Dere som klager på besteforeldrene.

[Anonym bruker]

Hvorfor sier dere bare ikke fra? Skjønner det ikke alltid er like enkelt, men ærlig talt da! Synest det er mangen her inne som lager mye styr for ingenting.

Selv har jeg en svært koselig svigermor. Hun kan være veldig bestemt til tider da. Har sagt til sambo, at om dette hadde vært mitt første barn (har tre) så hadde jeg kanskje følt meg litt tråkket på. Men, heldigvis er jeg ganske bestemt jeg også:-) Om svigermor hinter om noe som jeg er uenig i, så bare overser jeg henne. Er mine barn, og jeg gjør det jeg mener er best.

Heldigvis gir hun mangen gode råd også, som jeg setter pris på. Og hun stiller alltid opp. Tror likevel det er mangen her inne som sikkert ikke hadde likt henne. Mye kanskje fordi dere hadde kvidd dere for å satt foten ned. Det er av og til nødvendig med ivrige besteforeldre.

[Anonym bruker]

Så fint for deg da! Husk at de som har problemer ofte beskriver enkeltepisoder. Det kan være mye mer som ligger bak enn det som skrives i et innlegg her.

[Anonym bruker]

Skjønner da det. Men veldig ofte virker det som bagateller. Å prate ut med hverandre kan ofte gjøre ting bedre.....

[blond]

Det er alltid lettere å si i fra når en er personlig trygg og opplever respekt fra den andre. Ikke alle er som deg.

 

Noen ganger kan det være godt å dele erfaringer med andre. Det kan føre til at man tør si i fra til den det gjelder etterpå.

[Anonym bruker]

Iblant er det bagatellene som får det til å renne over...

[Anonym bruker]

For det første, så skriver du: hvis det hadde vært ditt første barn, hadde du kanskje følt deg litt tråkket på. Ja, det var nettopp rundt mitt første barn mine vansker med svigers oppstod.

 

For det andre: Du overser svigermor, når hun hinter. Det kunne nok jeg også klart med min, om hun bare hadde hintet noen gang. Men min svigermor har dessverre ikke skjønt poenget med det å hinte. Hun river heller ungene ut av armene mine, for å gjøre det på sin måte. Og ignorerer meg totalt når jeg sier fra for hundrede gang om ting jeg ikke synes er greit.

 

For det tredje: "lage mye styr"? Du beskylder oss samtidig for å ikke klare å sette foten ned. Hva slags styr er det egentlig du sikter til da? Er det så forferdelig styrete av oss å skrive et innlegg eller to, for å høre andres meninger?

 

Og "for ingenting": Sikter du da til de besteforeldre som klipper håret av barnebarna uten å spørre? Eller som forer dem med mat de absolutt ikke har godt av, ikke får lov til å spise av foreldrene, og ellers ikke ville savne? Eller lar småbarn sitte og se krim alene nattestid?

 

Det kan være flott med ivrige besteforeldre. Men mange her inne, har da virkelig rett til å reagere overfor egoistiske, dominerende besteforeldre.

 

Jeg får en følelse av at du skriver ditt innlegg bare for å finne en mulighet til å rose deg selv. Men det er faktisk ingen bragd å overse et og annet hint. Og det er ikke besteforeldrenes hinting, de fleste her inne skriver om.

[Anonym bruker]

Skrev ikke innlegget for å rose meg selv. Beklager om jeg har ordlagt meg på en slik måte at du eller andre føler seg truffet. Men, jeg står for det jeg skriver. Skjønner at mangen har svigerforeldre som er "helt umulige", men det er faktisk folk som hisser seg opp over bagateller.

Må være rom for at folk som har andre meninger kan si sin mening her inne.....uten å nærmest bli sitert ordrett:-)

[blond]

Nå skjønner jeg ikke hva du mener. Liker du ikke å bli sitert? Da bør du tenke deg bedre om før du poster innlegg.

[Anonym bruker]

Joda...for all del. Siter i vei:-) Men, det er vel ikke bare jeg som har bemerket her inne, at en ofte føler at folk "angriper" en om en har andre meninger.

Og selvsagt tåler jeg at folk er uenige med meg. Men, blir litt merkelig når folk sier jeg legger inn innlegg for å rose meg selv da....

[Anonym bruker]

Og jeg må si jeg føler et visst behov for å angripe deg, hovedinnleggskriver, når du klikker deg deg inn på klage-på-besteforeldre-siden, bare for å fortelle oss som bruker den, at vi syter unødvendig. For meg er dette en utmerket kanal for litt "utlufting", og jeg forbeholder meg herved retten til å angripe alle som korrigerer oss brukerne av denne siden.

 

Hilsen meg som liker å sitere andre når jeg er uenig.

