Noen andre som har blitt deprimerte den siste tiden?

[Anonym bruker]

Jeg er anonym nå, siden jeg vet at samboeren min er her av og til.

 

Er i uke 30, og jeg blir mer og mer deprimert. Er ganske sliten, sover hele tiden. Føler meg stor og lite attraktiv. Er lei meg fordi jeg krangler så mye med jentungen. Ting jeg sliter med i forhold til samboeren min, som jeg ikke klarer å prate med ham om. Er bare allment lei meg, sint og sliten. Vær så snill å si at dette er normalt, for jeg er så utrolig redd for å bli skikkelig deprimert.

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen! Det er altså ikke bare deg, og tror det er ganske normalt!! Har en bra dag i dag, men i går var jeg på sammenbruddets rand føltes det ut som... bare griner uten å kunne sette fingeren på noe spesielt..mest mange småting og tanker om framtida, usikkerhet..topp dette med en haug med hormoner så har du meg :/ Er vanskelig å snakke med samboer om ting for da er jeg redd jeg bryter helt sammen. Vet innerst inne at det er fordi jeg er gravid at føler meg sånn og tror nok det kommer bedre perioder før fødselen også! Det er selvfølgelig ikke bra hvis du går og er redd for å få en skikkelig depresjon, hva med å nevne det for JM/lege neste gang du er der? Du skal ha det bra psykisk også mens du går gravid!! Sender deg mange gode tanker og håper at du får en bedre dag snart.

[Anonym bruker]

Dette er helt normalt, men jeg hadde oppsøkt hjelp slik at det ikke baller på seg til etter fødselen!

[Anonym bruker]

Når man sliter med samlivet, forholdet til ungen og samtidig er langt på vei i svangerskapet. Hvem som helst ville fått seg en nedtur på det....

 

Og det er slitsomt å være gravid. Vondt å ikke få aksept og støtte på det.

Jeg håper du kan finne styrke til å snakke med din samboer, slik at livet kan føles litt lettere.

 

Jeg har en lidelse som heter Bipolar Lidelse. Får depresjon jevnlig uten at det trenger å være noen årsak til det. Så jeg vet litt om hvordan du har det inni deg. For meg er det viktig å ha støtte hos min samboer. Å være ærlig mot ham, fortelle hvordan jeg har det uten å være sur og klagete.

 

En annen ting er å prøve å være sammen med venner som vil deg godt. Noen som bare kan gjøre hyggelige ting og ikke "krever" for mye. Det sporer ofte av de vonde tankene.

 

Vær god mot deg selv. Frisør, nye klær, hudpleie....hva som helst som kan gi deg litt gode følelser.

 

Det blir ofte verre om man isolerer seg, trøstespiser og ikke tar hensyn til egne behov....

 

Jeg ønsker deg masse godt!

 

M.

 

[Anonym bruker]

Hei...

 

Har hatt depresjoner før når jeg var yngre. Sliter fortsatt med angst, så det er derfor jeg er så voldsomt redd for å bli deprimert igjen.

 

Håper ingen misforstår, samlivet til meg og samboeren er kjempebra. Men det er ting jeg frustrerer meg over/ får skyldfølelser for som jeg ikke klarer å prate med ham om.

 

Selv om det leit at flere føler på samme måte som jeg, er det likevel ganske deilig å vite at jeg ikke holder på å bli gal.

 

Takk for svar.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei HI

Jeg kan på en måte kjenne meg litt igjen i deg, og jeg er attpåtil psykolog(!). Jeg har stort sett vært i supert humør gjennom svangerskapet til nå, men de siste ukene merker jeg at jeg ikke har noe å gå på. Jeg har egentlig ikke noe i livet mit som "trigger" meg, -da hadde det nok vært mye verre. Ingen konflikter, en fantastisk og forståelsesfull mann, ikke noe stress, men allikevel har jeg stadig tatt til tårene i det siste. Jeg tror det kan hjelpe deg veldig å tenke at dette mest sannsynlig er en kroppslig reaksjon, at det handler om hormoner, og ikke ta det så seriøst. Si det gjerne til samboeren din at du føler deg litt "på tuppa" for tiden, og at du føler deg veldig hormonell og ustabil, -hvis dere har et godt forhold vil han sikkert klare å ta imot ting du frustrerer deg over også. Hvis ting ikke bedrer seg og du føler deg deprimert, motløs, ikke klarer å glede deg over noe, og tenker negativt i forhold til fremtiden, ville jeg tatt det opp med fastlegen eller jordmor sånn at du kan få pratet om det og evt. bli henvist videre.

