Er så ulykkelig (Litt langt og veldig syta!)

[Anonym bruker]

Føler at alle rundt meg bare er forelska og "så rette for hverandre", sjelevenner osv. Skulle så inderlig gjerne kunne si det samme! Har en nydelig sønn som jeg elsker, men jeg føler at jeg og mannen min overhode ikke har noe å gi hverandre lenger. Vi har hatt krangler om dette mange ganger, jeg mener at vi må finne på ting sammen og jobbe med forholdet, mens han overhode ikke skjønner hva jeg babler om! Han er visst fornøyd med å ha det slik! Jeg prioriterer oss, og han prioriterer egentid! Aldri viser han initiativ hverken til å gjøre noe sammen med meg her hjemme, eller å gå ut. I det siste er han blitt veldig asosial og vil hverken gå på besøk eller invitere noen. Jeg er oppe flere ganger om natten med sønnen vår, og nå er jeg gravid igjen (ja, det var den ene gangen!) og fryktelig sliten, hvilket nok resulterer i at jeg blir litt mutt. Da blir han sur, for jeg er jo sur.... mangler visst helt evnen til å se at jeg er sliten og trenger avlastning og et vennlig ord iblandt. uff, dette blir bare syting, og jeg kunne visst fortsatt i det uendelige, men hva godt gjør vel det... Føler jeg har kjørt meg inn i et negativt spor, og vil så gjerne tenke positivt, men når jeg leter etter noe å glede meg over ( i forholdet) så er det jammen skralt... Lurer på hva han er sammen med meg for når han hverken rører meg eller har noe pent å si og bare vil bruke tiden sin alene? Avogtil tror jeg at han helst vil ut av dette forholdet, men at alternativet er så lite fristende for han, at han bare blir... Å være gjeldsslave og betale barnebidrag er nok ikke så fristende nei. Uff, jeg er så lei meg! Vil så gjerne være lykkelig, men det nytter ikke å jobbe med et forhold alene.

 

Måtte bare få det ut...

 

 

Denne gangen vil jeg være

[Anonym bruker]

Føler det egentlig litt som deg jeg. Men samboeren min er ikke slik at han ikke vil være med meg da. Han vil være for mye med meg egentlig, men jeg føler liksom ikke noe for han lenger. Det er et problem. Har hatt fæle krangler, til og med sagt vi skal flytte fra hverandre, men jeg syns det er så vanskelig. Tror faktisk jeg ville fått det bedre uten han. Jeg har to døtre. Ei på snart fire og en og en halv måned. Er ikke noe morro, men såå tenker jeg at det er bedre å forlate han nå enn å vente også. For da blir jo ungene eldre. Ho eldste vil jo nå allerede kanskje liksom forstå. Uff, det er ikke lett. Jeg er veldig bekymret for at vi alltid kommer til å holde sammen, men jeg føler meg ikke lykkelig

 

Lykke til til deg!! Håper det ordner seg for deg og at han også vil jobbe for forholdet.

[MegOgAlleMine]

hei..sikker på at du ikke bare er lettere deprimert og ser litt svart på ting? håper uansett at det blir litt mere solskinn på deg i morgen. men det jeg synes er viktig er om dere elsker hverandre?

[Anonym bruker]

Uff, ja har vært inne på tanken om jeg rett og slett kan være deprimert, men roten til det hele føler jeg er at han ikke bryr seg lenger. Jeg har tatt det opp at jeg føler at vi sklir fra hverandre og at jeg trenger litt oppmerksomhet og kjærlighet, men det går visst bare inn ene øret og ut det andre. Han skal iallefall ikke være oppmerksom "på kommando". Så jeg vet ikke... Jeg vet rett og slett ikke om han elsker meg lenger. Jeg har spurt han rett ut, og da sier han at ja, det gjør han, men at jeg er så krevende... Hvilket jeg stiller meg helt uforstående til, for jeg tar meg av alt her hjemme, hus og barn og gir han fred, mens han kommer hjem og slenger seg på sofaen og glor på tv eller spiller poker på nettet til han går og legger seg.

Og om jeg elsker han? Jeg vet sannelig ikke lenger. Jeg gjorde det, men etterhvert som det har gått opp for meg hvor lite han bryr seg, og hvordan jeg nesten er til irritasjon for han, så har også mine følelser kjølnet. Tenker på at jeg skal gå gjennom et helt nytt svangerskap med denne ekle følelsen av å være ingenting verdt...uff. Men så er det fryktelig skremmende å forestille seg svangerskapet alene også....

Men en ting er nå sikkert, jeg orker ikke å ha det sånn som dette her resten av livet. For selv om han synes det er greit å leve sånn, så ødelegger det meg. Jeg har virkelig behov for å føle meg elsket. Har ikke alle det?

