Halvsøsken

[Meg og bøllegutta!!]

Jeg klarer liksom ikke å se på ungene til mannen min som søsken til min sønn og babyn jeg har i magen......

 

Ser på de som litt familie/ venner men ikke søsken liksom...

 

Noen flere som føler sånn??

[-Hengebuksvinet-]

og da skulle det vel bare mangle at jeg ikke anså stesønnen min for å være fellesbarns søsken. Prøv å snu det litt på hodet, og tenk deg inn i en situasjon der du har barn med to forskellige menn. Ville ikke du da anse de barna for å være nettopp søsken? Med den største selvfølge?

 

Ikke for å være ekkel, men tror du bør jobbe litt med deg selv på dette området. For ingenting er mer ødeleggende for familielivet enn at man har formeninger om hvem som er mest/minst søsken. (Ordla meg litt dumt der på slutten, men håper du forstår hva jeg vil frem til.)

[Meg og bøllegutta!!]

Mulig jeg bør jobbe med meg selv men jeg tenker ikke noe dårlig om dem , det er ikke det jeg mener. Mye av grunnen til mine følelser er nok at det har vært minimalt med samvær før helt i det siste pga mye styr. Vanskelig å se på barn man nesten ikke kjenner som søsken til sitt eget barn ...........

Syns ikke det er dårlig gjort å føle sånn som du antyder at det er.

[Anonym bruker]

sikkert ikke unormalt å føle det sånn, men jobb for at de som søsken kan få lov å bli kjent med hverandre. Så kan de selv avgjøre hvor mye søsken de er:-)

For søsken er de - med samme far!!

[Maud]

Jeg kjenner igjen følelsen. Sønnen min fikk en søster hos faren sin for drøyt to år siden. Det tok lang tid før jeg klarte å tenke på henne som søsteren hans. Samtidig var det helt klart at da jeg selv var gravid, skulle han få en lillesøster eller lillebror hjemme selv om dette også var et halvsøsken. Hvis noen andre nå omtaler lillebror som halvbror, ser storebroren uforstående ut og jeg kjenner jeg blir litt irritert.

 

Anbefaler deg å bruke ordene søster og bror masse, både til andre og ovefor deg selv. Barna får sikkert masse glede av hverandre dersom dere legger til rette for at de knyttes til hverandre. De er jo faktisk søsken, de har samme far!

[Anonym bruker]

Jeg forstår veldig godt hva du, hovedinnlegger føler!

Far til mine to barn har et barn fra før, og jeg anser det barnet absolut ikke som et søsken til mine. Sånn er det bare.

Man har rett til sine følelser.

 

[Anonym bruker]

.. jeg tror heller ikke mor til min stesønn ser på vårt fellesbarn som søsken til sin sønn.. det virker ikke sånn ihvertfall.

 

må innrømme at jeg ikke føler de er ordentlige søsken jeg heller. Stesønnen er jo her bare annenhver helg, så den ordentlige kontakten blir det ikke.

 

når noen spør, så sier jeg alltid at mitt barn har en halvbror.

[Maud]

Det er klart man har rett til sine følelser, men det er da like klart at man kan jobbe med å se ting annerledes og dermed føle det annerledes. Det er ikke galt av deg å føle det sånn, men det er galt av deg hvis det bestemmer hvordan dine barn føler det overfor sitt eldre søsken. Du kan frarøve dem muligheten til en nær relasjon.

[♥Snulder]

Hvorfor skal man på død og liv "jobbe" med sine følelser? Av og til er det greit å føle som man gjør og la det bero. Følelsen av at de ikke er "ekte" søsken har som regel utspring i kontakt/mangel på kontakt.

[Anonym bruker]

Den relasjonen dei har til kvarandre har eit navn som er allminneleg annerkjent i det norske språket; halvsøsken.

At nokre meiner dei ikkje er søsken i det heile tatt, eller andre meiner at dei kun er søsken, og ikkje noko halv, må få vere opp til den enkelte å avgjere sjølve.