Men i første omgang ville jeg prøvd hvis jeg var deg å ikke ta det så tungt. Vi får utrolig mange irrasjonelle tanker når vi er hormonelle. Jeg slet veldig med PMS før, men etter jeg skjønte at det var hormoner og ikke meg det var noe galt med, kunne jeg begynne å le av meg selv, og jeg visste det ville gå over i løpet av kort tid.

[Anonym bruker]

Hei på deg!

Jeg har gått gjennom svangerskapet med blandede følelser, var i begynnelsen veldig deppa og hormonell, dette ble bedre i 2 trimester. Nå mot slutten (jeg er i uke 38) merker jeg at jeg tar lett til tårene, har hatt det slik en stund, kan føle meg trist uten grunn og sliten såklart.

 

På dårlige dager er jeg så lei av alt, lei av å være stor og tung, lei av å ha vann og vondt i beina, lei av å gå gravid, lei av å ikke føle meg attraktiv, lei av å være sliten. Man sover også dårligere, jeg har slitt med søvnen siden rundt uke 30 og det tar jo på. Jeg tror også mye er hormoner, men såklart også er det en kjempestor omveltning bare det å gå gravid og så tenke på at man skal få barn! Det at livet endrer seg så mye på så kort tid gjør ihvertfall meg mer redd, fortvilet eller opp og ned i humøret.

 

Man blir ofte sint og lei seg når man er sliten også, så jeg tror at det du føler er helt normalt, men det er lurt å prate med lege eller JM om det tror jeg.

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg er i ferd med å bli gal. Tror kanskje det er litt værre enn hormoner denne gang.

Jeg har en samboer som viser null interesse for vår graviditet, jeg føler meg alene og at dette går helt gal vei. Han er aldri hjemme og kan gi meg det jeg trenger.

Tror det har gått så langt som til sammenbrudd med meg. (vet ikke helt hvor den grensen går og hva et sammenbrudd er).

men i går kranglet vi...det endte med at jeg gikk inn på soverommet og gråt. Plutselig ble det veldig vanskelig å puste....jeg begynte å sjelve i hele kroppen. Sambo kom inn og jeg følte nesten jeg ble redd.

Etter en stund klarte han å ta meg inn til seg og holdt meg til jeg sovnet. Når jeg våknet var jeg livredd for at han lille i magen hadde merket noe til det som hadde skjedd med meg...

jeg har det fortsatt ikke bra. sambo og jeg trenger å prate med noen tror jeg. Vet noen hvor man går da?

 

-t-

[Anonym bruker]

Til -t-

Jeg tror det er viktig at du og samboeren din tar en tur til jordmor og snakker om hvordan dere har det. Det er jo utrolig viktig at han stiller opp og er "den sterke" parten som støtter deg og er ekstra omsorgsfull i denne tiden. Det at han ikke engasjerer seg for graviditeten gjør vel at du også lurer på hvordan ting kommer til å se ut etter babyen har kommet. Jeg tror det er viktig at han får høre også fra noen "utenfra" hvor viktig det er at han tar ansvar. Ta en telefon til jordmor og få ordnet med en prat der. Hvis hun tenker dere har behov for mer oppfølging vil hun kunne henvise dere videre (evt. i samråd m fastlegen din).

[Anonym bruker]

Jeg sa til han nå at vi bør ringe jordmor og prate om det.

Men da ble han bare sur, og sa at hvis jeg fortalte andre om det kunne jeg glemme han senere...

Han sa at han ikke vil ha det i papirer hva som har skjedd og at det vil stå på datamaskinen til jordmor. Han tenker visst bare på seg selv og ser ikke at jeg trenger hjelp.

Det beste er vel å reise fra han...jeg ser det ikke nå, men vil nok se det når jeg først har kommet meg bort.

-t-