Forandra?Jeg?

[mamiLii-prinsen&lille frø]

Jeg vil bare komme med noen tanker. Dere bestemmer helt selv om dere vil lese dem eller ikke. Kansje noen andre der ute føler som meg?

 

Hvertfall ; Jeg er 18 år og 33 uker på vei. Men hva er "galt" med meg? Før svangerskapet var jeg ei skikkelig party jente med futt i og et sosialt vesen, men nå, hva gjør jeg, sitter inne hver helg og ser film. Hva er dette? Jeg har bare ikke ork til noen ting lenger jeg, men det vil jeg. Føler meg bare stor, svett, sliten og bare i veien, så det er vel derfor jeg holder meg mest for meg selv. Kjæresten min og jeg har hatt en stor krangel om dette også, pluss at vi ikke har hatt sex på leeenge og det er noe han tar hardt. Men det finnes ikke lyst i meg lenger. Og vi krangla også om at han mener at jeg er sur og gretten nesten hele tida, men HALLO, jeg er gravid i min 8. måned og er sliten. Kan ikke bare noen få trøkt det inn i han?!! Blir så lei meg når jeg prøver så godt jeg kan å holde humøret oppe og holde hormonene i sjakk for han sin skyld, men når jeg bare får høre at jeg er sur og kjefter får jeg liten lyst til å smile og blir heller derfor deprimert, noe jeg er nå... Skulle ønske at guttene kunne gått gravide jeg, så kunne de virkelig sett og følt hvordan det er. Og vet dere hva?? Jeg sov hjemme hos mamma'n min i natt for jeg orket ikke å være hjemme og det første han gjør når jeg ikke er til stede, er å drekke. Hva f*** er det med han? Hva om jeg plutselig måtte dratt på føden. Hva skulle han gjort da? Aldri om han hadde fått blitt med inn i fødestua hvis han har drekki. Er det virkelig sånn at mannfolk har så lite som bare en brødsmule mellom ørene? Altså, jeg elsker han virkelig, men jeg orker ikke lenger å leve i et sånnt forhold der han ikke bare kan akseptere meg som den jeg er nå. Alt blir jo helt annerledes når babyen kommer. Noen som kansje har noen smarte råd for hva jeg burde gjøre? Skal jeg gå fra han eller..?

Og midt oppi alt dette har jeg endelig klart å slutte å røyke,holdt meg unna ca 2 uker, men tok meg en røyk igår fordi jeg var såå lei meg, men ble jo ennå mere lei meg etterpå siden babyen min fikk den dritten i seg.. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger jeg.

 

Takk dere som leste dette.. Måtte bare virkelig få ut tankene mine og har egentlig ingen andre å forholde meg til nå!! Ha en finfin lørdags kveld

[Englefjas]

Jeg har heller ikke hatt noe særlig lyst til å være sosial etter at jeg ble gravid. Særlig ikke på kveldstid, for da er jeg ofte sliten. Før var jeg og samboer ute og fløy hele tiden, men nå har jeg nesten bare lyst til å være hjemme. Han har forståelse for dette, akkurat som at jeg har forståelse for at han vil ut av og til. Men det skjer uten meg, da. Føler meg ganske kjip noen ganger, men regner med at lysten på et sosialt liv vil ta seg opp igjen etter fødselen (når vi ikke har tid lenger, haha). Det er nok ikke så lett for gutta å innse i like stor grad som oss hvilken stor forandring som er på gang, siden de ikke kjenner det på kroppen på samme måte.

 

Uansett tror jeg at jeg skjønner hvordan du har det.

[dansejentes mamma]

Jeg føler med deg.... for 9 år siden var jeg mye i samme situasjon. I og med at jeg er 20 år eldre enn deg, og at min eksmann er 13 år eldre enn det igjen, så er det liten trøst i å fortelle deg at han sikkert bare er umoden og at det vil bli bedre. Kanskje blir det bedre kanskje ikke. Men å ta noen veldig avgjørelse nå er kanskje ikke så lurt, men har du det bedre hjemme hos din mor, så bli der og slapp av noen dager. Han hadde sikkert behov for å ta seg en fest når du ikke var der, det hadde kanskje du også hatt, viss du kunne vært i hans situasjon. Vi kan gjerne være litt misunnelige på disse mennene fordi de kan ta en pause innimellom, men det hjelper så lite. Prøv heller å tenke at du har det til gode til etterpå.

 

Jeg havna foresten på føden mens han var på byen...... Resultatet var at han fyllekjørte 40 mil for å komme å være med på fødselen, Den varte som du forstår en stund. Og når han først kom, var han ikke sen om å sette seg kafeen på sykehuset istedenfor å være med på fødselen. Men vet du hva, jeg hadde så nok med meg selv at jeg ikke kunne brydd med mindre! Ting blir ikke slik man tror........

