Er det andre som....

[Anonym bruker]

Er det andre som føler at de er mamma for mannen sin? Da mener jeg i forhold til samfunnet utad. Fordi jeg er norsk blir jeg holdt ansvarlig for "alle"nordmenn (noe som gjør at jeg lett blir defensiv på vegne av "alle"nordmenn), og jeg må ordne opp i alt mulig "voksent" fordi jeg snakker bedre norsk og kjenner systemet bedre. Er så lei og sliten av dette! Han gjør veldig mye for meg også, men det er mere når han vil selv, mens jeg må ordne opp... Litt frustrert innimellom!

[Anonym bruker]

Kanskje litt, men samtidig vil jeg gjerne hjelpe og ordne opp, nettopp fordi min norsk er bedre. Akkurat som jeg forventer at han tar seg av organiseringen av vårt barns doble statsborgerskap, kontakten hennes med familien, hvor vi skal bo osv når vi er på besøk hos hans familie....

 

Heldigvis er mannen min så flink i norsk at han klarer det meste selv. Han ber sjelden om hjelp, så det er noe jeg gjør, ikke noe jeg må gjøre.

 

Men vi traff hverandre her i Norge. Jeg tror kanskje det blir annerledes i de tilfellene der man treffer hverandre i utlandet og en part tar med den andre til Norge.

[Anonym bruker]

Innimellom er jeg veldig mamma. Litt slitsomt, men det går greit da jeg kjenner systemet mye bedre.

Men nå er jeg er skikkelig ordens person, så det gjør ikke meg noe å ha ansvar for han.

[Anonym bruker]

Er vel mest frustrert over at jeg ofte får skylda om alt ikke går etter planen....

HI

[Anonym bruker]

Vi hadde det sånn lenge, og det er vondt og frustrerende og var nesten årsak til at vi gikk fra hverandre. Familieterapi hjalp! Nå går det bra, han snakker godt norsk etter fem år her, og er på vei til å få fast jobb innenfor sitt fag.

[Anonym bruker]

Ja sånn har vi hatt det også, først hadde jeg 1 1/2år med UDI, da han fikk komme hit har det vært uatllige turer til aetat, vikarbyråer etc. Mannen min har i tillegg en sykdom som gjør at han må dra til spesialist i Oslo, det må jeg være med på. Fikk ofte kjeft før, særlig etter aetat turer fordi vi ikke fant noen jobb til han, nå er han mer takknemelig for ting jeg gjør. Fler i familien min reagerer på at han ikke gjør noe selv, men det er sikkert ikke så lett for han heller.

Men når vi er i hjemlandet hans så gjør jo han alt da. Eneste jeg må være med på er der de må se meg for å f.eks forlenge visum eller på ambassaden.

[lindahong]

Enig! Mannen min er kineser og jeg hjelper han jo med glede hvis det er noe han er usikker på. Det har ingenting med "å være mamma" å gjøre. Bo en periode i hans hjemland, bli kjent med kulturen hans og språket hans. Vi nordmenn tror ofte at vi bor i verdens navle og at vi ikke trenger å tilpasse oss noe som helst, men dette er så langt fra sannheten som er det mulig å komme. En forutsetning for at to-kulturelle forhold skal fungere, er gjensidig respekt og kjennskap til hverandres kultur og lynne. Store ord, men det er helt sant! )

Mannen min blir bare glad når jeg hjelper ham og det burde din mann bli også.

[Anonym bruker]

Det med å få kjeft når ting går galt kjenner jeg igjen. Men det er mest når vi har hatt for mye tid sammen (pga manglende arb.tillatelse og dermed går vi litt for mye oppå hverandre til tider)

Det beste vi kan gjøre da er at vi begge får litt luft og helst at han får treffe venner som har samme UDI-frustrasjoner og sånt. Og da går ting så mye bedre, og han er i topp humør når han kommer hjem igjen.

Jeg har altså lært meg å skille mellom når han er frustrert pga ytre ting, og når han er irritert på meg fordi jeg er et rotehue av dimensjoner og han er en ordensmann som liker å ha det ryddig...

Men som en oppsummering: Nei, jeg føler meg aldri som mamma for han. Jo - i en type situasjoner: Når vi skal noe sted; da er det jeg som passer tida og vil komme tidsnok; mens han tar det med ro og bare går etter "african time". Da kan jeg føle meg litt som mamma. Men det er ingen big deal :-)