Kan fedre gjøre som dem vil?

[Hannemor]

Nok ett samværsspørsmål: Far til mine 2 barn har jobbet turnus 2 uker jobb 3 uker hjemme, i 1,5 år. Nå begynner han i ny jobb, 2 uker på 2 uker hjemme.

I følge samværsavtale satt opp for 7 år siden skal han egentlig ha barna onsdag til mandag annenhver uke. Og denne har blitt korrigert i forhold til hans arbeidssituasjon, så sant det har latt seg gjøre.

Nå ga jeg beskjed om at han fikk samvær onsdag til torsdag den uken han kom hjem, og onsdag mandag helgen etter. Det betyr i teorien at han mister en helg.

Men er jeg og barna ansvarlige for hans jobb valg? Burde ikke han som en voksen ta ett valg der han faktisk setter barna først? Og ikke skaffer seg en jobb der han er enda mer borte?

 

Han betaler i tillegg bare kr 550 i mnd i bidrag. Så når han da brukte argumente at han måtte ta den nye jobben for å tjene mer, slik at han kunne betale gjelda si, ja da forlangte jeg at han brukte noe av det han tjente på å skaffe barna skoleklær og skoleutstyr. Første gang på 7 år jeg har bedt ham kjøpe noe som helst til dem. Eller hjelpe til med noe som helst.

 

Vet at barna kommer til å komme hit med masse negativt om meg, og hvor slem jeg er med faren. Og i tillegg er jeg pengegrisk. Så hos oss er det ikke mor som setter opp barna, men far. Hvor mye skal barn på 13 og 11 informeres og forklares? Jeg har i alle år valgt å ta skyllebøtta selv, og tror og mener at barna vil se sannheten når de blir voksen? Fler som mener at det stemmer?

Jeg tror også at barn trenger ett stabilt og forutsigbart samvær, ett godt forhold til sin far og en hverdag med lite turbulens. Tror også at samarbeid og kommunikasjon gjør trygge barn. Men er vel ikke slik at far alltid skal kunne komme med krav, og mor rette seg?

 

Mange spørsmål dette, men føler at jeg har strukket meg langt i forhold til stadige endringer i samværsavtaler.

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg og det oppfattes av meg som om dagens samfunn retter seg etter farens behov og ikke barnas, dessverre.

Jeg har vært i retten og der står far og sier at han ikke kommer til å ta hensyn til allergier, rutiner osv.. ( veldig lite barn) og enden på visa blir da "vanlig samvær"

I mine ører , når noen sier i klartekst at jeg kommer ikke til å sette barnets behov og helse først, så er man faktisk ikke skikket til å ta vare på et lite barn. Så her i huset kommer barnet hjem annenhver helg full av utslett fordi faren ikke vil sette seg inn i allergir ol.l Ganske hyggelig!!!

Det er bare å bite tennene sammen og håpe at vi oppdrar barna våre til å forstå når den dagen kommer, kanskje ikke før de får egne barn, at vi har gjort de til gode individer som kan tenke selv og skjønner ....

 

 

[Kjetil!]

Mange menn prioriterar karrieren framfor ungane sine. Og når han ikkje eingong har dagleg omsorg for ungane sine, og dimed ikkje har høve til å bruka tida og energien sin på dei, kan du vel ikkje klandra han for at han tek imot interessante jobbtilbod..?

 

Og forslaget ditt (som du framstiller som eit diktat, ikkje eit forslag) inneber at han misser nesten halvparten av samværet han i følge avtalen dykkar skal ha. Det er meir enn "ei helg i teorien". Er det ikkje mogleg for deg å tilpassa samværet betre enn dette, så er det vel ikkje så rart at såpass gamle ungar reagerar på det. Og burde ikkje 11-13 år gamle ungar få vera med på å avgjera kor ofte og kor lenge dei vil vera hos pappaen sin?

 

Når pappaen i tillegg har fri to veker i strekk, er det vel ingenting som er betre enn at det kjem ungane til gode, slik det gjer for alle andre ungar som har foreldre som jobbar i rotasjon..?

[Anonym bruker]

Her er etter min mening kjernen i MYE. Far får et fristende tilbud og tar det, uten å tenke på familien sin. Skulle tatt seg ut om jeg hadde akseptert alle tilbudene jeg hadde fått og bare fortalt ( instruert) faren om at nå passer det meg bare å være mor da og da. Rett deg etter meg og gjør om på allerede innarbeidede rutiner,takk.

