Gråter og gråter, - helt ute av kurs...

[glad_mamma_til_to_prinsesser!!]

 

Er i uke 32 nå, og er helt ute av kurs som jeg kaller det selv. Jeg gråter for den minste ting, bare litt motstand, og jeg er helt satt ut. Som f.eks mannen min sa tidligere i dag "at jeg og har en bukse som ikke er så fin..." Han mente det at buksen jeg gikk med så helt forferdelig ut, og hintet med det at han også hadde bukser han ikke likte så godt. Dette passet meg svært dårlig da jeg hadde gått gjennom halve klesskapet, og ingenting passer lenger.. Hva gjør man?

 

Dette sa han til meg kl.14 i dag, og vi ar knapt vekslet ett ord siden.. Jeg er irritert og såret, og orker ikke si noe til ham. Men han fikk vite i sted hva det var jeg var så lei meg for. Jeg svarte at jeg er trøtt og sliten, toler lite og ikke minst når jeg fikk høre at han var misfornøyd med hvilke klær jeg gikk med. (Han er den som aldri tidligere har kommentert klærne mine, bare så det er sagt!) Da sa han at han kan ikke si noe til meg lenger, han må veie alt han sier, og han vet aldri hvor ille jeg tar opp ting.

Jeg vet ikke selv hvorfor det er som det er denne gangen. Vi har en datter på 2 år også, og mens jeg gikk med hun gråt jeg ikke på langt nær sånn som denne gangen. Er det bare hormoner sin skuld dette? Noen som kan jeg gi meg noen råd?

Tror ikke jeg lyger om jeg sier at jeg gråter annenhver dag, somme dager lenge, andre dager går det fortere over. Og ofte er det når jeg legger meg, og ofte er det noe med min mann...Noe han har sagt eller gjort, som jeg gråter over.

Mannen min vet nok ikke sin arme råd hva han skal gjøre, innerst inne er jeg bare imponert over at han older ut med dette kvinnemennesket som jeg nå er.. Jeg er rett og slett håpløs.. Synes synd i meg selv, og ønsker ikke snakke med mannen min om noe som helst. Vil at han skal få dårlig samvittighet, også gråter jeg enda mer...

Noen som skjønner meg??

Jeg blir nesten skremt her jeg sitter, har ikke kontroll over meg selv føler jeg.

Må på tampen her si at forholdet vårt ikke har vært det beste siden datteren vår kom for 2 år siden, men at vi ikke kunne tenkt oss noen andre heller. Tross dårlig forhold/sex, så er han mannen jeg elsker.. Men vi kan ikke fortsette som vi gjør nå... Dette sliter noe enormt. Han jobber seg også halvt i hel, både på jobb og hjemmebane, jeg har sjelden overskudd til å verken vaske eller rydde hjemme i huset. Så gråter jeg for det gså, - at han gjør alt...

Helt håpløst vanskelig dette, noen som kan gi meg noen gode råd???

 

Klem fra "lille meg"

mamma_76-mod

 

[Dibber]

Sender deg en stor trøsteklem.

 

Ikke så lett å vite hvordan du skal løse dette her. Kanskje det kunne vært greit å snakke med noen du stoler på og som vil lytte til deg? Noen ganger hjelper det enormt å "lufte ut" litt.

 

Håper det går bedre med deg, det er kjipt å ha det sånn.

[mamma til en skatt]

Uff, jeg fikk så vondt av deg, skikkelig vondt å ha det sånn! Kanskje det kan hjelpe at du tenker på at du har et hjem, ei datter og en mann som elsker deg og ikke minst at du nå venter enda et barn! Det er jo en kjempegave i seg selv. Tenk på alle de rundt omkring som gjerne skulle vært i ditt sted, som aldri f.eks har opplevd kjærligheten eller det å få barn. Unn deg noen nye plagg nå, så føler man seg litt mer fresh iallefall og det hjelper iallefall på mitt humør når jeg er lei meg.

[Rut Bram]

Tror du trenger noen å snakke med, jeg. Luft ut for jordmor i første omgang, de vet litt mer om fødselsdepresjon. Det er viktig å ta det på alvor, og prøve å gjøre noe for å bedre situasjonen - før det blir værre!! Bare det å snakke med noen utenfor hjemmet kan hjelpe veldig Jordmor/helsestasjon har ofte kontakt med psykologer som er spesialister på dette. Ikke nøl - søk hjelp!

[Gjest]

Jeg er også i uke 32 og er veldig hormonell om dagen, i dag har jeg grått og syntes synd på meg selv hele dagen. Det startet med en liten jobbsak og fortsatte hjemme. Har skjelt ut sønn og mann, følt meg som en heks,og grått videre fordi jeg er så slem mot de jeg er glad i.

 

Det er nok veldig tøft for deg som har en liten på 2 år, i tillegg til graviditeten (min er tenåring). Denne småbarnstiden er en sann utfordring og går ut over både sex-og samliv. Håper dere kan snakke sammen, høres i allefall ut som dere er veldig glad i hverandre. Lurt å prioriterer det å være kjæresten, reis bort en helg og plei forholdet...

Det pleier å hjelpe ;-)

 

 

 

[Simselimsen]

Ble så trist nå, ikke noe morsomt at du skal gå og ha det slikt. Vet ikke helt om jeg har noen gode råd og komme med. Man vet jo aldrig om det er en form for depresjon, eller om det er hormoner, alikevell er det godt og få pratet ut om det med noen...Kansje du kan finne på noe fint for deg selv...lese en morsom bok og spise et tonn med sjokolade, eller se en komedie eller noe som kansje kan muntre deg litt opp...