsker meg avlastning i starten da!!! Ikke noe galt i det.

 

Men hvis man bor i nærheten, noe man gjerne gjør når man har slike løsninger som delt omsorg, kanskje man kan være litt fleksibel i starten? De er der vanligvis en uke ad gangen, hva med å si at de kanskje bor hos mor i starten og ho tar det praktiske i forb med skole og sånn, men at ungene er hjertelig velkomne innom hver dag om de ønsker det? For å hilse på baby og være med og sånn? Dessuten er de i den alderen at de helst vil være sammen med vennene sine, eller kanskje vise fram babyen? La dem få lov til det også. På dagene vil det jo uansett bli bare babyen og du :-)

 

Dette går uansett bra!

[ups..nummer4]

Hmm. jeg er litt motsatt. Jeg har en sønn fra tidligere og vi venter vår første felles.. Og selv om sønnen min evt er hos sin far, ønsker jeg at han skal komme så raskt som mulig på besøk å ta del i dette. Føle seg inkludert å føle at han blir storebror. Jeg er livredd for at han skal føle seg ute av familien på noen som helst måte.

Men at stemødre føler det annerledes har vel ikke noe med fødsel osv å gjøre, det har med at de vil ha pappan for seg selv ingenting annet.

Synes bare det er så dut å lage så mange andre unnskyldninger rundt det. For hadde det vært deres barn hadde det vært på en helt annet måte, da måtte jo heller far ta å roe ned storesøsken å passe litt på de da.. Synes det er helt forferdelig med alle disse innleggene jeg.. Synes alle har bortskjemte , rampete ufuselige stebarn , det er jo da samme person som har vært med på oppdragelsen av disse barna som skal være med å oppdra deres barn.

[Anonym bruker]

Godt sagt. Er litt enig ang det med at alle mener de har uoppdragne stebarn eller fæle biomødre. Selv har jeg vært i situasjon med min og din unge, og det fungerte helt fint! Jeg savner da enda ungen selv om jeg ikke savner eksen min... Og klaffer ting med han jeg er forelsket i, så blir det hans 3 barn og mine 3 barn. Skal nok gå bra det også - jeg liker ungene hans jeg! Og eksen hans er faktisk grei også.

 

Det handler om å gi og ta og prøve å samarbeide.

[mamman til gogutten]

Synes faktisk det blir litt feil å si at dersom det hadde vært dine biologiske barn så hadde du ikke kunnet sendt de vekk og at du derfor nå må innfinne deg med å ha hans barn der rett etter førselen. For hadde det vært dine barn så hadde du ikke vært førstegangsfødende nå og hadde dermed hatt mer erfaring og visst mer hva du gikk til. Mener at alle bør få en sjans til å være fartegangsfødende og få litt tid til å bli trygg på situasjonen. Samtidig så er det kanskje vanskelig å planlegge slikt før fødselen for man vet jo aldri hva som venter en. Hvorfor ikke vente til barnet blir født og så ha en dialg med biomoren om at dersom du føler at dette går greit så kan de komme da, men at du får tid å se det an litt. Er vel ikke for mye forlangt det!! Lykke til.

[Anonym bruker]

Ja jeg synes du er urimelig.Forklare til barn i den alderen at de kan få komme å se men må reise etterpå?hvorfor vil de lure på? nei for jeg må få tid med den lille..hvordan forklare man det godt? uten at de skal føle seg uvelkommen og satt til side? La barna være der, det er en del av livet deres.

[Anonym bruker]

Her er det endel dømmende kommentarer/ mennesker!

 

Takhøyden skal vel være høy her og at alle får dele sine frustrasjoner samtidig som man fortjener respekt og bør respektere innlegger og hverandres følelser, - hvor er ydmykheten?

 

Dette er vi nok enige om; når man skal føde sitt første barn og få til amming osv så er man spennt og noe nervøs, kanskje til og med litt redd og at man føler seg som en Amatør. (-som man da er)

 

Har man født før kjenner man til følelsene, amming og er noe mer trygg når fødsel er over, - man er ikke Amatør.

 

Noen kvinner får ikke muligheten til å være helt førstegangsfødene som alle andre.

 

Kanskje vi skal værne litt om dem?

Alle kvinner trenger litt forskjellige ting, - kan vi være enige i det?

 

Må det bety at litt tid med sitt nye barn, er lik at man ikke er like glad i eller glad i bonusbarna eller egne barn?

 

Mine 3 bonusbarn fikk ikke sett sin halvbror som ble født på Mandag før på fredagen. Nå tror du sikkert det var jeg som ikke ville se dem...men feil, - det var bio-mor som hadde født, -og ikke ville ha barna til seg før, ikke engang på visitt. 2 timer fikk de med sin nye lillebror som sov hele tiden og så 3 dager til før de fikk komme hjem til sin mamma.

 

Jeg ønsker dem på sykhuset rett etter fødselen min, og kunne tenke meg at de kom ofte på besøk den uken. (vi har 50/50)

 

Døm meg?

 

Vel...innlegger jeg skjønner deg!

 

 

 

[Anonym bruker]

hmm...