 

 

[Hannemor]

Ser hva du mener, og joda, jeg kunne tatt med barna på råd. Men senest i dag så barnet på 13 at hun ville slippe å velge slikt, for da fikk hun vondt inni seg.

 

Grunn til at det ikke kommer han til gode denne gangen, er at han i tillegg til å ville ta igjen dagene han mister også vil ha fri den ene helgen.

Og han og jeg bor i forskjellige kommuner, det igjen gjør at barna som går på skole og har venner og fritidsaktiviteter her, mister mye av tilhørigheten i gruppen sin. Fordi de er så lenge vekk. Også derfor vi ikke har delt daglig omsorg. Jeg spurte faktisk far hvordan han så for seg samværet, og da sa han bare at han regnet med at jeg fikset det, slik jeg pleide. For han hadde ikke tenkt så mye på det.

 

Jenta på 13 har fått beskjed om at hun selvfølgelig kan være oftere hos far, om hun ønsker det.

 

Jeg har faktisk valgt å la være å ta jobb innenfor det jeg er utdannet til, pga far og hans samvær og stadige endring av det. Og fordi jeg da hadde mått flytte vekk fra fylke. Så hvorfor er det mer riktig av meg som mor å sette alle mine karrieremuligheter på pause, for at far skal ha mulighet til å ha mest mulig samvær? Og far skal ikke investere noe som helst i så måte? Og i tillegg slippe å betale bidrag?

 

Barn som har forledre som bor sammen drar nytte av slikt, men siden vi ikke bor sammen, så må vi begge investere og velge det som gagner barna best.

[Kjetil!]

Poenget er at det er ikkje familien "hans" det er snakk om, på same måte som i andre familiar. Så lenge han ikkje har dagleg omsorg for ungane, er dei ikkje familien hans anna enn kjenslemessig. Det er vel heller ingenting som tilseier at han tek denne nye jobben "utan å tenkja på familien".

 

Og om faren til ungane dine hadde hatt hovudomsorg og du hadde ein jobb som innebar reising, ville du nok ikkje ha godteke at han skulle halvera samværet du skulle ha med ungane dine, slik hovudinnleggjar gjorde i dette tilfellet.

 

Om du trur du kan ha eit samarbeid med ein eks du har ungar saman med, utan å leggja om på vanar og rutiner før ungane er vaksne, då burde du snart byrja å tru noko anna.

[Anonym bruker]

Så lenge du har hovedomsorgen for barna er det jo selvsagt riktig at du må sette din karriere på pause. Skulle bare mangle.

[-Hengebuksvinet-]

Hvorfor bestemmer du samværet? 11:04 14.08.2006

Jeg mener dette er noe dere kan sette dere ned å bli enige om, og for å være helt ærlig mener jeg at hans jobbvalg ikke er ditt anliggende (Fam.vern kan være behjelpelige). Selvfølgelig er det dumt at han får mer tid borte, men det er ikke umulig å ordne et greit samvær utfra denne turnusen. Menn (og kvinner) liker ofte dårlig å få ting tredd nedover hodet, og jeg må si at jeg hadde blitt kjempeprovosert om eksen min eller min manns eks sa at "da må samværet bli sånn og sånn".

 

En ordning som kanskje kan fungere om han kommer hjem og drar på mandager er jo f.eks at han har barna fra mandag - fredag og så fra onsdag - mandag (ev søndag). Det blir 8-9 netter på en måned, og da blir også samværet litt mer kontinuerlig. Ellers så er vel kanskje barna dine så pass store at de kan være med på å bestemme litt?

 

Ang bidrag klarer jeg ikke å forstå at du ikke vil la trygdekontoret regne det ut, så får heller eksen din bli så sur som han vil. Da slipper dere i hvertfall å diskutere det mer, og du får bidrag som står i forhold til hva det koster å ha et barn. Å snakke nedsettende om den andre forelderen er selvfølgelig ikke akseptabelt, og det hadde jeg slått hardt ned på. Kanskje burde dere ha noen timer hos fam.vern kontoret bare for å klargjøre dette, da ville vel også faren innse at det han gjør er helt hårreisende.

 

[Anonym bruker]

Man får ikke bidrag i forhold til hva det koster å ha barn uansett hvem som regner det ut.

 

Noen må barnet bo fast med, faren i dette huset var jo ikke interessert i å ofre begge helgene sine..

 

Det er ikke så enkelt som mange av dere skal ha det til. Det er ingne enkel formel slik at det blir balanse. Det er barn som er individer som også har et eget liv, som skal bo i to hjem.

