Sorgen over det som ikke ble... omgivelsenes reaksjon

[Anonym bruker]

...går liksom ikke over. "Alle" rundt meg er gravide selvfølgelig, og klager sin nød over hovne ankler, kvalme og slapphet. Og jeg gråter inni meg og forsøker å være medfølende. Innimellom må jeg bare si "jeg skulle ønske det var meg" eller "håper det snart blir min tur også", og da svarer de overflatisk og greit "blir nok snart det"... Jeg føler at de overhodet ikke tar sorgen min på alvor... Eller at de ikke vil snakke om det.

 

Jeg har hele tiden hatt utgangspunktet at åpenhet kurerer problemer, men hva når man føler at ingen gidder å høre? Jeg føler meg svært svært ensom, sambo ønsker bare å sette i gang med en ny unge men jeg orker nesten ikke tanke på sex en gang, jeg føler meg så tom...

 

Er det sånn, at vi helst vil unngå å snakke om ting som er ubehagelig? At vi penser over på nytt tema hvis ei venninne uttrykker at hun er lei seg? Eller har jeg bare dårlig venner...

 

 

 

 

[a.b.k.h.]

hei,jeg føler veldig med deg,mista selv for 13 dager siden. jeg synes det høres ut som veldig dårlig oppførsel av venninnene dine. jeg har fått snakke så mye jeg vil om det med mine og de som er gravide,har sagt at det ikke skal bli noe barneprat. Du kunne jo kanskje prøvd å ta det opp med en av de at du har behov for å prate om det,og om hun vil høre. Det er dårlig venninne oppførsel å ikke lytte. Jeg håper du har noen du kan lette hjerte ditt til,det fortjener du veldig. lykke til,sender deg en stoooor trøste klem= )

[babylu er blitt mamma:)]

Hei, jeg føler med deg og har det akkuratt på samme måten selv...Vi måtte igjennom en abort i 16 uke pga medisinsk grunnlag den 11 August,fødselen ble startet dagen før men babyen klamret seg fast og etter 20 timer ble det bestemt at jeg skulle slippe..Ble lagt i narkose og babyen ble løftet pent ut...Føler en forferdelig tomhet og akkuratt som deg vet jeg ikke om jeg ønsker meg barn igjen,vet rett og slett ikke om jeg tørr...Fryktelig redd for å oppleve det samme i gjen...

Samboeren min også ønsker at vi skal prøve på igjen med en gang,tipper at når jeg får non dager på meg så ønsker nok jeg det samme...Tror kanskje det også gjør at det blir lettere å se framover igjen...

 

Håper du finner en måte å komme igjennom sorgen på..

 

Klem fra meg

 

 

[moren til sprett]

Så leit å høre at du mistet. Det er alltid en tragedie det tar tid å komme over. Som deg mener jeg også at det hjelper å ære åpen og snakke om det. Åpenhet om vanskelige ting krever mot, og det er det rett og slett ikke alle rundt oss som har. Det vennene dine sier til deg, er floskler som ikke hjelper noen videre, men som er lette å bruke hvis man ikke tør å forholde seg til det som er vondt. Det vi trenger, er jo egentlig noen som hører på oss og på forskjellige måter sier at "ja, det er greit å føle det sånn som du forteller at du gjør". Vi trenger ikke å høre at "det er jo helt naturlig og veldig vanlig, og det går nok over", selv om det kanskje kan være sant. Det er jo ikke den type sannheter vennene dine selv fisker etter når de klager over graviditetssymptomene sine heller?

 

Det høres kanskje også litt ut som vennene dine har vanskelig for å forstå sorgen din, og kanskje er det fordi de har et annet syn på hva det egentlig var du mistet? Jeg tror folk har veldig forskjellig syn på tidlige aborter fordi det er mange forskjellige syn på når livet egentlig begynner, og når et barn går fra å være celler til å bli et menneske. Min erfaring er at åpenhet er av det gode hvis man er heldig å ha venner som anerkjenner at barnet levde og hadde verdi som menneske, men at det også kan gjøre ting værre hvis man har et veldig ulikt syn på når livet begynner.

 

Noen av mine venner har sagt at det er vanskelig for dem å forholde seg til min sorg fordi de synes barnet var så lite at det ikke var et barn enda. Det er vondt å høre, men likevel lettere å forholde seg til enn de som gjerne vil snakke om det, og så etter en stund klarer å lire av seg at "det var jo heldigvis ikke et barn, det var jo bare en celleklump". De vennene må jeg ta en liten pause fra nå. Det må være lov å ta en liten time out fra gravide venner nå. Kanskje de til og med skjønner sorgen din bedre hvis du forklarer at du trenger en uke (eller mer) uten å høre om graviditet nå?

 

Jeg håper du klarer å finne minst en av vennene dine som du kan snakke ordentlig med om dette. - Og hvis ikke du har noen rett rundt hjørnet, så har du ihvertfall oss her! Fortell oss de tankene du synes er tyngst om dagen, så kan vi dele dem og kanskje gjøre det litt mindre tungt for deg :-)

 

Stor klem til deg fra

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord og klem.

 

Trådstarter

[Anonym bruker]

Takk for klem - håper også vi finner ut av dette med tiden.