 

Mitt barn har i mine auge halvsøsken, i min mann sine auge er dei derimot søsken. Barna trur eg ser på han som ein bror, men litt mindre bror enn dei er søsken med kvar andre. Slik har vi det, vi har alle ulike perspektiv.

[*Ulrikke*]

Njaei, jeg har faktisk ikke tenkt så grundig over dette, jeg... Jeg "vet" at mine tre stebarn er snuppas (9 mnd) søsken. Og det plager meg overhode ikke!

 

Ungene er 10, 6 og 5 år, og vet selvfølgelig at de ikke har samme mor som henne, bare samme far. Men hvis du spør mine tre stebarn, så har de to søstre som ikke har samme mamma som dem - det er denne snuppa, og stesøsteren (datteren til morens samboer).

 

Så lenge alle er klar over hvordan ting er, så synes jeg bare ungene (og vi voksne) skal være glad for at man klarer å være så raus!

 

Mine stebarns stesøster har vært her flere ganger (også overnattet her), og biomor til stebarna mine sier at hun gjerne tar snuppa vår innimellom når hun blir litt større.

 

Så får heller genetikk være genetikk

[liten og lettmett]

Jeg må si at jeg ikke skjønner denne følelsen, men det er nå så.

 

Jeg har selv både stesøsken og halvsøsken, og jeg ser på dem som søsken. Jeg har en halvbror jeg har vokst opp sammen med, fire halvsøsken jeg knapt har sett (men likevel er vi søsken) og stesøsken jeg ser noen ganger i året.

 

Om min eksmann får nye barn vil dette være mine barns søsken, og jeg håper i så fall at de vil få et godt forhold til hverandre.

[Anonym bruker]

Ser på dem som temmelig uviktige, ønsker at de skal ha så lite med felles barna å gjøre som overhodet mulig.

Jeg er veldig lite imponert over utviklingen og stadig dårligere verdivalg og oppførsel. Det skremmer meg at de faktisk er i vårt hjem så mye som de faktisk er.

Jeg føler de er barn på skråplanet, språkbruk, holdninger, mobbing, vennevalg, testing med alkohol og tobakk og kanskje også andre ting i veldig! ung alder. Dette og seksuelle erfaringer før tenårene, er noe jeg helst ikke liker å lese om i avisen, og er noe jeg ikke ønsker å måtte forholde meg til i mitt hus.

Det er veldig trist at det er blitt på denne måten, jeg får vondt av min mann og jeg får vondt av barna. For meg tyder dette på dårlig oppdragelse, og dårlige forutsetninger til å gjøre de riktige valg i ulike situasjoner. Jeg føler et enormt behov for å skjerme fellesbarn.

Vil ikke ha slik påvirkning, vil ikke bli assosiert med slik oppførsel. Vil ikke ha det for nærme.

[svima hege]

min sønn ser på sin halv søster og ste søstre som sine søstre,nåde den som prøver og si noe annet,da blir han sint,for for han så er de alle søstrene hans,på lik linje som lillebroren her hjemme.han er 5 år,og jeg syntes det er helt greit,det er jo hannes familie på faren sin side.

så lenge han trives med det og er lykkelig slik så er ingenting bedre

[Anonym bruker]

Stakkars deg og ikke minst dine barn! Du kommer til å miste mange illusjoner underveis i dine barns oppvekst... Du eier ikke barna dine, har de kun til låns. Du kan påvirke valgene deres, men du kan aldri ta valgene for dem. At barn sklir ut, selv i de "beste" familier er da en kjensgjerning, eller har du "beskyttet" deg selv for det også?

Nei, skjerpings her!!! Husk at du også stempler dine barns far med uttalelsene dine. Fallet blir stygt den dagen en av dine egne barn kanskje sklir utpå.....Og å skylde på ekskonen blir litt utvannet synes jeg, du har da aldri bodd sammen med henne har du vel?

[Anonym bruker]

Mitt innlegg var myntet på anonym som ser på stebarna sine som uviktige!!!