 

HI

[Anonym bruker]

Høres nesten ut som meg, det der.. Du er nok deprimert - samme som meg. Ser mørkt på alt. Og føler ikke at du får støtte fra mannen din, som er din nærmeste. Jeg har snakket med en teit lege, som jeg ikke fikk til å åpne meg ordentlig til. Men han sendte henvisning til pykiatrisk poliklinikk da.. Den fikk jeg avslag på. Og så har vi snakket med helsestasjonen, og de mente vi måtte ringe familievernkontoret i kommunen, så gjorde det. Og venter på å få time.. For vi fikk beskjed om at vi MÅ prioritere forholdet vårt hvis vi skal tenke på dattera sitt beste.. For hvis mor og far ikke har det bra, går det automatisk utover ungen(e).

 

Håper det ordner seg for dere!

Jeg føler også for å gi opp alt til tider.. Men forhåpentligvis er det hjelp å få.

[Anonym bruker]

huff, så leit at du føler det sånn...

er han sliten, misstrives på jobben??? samboeren min var veldig sliten en stund, og humøret fallt, og det gjorde også tolmodigheten. det gikk utover meg og babyen som var veldig liten den gang. det hjalp ikke mye at jg ikke hadde overskudd til å "dra han opp igjen". det ble så som så med oppmerksomhet på meg, og vi kranglet mye. dels pga mangel på oppmerksomhet og godord til meg (som jeg påpekte) og dels fordi han var sliten og hadde kort lunte. heldigvis gikk han i seg selv og tok vett til seg og gikk til lege og ble sykemeldt. syns til å begynne med det var tøft å ha han hjemme i dørene hele tiden til å begynne med. men han fikk slappet av litt, og ble i bedre humør. det hjalp også at han fikk være endel sammen med den lille. og etterhvert blomstret følelsene opp igjen, og nå har vi det MYE bedre!!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde ALDRI fått mannen min med til lege eller familieterapaut el. fordi han for det første mener at å være psykisk syk/sliten ikke er å være syk, og for det andre så ser han ikke at vi har et problem (total fornektelse). For det tredje så ville han heller mistet oss enn å nedverdige seg til å snakke om forholdet vårt til en fremmed.

Og sist, men ikke minst- jeg tror han helst VIL at dette forholdet skal gå i oppløsning, men han venter nok helst på at jeg skal få nok og gjøre det slutt, for da blir det jo ikke hans feil....

 

HI

[april 06;) + mai 09*]

uff, fikk vondt av deg jeg! ingenting er så ensomt som å være ensom selv om man er i et forhold.. blir særdeles klaustrofobisk det hele da, spør du meg. Har vært i den situasjonen en gang selv, men da uten barn. Og selvfølgelig føler jeg og på den situasjonen hver gang jeg og sambo krangler etc, men det er heldigvis ikke så ofte, og ikke minst- det varer ikke så lenge og vi har da glitrende perioder mellom de tunge takene som gjør at forholdet allikevel er solid og bra. Mao normalt. Men dette syntes jeg ikke hørtes bra ut! Jeg synes du må være en knalltøff og "flink" jente som holder ut med det her. Jeg hadde ikke tålt et så lite givende forhold i lengden;) Synes mannen din virker svært lite takknemlig og ganske bortskjemt jeg. Greit nok har jeg bare hørt en side av saken, og greit nok kan mange av oss kvinner være krevende innimellom (jeg signerer definitivt her), men dette høres uansett drøyt ut.

Men nå mener jeg ikke å svartmale situasjonen din. Alle kan vi havne i den situasjonen, og de fleste gjør vel det i perioder, et forhold vil jo ha kjipe perioder ila et langt liv.. Og det er vel aldri for gale til at det kan reddes...tross alt, ikke har det skjedd noe katastrofalt som utroskap etc, og dere har jo barn som smir dere tettere sammen enn hvis ikke. men det krever at mannen din kommer på banen og bestemmer seg for at han vil være i dette forholdet! Ville også definitivt sagt at en fam.terapeut var det beste, men om ikke synes jeg du skal tvinge han til et "husmøte", si ifra på forhånd, og gi han noen dagers varsel til å tenke på hvordan han synes forholdet fungerer. Ha gjerne punkter dere skal diskutere. Spør om hva han konkret bidrar med på hjemmefronten, både psykisk og fysisk etc. Ikke finn deg i dette her!

Jeg har ikke grunnlag for å si noe om mannen din vil ut av forholdet som du skriver, det vet du vel kanskje best selv. Men husk at menn er ganske enkle (sorry, min subjektive oppfatning;), er ikke sikkert han funderer over dette like mye som deg, og er mye mulig han ikke synes det er noe problem i det hele tatt. Pass på at han blir godt inneforstått med i hvor stor grad dette er et problem for DEG. Og at forhold ikke skal være slik!!

 

Lykke til!

 

En varm klem selv om jeg ikke kjenner deg

 

pst, jeg skriver seeent, så om dette ikke har sammenheng med eventuelle andre tråder har det sin logiske forklaring...;D

[april 06;) + mai 09*]

psst, kom på når jeg så overskriften din igjen, synes ikke du er sytete, da skulle du jammen meg hørt alt jeg tyter og gnåler og sutrer over;-D