Tilpasser dere dere hans kultur...

[Anonym bruker]

...i forhold til hvordan dere forholder dere til hans venner (fra samme kultur som han).

Jeg blir litt provosert når mannen min forventer det av meg her i Norge. Når jeg er i hans hjemland forsøker jeg etter beste evne å følge de uskrevne regler med mindre det bare er oss to, hjemme hos oss selv. Jeg er ikke villig til å gi slippe tak i den friheten jeg mener jeg har krav som menneske. Og er man i Norge så får man forholde seg til norsk kultur.

[*gurimallaika*]

Jeg møter veldig sjeldent vennene hans så det er ikke noe problem. Men jeg er helt enig med deg! De gangene vi har vært i byen og møtt noen han kjenner så presenterer han meg sjeldent. Jeg kommenterte det en gang og spurte om han var flau over meg, men da svarte han at han var redd jeg skulle stikke av med en av dem istedenfor han. Det var før vi ble gift da, men det er fortsatt litt sånn. Jeg oppfører meg helt normalt ovenfor de kammeratene som kommer hjem til oss.

[KatrineS]

Noen ganger synes han jeg har tatt opp ting som nok er litt tabu med felles venner. Som økonomi eller situasjonen til hans familie. Men jeg tror jeg har lært nå. Ellers så er det vel heller jeg som har stilt krav til han i hans hjemland tror jeg.. Og han bøyer seg for mine krav. Jeg burde vel ikke gjøre det, men...

[pebbels]

Ja jeg tilpasser meg. Det er et tegn på respekt, for han. Har fryktlig lite med kultur å gjøre. Har sett blandingsekteskap ende i skilsmisse fordi det manglet respekt for slike ting. Jeg har ikke noe behov for å "være sammen" hans venner, går bevist ikke steder der jeg kan møte demol. Når jeg møter dem, snakker jeg selvsagt med dem, men ikke på noen måte slik at det er rom for misforståelser. Er også slik at i se del miljøer er det mye slarving,og noen av disse gutta er STORE slarvkjærringer. Og det er ikke videre hyggelig for mannen min å få høre at "jeg så kona di..." Dette er ting som er viktig for han, og det var valget jeg tok da jeg giftet meg med han.

[Anonym bruker]

Jeg er forsåvidt enig i det. Det tilfelle som fikk meg til å skrive dette innlegget er at mannen min har tre kamerater på besøk, i noen uker. I mitt eget hjem nekter jeg og skulle gå på tå hev hele tiden. Selvfølgelig blir det jo til at man gjør det litt når man har besøk, uansett kulturbakgrunn. utover normal oppførsel for å få folk til å føle at de er velkomne provoserer det meg at mannen min klager på at mye jeg gjør. Hevder at jeg gjør meg til når jeg gjør helt dagligdagse ting jeg gjør hver dag... I hans hjemland sitter gjerne kvinnene i et annet rom ol, men jeg går ikke med på å sitte hver kveld i 14 dager på soverommet og stirre i veggen!

HI