hvordan klarer dere å vere alene foreldre??

[lamor]

Jeg tenker i hovedsak på hvordan dere klarer å ikke ha noen å dele alle gledene og sorgene med?? Akkurat det praktiske og økonomiske skulle jeg klart fint med støtte fra familien. Nå ringer vi hverandre når guttungen har gjort noe morsomt, lært noen nytt, sagt noe spesielt osv.

Jeg hadde blitt tom dersom jeg ikke hadde hatt noen å glede meg sammen med, som synest det er like spennende og er like stolte.

[:::) Frøken Velferdsrett]

problemet hos meg var at barnefaren min ikke fant noe glede i noe som skjedde med babyen.

og ble bare sur og sint om jeg snakket om han. så jeg valgte og heller være alene en og bli slengt dritt til vær gang jeg snakker om han som betyr menst for meg

så nå snakker jeg heller med venner og familie om babyen.

det blir titt trist og man føler seg litt ensom.

men det er hundre tusen ganger bedre en og være sammen med barnefaren.

og så får man bestemme over livet sitt selv :-D

 

 

[lamor]

når du forklarer det slik så kan jeg forstå valget ditt.

Jeg er utrolig heldig som har en mann som forguder sin sønn over alt, han er en kjempe god far og er om mulig enda mer oppslukt av han en meg.

Trist at du var så uheldig å bli gravid med en sånn dum mann.!!!!

[~¤PierC&Prinsessa¤~]

Hvordan man klarer å være aleneforeldre....Nja, er ikke alltid man har et valg da.. ( altså iht. forhold som ryker osv..) Deler gleder og sorger som du sier, men resten av familien..

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg skal nok greie meg så fint så.

og det kommer du og mannen din til og gjøre også.

det handler bare om og gjøre det beste ut av det man har.

og jeg har en baby jeg slipper og dele med noen.

du har en baby du får gleden av og dele med en du elsker og er glad i.

 

om du ser poenget mitt ;-)

[Gjest marie-s]

Og jeg lurer på hvordan noen klarer å oppdra barn i par...da er det jo så lett at en av foreldrenen gir etter ;-)

 

Vel, vi har jo andre å dele gleder og sorger med, vi har alltid vært alene og faren er ikke så veldig intressert, men jeg synes nå vi har det veldig bra også kan vi "velge" ut å beholde den delen av familien som virkelig bryr seg om gutten min:-)

[Mor til Aron:)]

jeg deler gledeer og sorger med barnefaren ennå...ringer med en gang småen gjør noe nytt...han kommer innom på besøk og vi har et bra samarbeid..

[lamor]

kjekt å høre at noen kan beholde sammarbeidet selv om de ikke fungert å bo sammen=)=) Jeg gleder meg med deg=)=)

 

Til deg som lurer på hvordan vi klarer å oppdra barn sammen. TEAM WORK. Reglene er vi enige om på forhånd og vi diskuterer aldri oppdragelse med barnet i rommet=)=) Vi har en plan og forsøker å følge den.

Det går veldig fint til nå.

[lurermegpå....]

Det jo ikke alltid man har et valg da. Men man klarer det man må. Her i huset var barnefaren utro. Hadde annen samboer bak min rygg i 4 mnd, mens han liksom bodde på brakkerigg da han jobba anlegg.

 

Helt uaktuelt og prøve igjen, selv om det er utrolig sårt og bli alene både på det ene og det andre viset.

 

Han gledet seg forresten ikke noe særlig over det ungene gjorde mens vi var sammen heller da....utrolig kjipt!

[tonebf]

hvordan man klarer det ja, har vel ikke akuratt så mye valg da... men jeg deler alle gleder og sorger med familien min, når han sier et nytt ord, da han begynte og gå var den første jeg ringte til min kjære mor og hun gleder seg like mye som meg

 

 

[Gjest marie-s]

Det er kjempe bra, for det er ikke så mange som klarer det, og det gjelder både de som bor sammen og de som har gått fra hverandre.

[Anonym bruker]

Jeg tenker aldri på at jeg ikke har noen mann å dele dette med. Forteller til moren min og hun er like gira som meg. Ellers nyter jeg hvert øyeblikk jeg har med barnet. Vi har et utrolig tett og nært forhold og han får utrolig mye kjærlighet her hjemme. Jeg tror faktisk at mitt barn får mer voksenkontakt enn et barn med begge foreldre under samme tak hvor man kan finne på å diskutere hvem sin tur det er til å skifte bleie, hvorvidt den ene er berettiget en tur på byen - og alt dette over hodet på ungen. Mitt barn er med på alt jeg gjør; lager middag, vasker opp, vennebesøk, kafebesøk (ikke noen urban selvdyrkelse her i gården nei). Han blir ikke plassert i stua med en far som sitter bak avisen og svarer tja og ha for hver gang ungen sier noe.

Men så er det jo konkludert med dette fra psykologi hold; at barn av aleneforeldre får et tettere og nærmere forhold til den de bor hos enn barn i familier med to foreldre.

Tror ikke nødvendigvis det er så topp å alltid være to jeg. Ikke når jeg hører disse oppegående damene på jobben som krangler om hver bidige lille ting angående barna, med mannen. De irriterere seg jo over alt mannen står for! Dette må jo på sett og vis gå utover ungene. Jeg må snu litt på flisa og si; hvordan klarer folk å drive på slik! Jeg hadde foretrukket å være alene fremfor disse evige diskusjonenen som det høres ut som om alle har! Sjekk på skravlesidene her inne! Klaging fra A til Å på mannen i huset! At de gidder og stakkars barn!