Prøver å ta pause i forholdet vårt.. Ikke lett!

[Anonym bruker]

Med en gang jeg snakker om at jeg kanskje kommer til å flytte ut en stund, så begynner han å sende meldinger hele dagen om hva han kan gjøre for meg, om han skal gå på butikken for meg, og sier hvor mye han elsker meg osv.. Men jeg har mistet følelsene mine for han.. Alt ved han irriterer meg, og jeg tenner ikke på han lengre. Flyttet ut for noen mnd siden, men da greide han å lokka meg hjem igjen samme dagen.. Da følte jeg at alt ble bra igjen.. Men det varer liksom ikke så lenge.. Tar noen uker, så merker jeg at jeg tenker og ser på andre.. og orker ikke sex med han. Føler jeg må gi han litt for å tilfredstille han, og få det overstått. Vi har ingenting til felles, og jeg trives ikke der vi bor..

I tillegg til alt dette traff jeg en mann denne helgen.. En gammel kjenning, som ville være sammen med meg da vi var 14-15 år, men den gangen ville jeg ikke.

Når jeg nå så han igjen i 1 min, og det sa bare: PANG! Føler meg stormforelsket.. Var på besøk hos han noen timer (gjorde ingenting) Vi pratet mange timer og hadde det skikkelig koseli... Han var bare helt fantastisk. Føler dette må være den snilleste mannen som jeg noen gang kunne møtt. Fant ut at vi hadde mye til felles, og i tillegg til dette bor han i min hjemkommune som jeg lengter fryktelig tilbake til..

Så nå grubler jeg fryktelig på om jeg skal reise hjem en stund og finne ut hva jeg vil.. Men med en gang jeg reiser så begynner samboeren min å ringe å vil komme på besøk.. Han skjønner liksom ikke at pause er PAUSE! Uff dette ble langt!

Hva hadde dere gjort?? Vi har snakket om disse problemene før, men det blir bra en stund, men så føler jeg det samme igjen..

[Anonym bruker]

Hei. Eg vet akkuratt hvordan du har det! Har dere barn sammen?Går vel egentli ut i fra det da siden du er her inne på denne siden. Eg å sambo har en liten datter sammen på 5 mnd. Å eg blir til tider helt forvirret selv. Vi har vert sammen 2 år nå, men nå føler eg at forelskelsen har dabbet helt bort, eg må liksom kjenne veldigt godt etter om eg har følelser for han. Til tross for dette så har eg også sagt at eg kunne tenkt meg bort for en liten stund,også får eg sååå dårlig samvittighet, for da sier han at" eg vil bort når dere blir hentet, vil ikke vere her når det skjer". Å eg får så vondt av han. Eg vet eg sårer han og eg syns eg er sjikkeligt dritt kjerring som gjør dette.

Men kan man vere sammen med en som man må "lete godt etter" om man har følelser for da? Eg er jo glad i han,dette er vanskeligt!

[Anonym bruker]

Vi har en sønn på 1,5 år.

Det er sjelden at ingen blir såret i et brudd, så noen må desverre ta støyten.. Selv om jeg ikke har følelser for han så får jeg jo dårlig samvittighet når jeg ser at han har det vondt. Skulle ønske at han følte det samme som meg, men det gjør han jo desverre ikke. Har også ønsket at han kunne være utro, eller at han ville gjøre det slutt med meg. Men dette kommer jo ikke til å skje. og bare at jeg ønsker dette viser jo hvor lite følelser jeg har for samboeren min...

Jeg lurer jo på innimellom om det bare er hodet mitt som har det sånn akkurat nå, og at jeg egentli er gla i han.. Men jeg har følt det sånn en stund, og hver gang det alt blir bra igjen, så tar det et par uker, så begynner følelsene å dabbe av igjen... Ja, dette er vanskelig! Men gruer meg faktisk mest til familie og venners reaksjon, enn å faktisk flytte fra han..

[Anonym bruker]

Hei Hovedinnlegger..

 

Ble helt satt ut jeg, å lese innlegget ditt var som å se rett inn i mine egne tanker.. eneste forskjellen er at jeg ikke har noen barn, ennå.. Har derimot bare 20 dager til termin... :-l

 

Jeg har så lyst å gå fra han, men får ikke til.. pga graviditeten... Jeg har følt som deg leeenge, lenge før jeg ble gravid også.. (ikke planlagt, men abort var ikke aktuelt.. bestemte meg heller for å legge en innsats i å få det til å funke..) går egentlig bare å ønsker at han skal gjøre en skikkelig blemme, men det skjer jo ikke.. han er en snill og god mann, men je har NULL følelser for han.. Jeg har "begynt" å gå fra han mange,mange ganger, men jeg får så dårlig samvittighet når han blir såret...

 

Og ja, jeg som deg, gruer meg faktisk mest til reaksjonen til de rundt meg... skulle ønske alt bare fikset seg selv..

[Anonym bruker]

Hei:-)

Hmm ja det er sant som du sier at noen må jo ta støyten uansett, og eg er også enig i at eg hadde bekymret meg for hva venner og familie ville si om eg skulle gå fra han. Eg har også hatt slike tanker som deg, at eg skulle ønske han var utro eller gjore noe slik at eg hadde grunn til å gå fra han.. men det skjer ikke så lenge han liker meg lissom. Nei det er ikke enkelt. Håper alt lager seg selv en vakker dag. For eg tror ikke eg kommer til å vere sammen med min samb resten av livet, vi er forlovet å det er det som er det verste, for han snakker hele tiden om gifting osv.. den dagen han frir kommer eg virkeligt til å dette ut alså.

 

Håper ting lager seg for oss jenter!

[Anonym bruker]

Hm. Høres ut som omtrent akkurat sånn som jeg hadde det da vi hadde vært sammen i to år. Jeg gikk og kjente etter og kjente etter, men den fine følelsen var veldig vanskelig å finne. Blei stadig vekk full av dårlig samvittighet når han sa fine ting til meg og jeg følte at jeg ikke kunne si noe tilsvarende uten å juge. De intense følelsene var der ikke, og det virka som om enn eller annen bryter hadde blitt stilt på "hverdag, havregrøt og ingen nye opplevelser". Vi snakka masse om det, mye grining og han skjønte ikke helt hva jeg prøvde å si, men skjønte at det ikke var bra og var kjemperedd for at jeg skulle gå fra ham. Det var i grunnen jeg også.

 

Jeg husker ikke egentlig hva som skjedde. Det gikk stadig tilbake til grining og vonde samtaler og og vi var redde for at vi ikke skulle klare å få det fint sammen igjen.

 

Uansett hva som skjedde - om vi har forandra oss eller hva: Nå har vi vært sammen i fire og et halvt år, og jeg har det helt fantastisk! Jeg vet jo ikke om det samme skjer med deg, men ville bare si at det kan hende:) Men jeg tror det er fint at du tør å være åpen om tvilen og de vanskelige følelsene og ikke gå rundt og late som om alt er greit og at du føler ting du ikke gjør - ingenting kverker følelser mer enn det, er i hvert fall min erfaring.