Ta kontakt med bio-mor...?

[Gjest]

Hei alle!

Ny her, jeg.. er stemor til to skjønne jenter på 6 år, og har vært det de to siste årene. De er hos meg og samboeren cirka 40% av tiden. Jeg og biomor har hilst på hverandre en gang, og ellers møttes ved overlevering av ungene noen ganger uten at vi egentlig har snakket sammen. Jeg føler vel at jeg har prøvd å "småsnakke" med henne om ufarlige ting, men uten at jeg har fått den store responsen. Opplever henne som avvisende og til dels frekk. Jeg lurer på om noen (kanskje særlig bio-mødre) har noen tanker om hvordan jeg kan få til et bedre forhold med henne. Tror dette er viktig for ungene sin del- at jeg og mor kan snakke høflig sammen. De begynner å bli så store nå at de merker "isfronten". De spør f.eks ofte om jeg liker mor, og om ikke jeg kan komme på besøk til dem og se rommene deres osv. Har også merket at de får dårlig samvittighet dersom de koser seg hos oss, og har da behov for å fortelle om koselige ting de har gjort sammne med mor. Synes det er trist at det skal være sånn- har blitt utrolig glad i jentene og ønsker dem bare det beste. Så: Noen gode råd om hvordan jeg kan få en bedre relasjon til bio-mor uten å "presse meg på" mottas med takk!

[Hannemor]

Ta tiden til hjelp. Jeg lot biomor komme til meg, sånn litt etter litt. Holdt meg i bakgrunn, og svarte høflig når hun pratet til meg. Var ganske klar i forhold til at det var hennes barn, og hun avgjorde hviken rolle jeg skulle ha.

Gi henne tid til å bli trygg på deg. Og bare la barna fortelle om hyggelige ting. Det er ofte et tegn på trygghet at dem tørr gjøre det. Ikke alltid pga dårlig samvittighet. Gled deg med dem.

Nå etter 6,5 år, så prater moren like godt med meg som faren. Men som oftest overlater jeg slike barnesamtaler til far. Vi har også vært på besøk hjemme hos barna. Ting tok tid, men endelig ser det ut som mor er trygg på meg og at jeg ikke utgjør noe trussel.

[Maud]

Dette var det nettopp en diskusjon om her på dette forumet. Se http://www.dinbaby.com/forum/thread/5744261

 

Jeg er selv biomor som ville bruke tid før jeg forholdt meg til den nye dama hans. Han gikk fra meg til henne da babyen var 5 mnd, da hadde da vært sammen siden den uka sønnen ble født. Jeg var rasende og lei meg. Ikke på henne, men på ham. Hun hadde sin egen historie og sitt eget svik og forsvare overfor mann og barn. Selv om det var ham jeg var sint på, var det henne jeg ikke ville forholde meg til. Ham måtte jeg se siden babyen var liten og samværet måtte være hyppig og kortvarig hver gang. Henne kunne jeg utesette å forholde meg til. Hvis hun også skulle vært der, ville det blitt enda tydeligere at nå var det de to og jeg var alene. Dessuten var kontakt med henne omtrent det eneste jeg faktisk kunne styre i en tid der alt ble bestemt for meg... Det tok over et år før jeg hilste på henne og enda lenger tid før jeg snakket med henne utover hei og ha det. Nå, mer enn seks år etterpå, har vi et bra forhold. Hun kan ringe meg og be om faglige råd både i forhold til hennes jobb og hennes barn. Hvis jeg skal ringe dit for å snakke med dem, snakker jeg heller med henne enn ham. Når vi treffes, er det hun og jeg som snakker og han som blir stille.

 

For meg var det riktig at hun forholdt seg til mine grenser og at det var jeg som styrte tempoet. Fortsett å vise at du gjerne vil bli kjent med henne og samarbeide med henne, men ikke press deg på. Prøv å unngå at hun opplever det som om pappa'n er styrt av deg når han er "vanskelig" i hennes øyne. Det går seg nok til etter hvert!

[Gjest]

Tusen takk for gode råd Har lurt på om jeg skulle ringe henne, nemlig- har så mye jeg har lyst å si til henne. Har følt at hun oppfatter meg som en trussel og er redd for at hun tror at jeg ønsker å ta fra henne noe. Er jo ikke det jeg vil, er fornøyd med å være en ekstra omsorgsperson i barnas liv, og vil ikke prøve å erstatte henne på noen som helst måte. Mødre er nå mødre uansett! Og det vil jeg hun skal vite at jeg tenker...

 

Men ut fra de rådene jeg har fått fra dere, tenker jeg at jeg skal la det bero enda en stund, og håpe på at hun synes det er mer greit å treffe meg etterhvert som tiden går....

 

[Anonym bruker]

Tror det er lurt å evt la biomor ta initiativet til evt vennskap/cafebesøk. Er kanskje ikke den første personen man har noe spesielt ønske om å være venninne med. Vil du virkelig føle det naturlig. Det vil jo nødvendigvis bli snakk om din mann og hennes eks etterhvert. Ønsker du det? Flott om man får til noe midt i mellom, men det krever mye fra alle parter. Og hvor intr er det for mannen å stå i midten av sine kvinner? En annen ting som jeg synes er viktig i et slikt forhold, er at det faktisk er mannen som er biofar og som kanskje bør ta seg av samarbeidet med biomor. Mange som føler det helt feil at stemor tar over ansvaret for dette. Dette var mine tanker rundt det:-) Ha en fortsatt fin dag!

