Har i de siste årene innsett...

[Anonym bruker]

at faren min har mye skyld i min vanvittige dårlige selvtillit. Uansett hva jeg sier jeg gjør eller vil, så er det nesten som han himler med øynene, og nesten begynner og le. Har aldri lagt så godt merke til det som nå..

 

Han jobber livet av seg etter at firmaet hans nesten gikk konkurs. Han er kjempesliten etter mange års kamp, så det er nok store deler av hvorfor han er så irritert og snarsint..

 

Men i dag fikk jeg nok. Var på besøk hos han og mamma, tok med meg ungene. Gutten min på 2 år var oppmerksomhetssyk så han herjet på og bråkte vel litt. Da var jo pappa "offeret" hans, så han skulle sitte på ryggen, klatre på han osv. Og så sa han noe til han, men pappa forstod ikke hva han sa. DA ble gutten min overivrig, og begynte og rope dette ordet..

Pappa ble irritert og sa at denne oppførselen var uakseptabelt og det var tydlig at han fikk gjøre som han ville hos oss. Jeg bet det i meg, men så ikke på han engang, bare tok gutten min og sa at jeg kunne leke med han. Så kom mannen min en tur innom,vi skulle sitte på med han hjem. Da forteller han at han skal på jakt om noen uker (jeg visst det altså, hadde plamlagt dette lenge), og han gledet seg veldig. DA så jeg tilfeldigvis på pappa, og da sitter han og himler med øynene mot moren min. Hun ble jo flau, så hun,lot som ingenting.

 

Slik er han alltid.. mannen min er tydligvis for dum for han. Og gjør jeg noe jeg føler meg stolt av, er det liksom ikke bra nok. "Dere er unge og dumme.. en gang vil dere lære.. når dere blir myyye eldre"

 

 

ÅÅÅÅÅhhhh, hater han når han er slik!!!!!!!!!!! Søsteren min som er to år eldre enn meg har alltid sagt at hun føler han trykker henne ned, og at ingenting er bra nok... har aldri trodd dette, bare tenkt at hun var sjalu fordi jeg og lillesøsteren vår fikk oppmerksomhet, og ikke bare hun. Nå VET jeg hva hun snakker om...

 

Og det er trist, for jeg er glad i pappa.. men jeg klarer ikke og forholde meg til han på en ok måte lenger. Sitter jeg igjen alene med han, har jeg svært lite og si og prøver og rømme fra situasjonen.

 

Vi prater ikke sammen lenger, og det har gått så lang tid at det ville vært unormalt og få det tilbake som det engang var...

 

Huff, er så trist at dette har skjedd, men det er kanskje forklaringen på min dålige selvtillit.. alltid følt at jeg ikke klarer og gjøre ting bra nok...

[Anonym bruker]

Uff, så trist. Kjenner meg til en viss grad igjen i det du forteller, og vet at det ikke er bra. Mine erfaringer er kanskje ikke helt som dine, men jeg har også innsett at årsaken til min dårlige selvtillit ikke kommer av at jeg er et spesielt dårlig menneske eller at jeg mangler evner.

 

Gjennom oppveksten og fram til i dag har jeg fått forståelse av at mine synspunkter og min smak ikke er bra nok dersom jeg er uenig med min far. Han sitter med "fasiten" på hva man bør mene, og hvis man er uenig, blir han enten sint eller han latterliggjør.

Resultatet har jo blitt dårlig selvtillit. Bedre ble det jo heller ikke av at ingenting var bra nok av resultater på skolen eller innenfor fritidssysler. Kommentarer som:"La meg se, det er seks som er best, er det ikke?" når man kommer hjem med femmere fra videregående var en effektiv måte å ta bort gleden på.

Kan faktisk ikke huske å ha fått skryt for noe som helst.

 

Har tenkt mye på dette, og kommet fram til at min far nok ikke har verdens beste selvtillit heller. Kanskje har han selv blitt kuet av andre gjennom oppveksten? Han klarer nok heller ikke å forandre seg. Jeg har innsett at jeg må være romslig og ikke ta ting innover meg.

 

Hvis du tenker på hvordan andre ville oppført seg i forskjellige situasjoner, innser du nok at problemet ikke ligger hos deg. Og det er mulig han gjør det fordi han selv har dårlig selvtillit. Folk som er trygge på seg selv har ikke behov for å rakke ned på andre, tror jeg. Håper det går bra med deg, og at du etter hvert klarer å ha et greit forhold til din far. (Selv om det kanskje er du som må være den mest voksne i forholdet).

[Anonym bruker]

Sånn er det her i gården også, men jeg har heldigvis ikke fått knekket selvtilliten min, nesten tvertom. Men jeg husker at oppdragelsen vår fra pappas side var mye preget av sarkasmer og latterliggjøring, og jeg for det meste pleide å bli rasende - men innimellom selvfølgelig også lei meg.

Moren min veide nok heldigvis opp for mye av dette, og jeg syns det er fryktelig trist at hun er borte. Alle sarkasmene må jeg vel bare fortstte å leve med, er jeg redd.

[Anonym bruker]

Mannen min har det slik med sin far.

Han har vokst opp med latterliggjøring, hån og kjefting

Hver gang mannen min sier noe eller gjør noe så himler faren med øynene.

Og så har han en lei tendens til å ignorere mannen min, og det er vondt.

Ofte så henvender han seg til meg, i stedet for mannen min.

Og det er så tydelig, han ser over hodet på mannen min, for å få kontakt med meg.

 

Heldigvis for mannen min sin del har han kuttet kontakten med sin far. Som da han først fikk brevet, valgte å overse det. Han tok det ikke alvorlig før mannen min hadde sagt det flere ganger i telefonen.

 

Jeg ser jo at de begge har vondt. men så lenge svigerfar ikke vil endre seg så må min mann ta vare på seg selv.