 

Mor har vel like mye rett til å ha et karriere liv som far. Men det blir som regel ikke balanse der heller.

 

Uansett hva man gjør så er alle parter tapere som ikke klarer å bo som en familie under samme tak.

 

Og jeg er helt uenig at barn som ikke bor fast med den ene av forelderen ikke er i familie. Det er vel klart de er det. Noe av det dummeste jeg har hørt på lenge.

 

Et eksempel for å illustrere det er, at man er vel fortsatt i familie med foreldra sine selv om man blir voksen og flytter ut.

[Hannemor]

Blandt grunnene til at barnefaren ikke kan ha barna sammenhengende i 2 uker er fordi han bor i en anna kommune. Altså blir barna helt borte fra venner og aktiviteter her i 2 uker. Det er ikke fornuftig eller riktig, i følge de fleste anbefalinger.

En anna ting er at samvær skal være til barnas best, ikke far. Barnas beste er ikke alltid å stadig endre samvær fordi far stadig endrer jobb. Slik vi legger opp til nå, så samsvarer det med samværet var før han valgte jobbsituasjon han hadde tidligere.

Og hvorfor stykke opp samværet fordi fars annenhver helg er hellig? Barna har da ikke valgt jobben hans? Hva med barnas følelser? Vi må hjem til mamma, slik at pappa skal få fri?

 

Utover det har barna mulighet til å være hos far om de ønsker det. Og han har mulighet til å spørre om de skal i selskap eller noe anna. Men den som er eldst her ønsker ikke å være med å diskutere samvær, og hvor mye hun skal være her eller der. Hun føler at hun da blir satt i en valgsituasjon mellom oss som foreldre.

 

Har bestemt at jeg skal søke om revurdering av bidrag gjennom trygdekontoret. Familievern. kontoret er prøvd mange ganger.

 

Til anonym: Jeg har den daglige omsorgen for barna, og ja, jeg har plikt på meg til å velge barna før min karriere. Men en far som virkelig ønsker barnas beste velger også å kunne være tilstede for barna. Ikke stadig velge jobber som betyr at han blir mer og mer borte fra dem.

Da kunne jeg jo i teorien valgt å følge min karrieremulighet, for så å la far ha barna i lengre perioder, når de hadde skoleferie.

Det eneste som står mellom meg å en mulighet for å få en jobb som jeg er utdannet til, er bosted. Jeg ville ikke jobbet mer, men tjent mer. Men av hensyn til barnas samvær med far, og kontinuitet i det, så har jeg valgt å la dette være.

 

Og til Kjetil: Du fremstår som prototypen på en mann som tenker først på deg selv og dine behov. Så barna og deres behov.

Menn har stadig behov for økt lønn, høyere stillinger og karrierevekst. De griper enhver sjanse til å oppnå dette. Dette samsvarer med tidligere rollemønster.

Far står fritt til å velge dette etter en skilsmisse. Fordi han står fritt til å velge hvor mye han ønsker å ha barna. Men han forventer også at barna syntes det er ok at ting stadig endrer seg. At barn er lykkelige bare de har mulighet til å komme til far. Barna mine reagerer negativt på denne stadige endringen. De er ikke takknemlige fordi far får en bedre stilling, høyere lønn og høyere status. De vil ha en far som er her, som kan komme på fotballkamper, teaterforestillinger og skoleavslutninger. De vil ha en far som kjenner nærmiljøet deres. Som kan navnet på alle i klassen, og vet hva som skjer rundt dem.

Han er kanskje ikke min familie lenger, men han er fremdeles barnas far. Og fedre har en viktig jobb å gjøre om de vil beholde en slik tittel.

 

Barnas beste går på å se på barnets situasjon, hvilke behov det har og hvilke behov jeg kan dekke og hva de må dekke selv. Ikke se på hva som gagner meg som mor og barnas far. Vi skal være barnas støttespillere og gode rollemodeller.

[Kjetil!]

Ikkje alle fedre står fritt til å velja kor mykje dei vil vera foreldre. Eg misforsto deg, og trudde dette var tilfellet med eksmannen din (det såg slik ut i det første innlegget ditt når du "ga beskjed" om korleis samværet skulle vera).

 

Og hadde han hatt ein slik eks som mange andre fedre har, ville han kanskje ikkje hatt høve til å læra namna på alle i klassen, og ikkje visst kva dato fotballkampar og skuleavslutningar føregjekk.

 

Og eg er ikkje ein større tilhengjar av forelda kjønnsrollemønster enn deg, i motsetnad til dei som brukar å vera mest usamde med meg her.