[Anonym bruker]

Men, tar jo ikke under "en kam". Trodde jeg hadde forklart det. Skjønner folk som sliter med svigerforeldre kan trenge å "blåse ut jeg". Men, av og til kan det å sette seg ned å snakke ut hjelpe på en håpløs situasjon. Tror ikke det går for alle, langt derifra, men kanskje noen.

[Anonym bruker]

Oi, jeg må ha lesevansker, for jeg trodde siden het ; Besteforeldredebatten... Det at du har "bestemt" at dette er klage-på-besteforeldre-siden er jo en bekreftelse på holdningen din.

 

Må si meg enig med hovedinnlegger. Slik jeg forstår henne mener hun det kan være noen/flere her som gjerne gjør problemene større enn det hadde vært nødvendig, om en hadde vært sterk nok til å si tydeligere ifra. Forstår det heller ikke som kritikk, men som en vurdering utfra hennes egen bakgrunn. Hun sier jo selv at det kunne vært slik for henne også, hadde det ikke vært for at hun klarte å sette foten ned.

 

Og tittelen "angrep er det beste forsvar" sier jo enda mer om din evne til å takle "kritikk"

[Anonym bruker]

Må "takke" for llitt støtte da:-) Bra det er andre som tenker liiiiit som meg:-)

 

Hilsen HI

[Hera]

Fordi gutten vår har 3 sett besteforeldre som gir totalt blanke f... Det hjelper ikke snakke med dem, hinte eller på annen måte få de til å stille opp for 5 åringen. Vi har satt foten ned, vi har forsøkt å lirke, oppmuntre osv, fremdeles ikke noe særlig respons. Det er ett ordtak som sier: man blir ikke bedre besteforeldre enn det man var som forelder. Og i vårt tilfell så stemmer det utrolig godt. Både jeg og mannen min hadde/har foreldre som tenker på seg og sitt først, og så kanskje på andre, hvis de orker, og slik er de som besteforeldre også. Derfor er kontakten så og si borte, men vi har funnet andre som vi kan ha som "nær" familie og som ønsker vår gutt hjertelig velkommen, og det er godt av og til.

 

Så de gangene som jeg virkelig er nedfor og lei meg på gutten min sine vegne ang. besteforeldre så er det utrolig godt å kunne skrive det her og få gode råd og tips og kanskje trøst. Det er nemlig ikke like enkelt bestandig og se nære familiebånd og relasjoner mellom barnebarn og besteforeldre, når man ikke har mulighet til å oppleve slikt selv. Nå begynner det å bli litt sent for besteforeldrene og skaffe seg de nære båndene til sitt barnebarn, siden de stort sett har mistet de første 5 årene av livet hans, og han vet ikke vet hvem som er bestefar eller farmor.

[Anonym bruker]

Mye av det samme her... Min far, altså ungenes bestefar (den glade enkemann)er mer opptatt av sin nye samboer enn han er av barna mine og meg&mannen min. Utrolig sårt.

Når du blir behandlet som om du ikke er så viktig lenger, hvordan setter du foten ned da? Slutter jeg å invitere til fødselsdager og andre høytider blir det ikke mye mine barn får se til ham, og de ville bli fryktelig lei seg. Da er det jo dem det går ut over, og ikke faren min hvis jeg "setter foten ned" og legger begrensninger på kontakten.

[godiva med 3 gull]

Såklart man blir lei seg når man føler seg tilsidesatt. Men du har egen familie, og din far som enkemann har vel vært endel alene til han fant sin nye kjæreste.

Alle er vel egentlig voksne med egne liv... Men at man gjerne vil se dem innimellom er vel helt klart. Kan du ikke snakke med han om at det sårer deg, kanskje han skjønner det?

Personlig har jeg ikke familie utover min datter og samboer. Hans foreldre er godt over 70 begge 2, og ikke særlig mye hjelp el støtte å få derfra. Litt vel gamle til å passe en aktiv 2,5 åring.

 

Mener bare at man bør sette pris på sine foreldre og det de tross alt bidrar med. Plutselig er de borte!

[Anonym bruker]

Han var alene trekvart års tid før den nye damen dukket opp, hun flyttet inn (uoffisielt) ca et halvt år etterpå.

Han er der for oss - hvis det ikke kommer i veien for hans egne planer.

Laaang historie; men jeg hadde aldri trodd dette skulle skje; det var ikke sånn jeg kjente faren min mens mamma levde... Han vil allerede testamentere penger og verdier til henne, på bekostning av broren min og meg. Det burde ikke være nødvendig å fortelle en voksen mann at dette kan oppleves som sårende...Det er manglende interesse som jeg syns er verst.

Vi har heldigvis andre voksne rundt oss som fungerer som familie.

Han vil forresten ikke snakke om føleleser, da skifter han tema.