[Molait]

Det er snart over!! 1,5 mnd til nå.

 

Gratulerer med røykeslutt. Pass på "leisegrøyken/depparøyken"!! (eksrøyker selv..)

 

Hvor gammel er han?

 

Fikk selv min første rett før jeg fylte 18. Ble litt som deg. Var jo tungt å bevege seg!! Var riktignok med venner men ikke noen partyløve akkurat. Hva med å ha hjemmesosialegreier? Invitere venner på middag? (om du orker lage da) Spill og vinkveld? Det hadde vi en del av. Ja jeg drakk brus da:) Om det skulle være TP, Risk, poker...

 

Ellers har man de gode gamle pizza/leie video-kveldene..hehe ja nå leier man vel dvd. (huff føler meg gammel og er ikke mer enn 26!!)

 

Sier ikke at du skal "gi" ham sex om du ikke føler for det, men av egen erfaring..lysten kommer ofte etter at man "tvinger" seg i gang. Og det gagner jo begge å ha litt kvalitetstid..hehe ikke bare ham;)

 

At han drakk da du var borte var vel en reaksjon. Du tok en røyk? Er såpass lenge til termin at jeg ville ikke sagt nioe på det ift. fødsel. Unskylder ham ikke, sier bare at det var kanskje hans måte å få blåst ut på. Min får ta seg noen pils i kveld uten at jeg skal klage men etter det kommer jeg til å si at jeg helst ikke vil. (12 dager igjen til termin)

 

Vanskelig situasjon. Jeg ville ikke gått fra ham. er kort tid igjen og alenemor? Ofte kommer en tøff periode etter fødselen og. (for parforholdet) Anbefaler at dere prøver å jobbe dere over denne kneika og kose dere sammen den tiden som er igjen som det er bare dere to. Mens dere har muligheten til å bare være kjærester, og ikke foreldre også.

 

Prøve å møtes litt på midten kanskje?

 

Lykke til!! Kom vel ikke med så mange direkte råd, men mer tanker rundt det hele:)

[mamiLii-prinsen&lille frø]

Tusen takk til dere som har svart meg. Trengte virkelig å høre noen andres sider ved dette.

 

Som dere at grunnen til han drakk, var nok en reaksjon og det er egentlig helt forståelig, når jeg får høre det fra andre. Og jeg hadde heelt sikkert gjort det selv om det hadde vært han som var gravid og vi hadde kranglet. Sant det at vi kvinner har lett for å misunne mennene for at de bare kan koble helt ut og gjøre hva de vil, nesten. Men når jeg tenker over det så er det nok også litt feil. Vi kvinner bærer jo på framtiden og kjenner liv inni i vår egen mage. På en måte så er det kansje de som skulle vært misunnelige?! Men det er ikke sånn vi tenker. Må jo si jeg gleder meg til å komme meg litt ordentlig ut etter fødeselen, men fortsatt en stund igjen og de første månedene med babyen skal jeg nyte:)

 

Nei, kommer nok helt sikkert ikke til å gå fra han. Elsker han for mye til det. Har ikke snakket med ham siden igår ettermiddag og lurer veldig på hva slags tanker han tenker nå. Han sa også til meg igår at han ikke ville redde dette forholdet. Om det var av sinne vet jeg ikke, men håper å få snakket med han ikveld. Vi må bare prøve, for babyen's skyld, men uansett om vi holder sammen, så tror jeg det blir bare for en liten stund. Jeg har egentlig veldig lyst til å flytte til en helt ny by, møte nye mennesker og få et nytt forhold. Kansje jeg skulle tenkt på det før jeg ble gravid med han? Sånn går det når man er ung og uforsiktig. Kjæresten min er foresten 21 år, så da vet du det

 

Uansett, jeg elsker babyen min over alt annet og gjør alt for at han skal ha det bra, om jeg så må ofre min egen lykke for en stund framover..

 

Takk igjen for dere's tanker

[Anonym bruker]

Jeg følte også på samme måte forrige graviditet. Hormoner og at man blir fort sliten/føler seg stor gjør at man oppfører seg annerledes. Jeg var en skikkelig partyjente selv. Kranglingen ble ikke bedre etter babyen kom, for da er man så sliten om nattesøvnen ikke blir som den var. Det endte med at vi bare gikk og skulte på hverandre, snakket negativt og kjeftet hele tiden. Når babyen var 6 måneder gikk vi til familieterapi, for vi måtte få en løsning på dette. DET hjalp! Da fikk vi snakket ut uten å krangle - og fikk et nytt perspektiv på ting.

 

Energien min økte - og et par år ble jeg like mye partygirl og gla' jente som før første graviditet. Så trøsten er at det går over, men at man kanskje bør få litt hjelp om ting går for langt.

 

Lykke til ihvertfall!!

 

Hilsen 2. gangs gravid

- og ting er mye bedre denne gangen!!! :-)