[Gjest]

Merker at jeg føler meg litt lettet av svarene jeg har fått- tror jeg har følt det delvis som mitt ansvar at vi skal komme overens og at samtalen skal gli lett, men det er jo seff vanskelig når den ene parten ikke ønsker det. Respekterer det fullt ut om det er sånn situasjonen er- har bare hengt meg litt opp i en tanke om at det ville vært lettere for ungene om vi hadde et bedre forhold. Sist de var hos oss sa feks. hun ene at mamman deres blir sint om de snakker for mye om meg... Men det bunner kanskje i sjalusi-hun er fortsatt singel-vi har det strålende på alle måter... I så fall er det jo bare å ta tiden til hjelp...?

 

For øvrig helt enig i at min sambo skal ta seg av samarbeidet med mor.

[Anonym bruker]

Jeg er en biomor:-) Og jeg har følgende råd til deg, så får du selv vurdere om du ønsker og bruke det og i så tilfelle i hvilken grad:

 

Aksepter at du som person; dvs deg selv, dine tanker, meninger, handlinger, interesser, og ønsker IKKE SKAL ha noen relasjon til biomor! Dere to hadde aller mest sannsynlig aldri truffet hverandre hvis det ikke var for at du er sammen med faren til hennes barn, og trenger derfor ikke å ha noen personlig relasjon til hverandre. Dette gjør deg ikke falsk, feig eller til noen ond stemor, tvert i mot! Jeg tror, og håper, at hvis du klarer dette i praksis (dvs ikke prøve påtvunget småprat om "ikke noe", ikke fortelle noe du har gjort selv, ikke spør hvordan hun har det, ikke spør om hun vil komme inn osv) vil hun føle seg respektert som nettopp det hun er - biomor.

 

Hun har sin relasjon til barna, og den skal både hun og ikke minst barna, få ha i fred for både din samboers tanker og meninger om henne - og dine, på samme måte som din samboer og du selvfølgelig skal få bygge deres relasjon til barna uten biomors meninger om din samboer og deg.

 

Jeg tror faktisk at det jeg har beskrevet over her er det beste og hyggeligste du kan gjøre overfor biomor. Paradoksalt nok skal du respektere det faktum at hun ikke ønsker noen personlig relasjon hverken til deg eller den mannen du elsker. Klarer du det, tror jeg du vil ha å gjøre med en enklere biomor enn du sannsynligvis føler at du har nå.

 

Motsatt er at det verste du kan gjøre overfor henne, er å oppføre deg som om du syns synd på henne eller tror at hun trenger deg. Hun er antageligvis voksen og ansvarsfull, og en god mor. Kort sagt: La henne beholde intigreteten sin overfor deg.

 

Lykke til!

[Gjest]

Jeg tror ikke svaret til Anonym over her er gjengs for alle biomødre..

 

Dessuten, hvordan skal barna da slippe å gå på tå hev når dere er i samme rom, hvis dere ikke snakker til hverandre? Man kan snakke om helt ufarlige ting, det du kaller "påtvunget småprat om ikke noe" uten at det gjør noe som helst.

 

Det er ikke alle biomødre som ble forlatt, noen forlot selv. Har man barn så må man faktisk gi litt mer enn ellers.

 

Tro meg, mange stemødre ville nok også sluppet å forholde seg til sin kjæres eks, meg selv inkludert, men nå er det engang sånn at han kommer med denne "bagasjen". At hun ikke kan fordra at jeg er i nærheten, det problemet får hun eie selv. Jeg må gjøre det beste ut av min situasjon, og jeg tenker barnas beste. Jeg er blid og hyggelig. Spør aldri henne om noe personlig, men komplimenterer ungene og ting som vedrører dem. Alltid positive og generelle ting.

 

Verden er ikke så enkel som at en stemor kan eller skal, bli usynlig for den såkalte hellige kua - biomor - som ofte tror at hun kan bestemme alt.

 

 

 

 

[Maud]

Jeg er biomor og "sviktet og forlatt" og er enig med Heldige meg :-) i at det er noe som ikke kan styre min relasjon til eksen og dama hans i all evighet. Jeg trengte litt tid og fikk den, men så får jeg sannelig komme meg videre! Det blir jo helt rart å ikke skulle ha noen relasjon til eksen og den dama som barna er sammen med når de er der på samvær. Jeg mener det er viktig at barn kan snakke om mamma når de er hos pappa og omvendt. Hvordan skal de kunne gjøre det hvis de voksne ikke prater til hverandre når de treffes! Det er klart man ikke trenger å bli venninner, men forholde seg høflig til hverandre får man jammen gjøre!

[Gjest]

Der sa du det, Maud! Glad for at du er enig, og for at det finnes mennesker med et snev av sunn fornuft der ute!

 

=)