 

 

Trådstarter

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle kloke ord og klemmer jeg har fått. Jeg er i lett lysere humør i dag, mye takket være alle dere.

 

Jeg hadde jo bestemt meg for å være deltagende i venninners graviditeter, men jeg skjønner jo at jeg ikke har tatt meg tid til å sørge ferdig. Man kan ikke late som om alt er bra når man fortsatt gråter inni seg.

 

Jeg har en barndomsvenninne som har også har mistet, hun er kanskje den eneste i RL som ikke sier slike overflatiske og ufølsomme ting.

 

Jeg skal ta en time-out fra gravide venninner nå, og bruke litt tid på folk det er lenge siden jeg har sett. Sendte akkurat sms til ei jeg ikke har snakket med på kjempelenge. Bra anledning til å refreshe noen gamle vennskapsbånd.

 

 

Alle jenter der ute, gi noen som trenger det en klem!

 

Takk for at dere finnes:-)

 

Trådstarter

 

[Anonym bruker]

Tror ikke du har dårlige venner! Har selv ei venninne som mistet moren sin av kreft for noen år tilbake og hva sier man??? Det eneste jeg klarte å si var at jeg ikke ante hva jeg skulle si, at jeg ikke kunne sette meg inn i situasjonen hennes og at jeg syntes synn på henne, men at jeg håpet på at hun ringte/kom innom/hva som helst, dersom jeg på noen måte kunne være til hjelp. Uansett tid på døgnet ville døren være åpen liksom.... Jeg synes ikke jeg taklet det optimalt, men jeg vil alikevel ikke kalle meg en dårlig venn (for det var i tilfelle virkelig ikke meningen).

 

Det er vanskelig å sette seg inn i situasjoner man ikke selv har vært i. Jeg for min del har ikke turt å knytte bånd til fosteret mitt før de siste månedene nå, nettopp fordi jeg har vært redd for å miste. Vet ikke om det ville hjulpet dersom det skulle skje, men det er vel en slags forsvarsmekanisme jeg har. Om den er så sunn, vites ikke! Det jeg prøver å si er at jeg kunne hatt problemer med å forstå sorgen til en som mister tidlig i svangerskapet, men jeg er ikke en dårlig person forde!

 

Når det gjelder plager man har om gravid, er disse reelle for veldig, veldig mange! Har du ikke vært gravid, vil du nok oppdage det selv. Du må huske på vennenne dine nok ikke helt et hva de skal si til deg og at det er lettere å prate om en lykkelig situasjon (egen graviditet), enn din sorg. Tror ikke det er vondt ment, kun slik vi mennekser er. Jeg har selv hatt svært få plager i graviditeten og forsøkt å ikke prate så mye om den i grunn. Litt kjedelig tema for alle som ikke selver gravide har jeg tenkt. Men det rare er at "gud og hver mann" spør liksom ikke lengre hva jeg gjør om dagen etc, alle vil vite hvor varmt det er for meg og hvor hovne bena er osv osv. JEG som individ er på en måte borte,nå er jeg bare gravid. Jeg klager ikke, men etter 9 mnd med slike spørsmål, blir man nok litt egosentrisk på egne plager etterhvert.

 

Vel, som du forstår blander jeg meg inn på et forum hvor jeg ikke har noe å gjøre, men jeg håper jeg har belyst noen sider fra oss som ikke har opplevd. Det er vanskelig å vite hva man skal si og gjøre ovenfor mennesker i sorg! Mitt beste råd til deg er at du setter deg ned og virkelig forklarer venninnen din etc hvordan du har det. Kanskje hun da viser seg fra en litt annen side?

 

En annen ting er at det er trist at du sørger slik nå. La ikke dette få påvirke resten av livet ditt i for stor grad er du snill og ikke la forholdet ditt til mannen din gå fløyten. Som tidligere sagt aner jeg ikke hva jeg prater om i denne konkrete saken, men jeg har selv vært til samtaleterapi etc for andre mindre problemer (store nok for meg da) og det hjelper! Kost på deg selv og gubben litt hjelp i tiden dere er i nå, så kanskje dere kommer styrket ut av det.

 

Uansett - masse lykke til!

 

[moren til sprett]

Så godt å høre at du har det litt lettere i dag :-)

 

Det hørtes kjempefint ut at du hadde kontakt med en barndomsvenninne som har opplevd det samme, og jeg håper du får god støtte der. Og så flott at du ser dette som en anledning til å gjenoppta gamle kontakter, det høres kjempelurt ut! Også har du alltid oss her inne når det trengs :-)

 

Klem fra

[Adalis]

Hei Anonym!! Jeg har det akkurat som deg, følte ut som om jeg kunne skrevet innlegget selv. Vil du snakke på msn?? Hvis du vil så bare legg meg til, [email protected]

 

Har skrevet to innlegg lenger ned her, et om ene venninnen min, og et hvor jeg skriver omtrent det samme som deg... Mistet i uke 11 nå (ma) for 2,5 uker siden og en gang i uke 8 i mars. Føler at alle rundt meg forventer at jeg har glemt det...

[Anonym bruker]

Hei adalis:-)

 

Det er kanskje sånn at man må ha vært der for å forstå dette. Jeg aner ikke åssen msn virker - men jeg sender deg en vanlig mail så får du adressen min:-)