Bare hormoner???

[Anonym bruker]

Strever litt i forholdet til samboer for tiden, skulle ønske jeg kunne finne tilbake til det jeg falt for hos ham... Jeg er gravid og veldig klar over at hormonene gjør sitt, jeg er ytterst labil i humøret for tiden... Og jeg vet ikke hvem som lider mest under dette, han eller jeg... Vi er kommet til et sted hvor iallefall jeg føler at vi står fast...

 

Alt ved ham irriterer meg, og jeg er så lei av å være irritert...Jeg blir iblandt på dårlig humør bare jeg ser ham... Alt han gjør gjør han bare halvveis... Støvsuger han, ligger det å flyter hybelkaniner i krokene og han har glemt matten på gulvet... Han skulle hjelpe meg og vaske kjøkkenet, holdt på i to timer og jeg trodde at så flott, nå er det rent. Neida, INGEN av de synlige flekkene og det som virkelig var skittent var borte, men han hadde vasket noen fliser og en vegg... Holdt på selv og skrubbet i tre timer etterpå. Han hadde satt mobilen min på lading i sted, men støpselet bare halvveis i veggen, så tlf fikk ikke nok strøm til å lades... Etc, etc, etc. Han er flink til å hjelpe til i huset og gjør det jeg ber om, men som sagt... bare halvveis. Og hva er da vitsen om jeg likevel må gjøre det opp igjen???

 

Han har et helt annet forhold til hygiene enn meg. Pusser tennene maks en gang om dagen. Vasker seg sjelden på hendene etter toalettbesøk. Søler og kladder og tørker sjelden opp etter seg. Og ikke skjønner jeg hvordan det er mulig å få bæsjeflekker på håndkledet når man tørker seg etter å ha dusjet hver eneste gang? Man tørker seg da etter toalettbesøk for det første??? Og for det andre vasker man seg da når man dusjer???? Jeg synes han lukter vondt også. Ofte dårlig ånde, fett hår... (jeg vet at jeg har ekstrem luktesans nå når jeg er gravid...) Det er veldig vanskelig for meg å ta opp dette med ham, mannen er jo 30 år og jeg er ikke mora hans!! Men når han har vært på toalettet MÅ jeg bare be ham om vær så snill å vaske hendene dine -med såpe (ellers er det tre dråper vann...)

 

Han spiser opp godterier, is eller mat som enten jeg eller min lille sønn sparer på. Vi spiser gjerne ikke opp alt med en gang (noe han alltid gjør), og liker da og spare til senere på dagen/neste dag/en senere anledning. Noe samboer forsyner seg fritt av. Såååå irriterende, og fireåringen blir jo lei seg, når han har gledet seg til å spise kjeksen sin til barne-TV...

 

Sex-livet er heller stusselig. Jeg er veldig sliten og jeg plages av bekkenløsning, så jeg vet at han ofte lar meg være i fred så jeg får hvile... Men jeg savner den seksuelle spenningen, krydderet i hverdagen... Nå kjennes alt som monoton rutine... Har liksom ikke noe å snakke om lenger heller, jeg har vært sykemeldt i lengre tid og han jobber bare 50%, så vi går jo liksom her hjemme... Ikke mye nytt å fortelle liksom... Pasjonen er borte, og jeg føler at jeg visner mer og mer for hver dag som går... Samtidig føler jeg meg som en heks som bare går og kjefter og irriterer meg. Han er flink til å gi oppmerksomhet, kysse, klemme og kose, klappe dulle og dalle... Føler meg som en hund iblandt, ikke som en Kvinne...

 

Blir så LIVREDD disse følelsene, hva om jeg ikke elsker ham lenger?? Vi venter barn sammen om noen mnd (noe som IKKE var planlagt), så nå er jeg jo på en måte "stuck" med ham... Er det slik resten av livet vil bli liksom???

 

Kan noen vær så snill fortelle meg at disse tankene mine vil bli borte når hormonrushet stabiliserer seg, og at jeg vil bli forelsket i ham igjen... Jeg vet at han gjør så godt han kan. Vi har vært gjennom mye sammen de siste mnd. Han gjør en flott jobb med sønnen min, elsker barn, forguder meg, er trofast og hengiven. Ingen har et vondt ord å si om ham, og ingen ville forstå meg om jeg skulle forlate ham, jeg som har vært så "heldig" å truffet en som ham...

[Anonym bruker]

Oioioi!

 

Vet ikke hvor mye som er det ene eller det andre. Synes bare det høres ut som dere virkelig trenger å finne på noe dere liker å gjøre hver for dere, og treffe venner hver for dere og ikke gå oppå hverandre og irritere/bli irriterte hele dagen! Da har dere kanskje mer å snakke om når dere treffes, og mer overskudd til å se de gode sidene. Uansett får du i hvert fall noe annet å tenke på enn hybelkaniner innimellom:)

 

Men altså, det høres virkelig irriterende ut, mye av det du skriver om. Likevel, det er kanskje småting i den store sammenhengen, kanskje det er ting du en annen gang kunne ledd oppgitt av? Jeg veit ikke. Får håpe han lærer å vaske henda en vakker dag, i hvert fall.

[Anonym bruker]

ja , det lurer jeg også veldig på! Har det akkurat likt deg, med en mann som gjør alt halveis, og har dårlig hygiene! Han irreterer meg også, bare jeg hører han komme inn døra, etter jobb, begynner d å koke i meg... det er ikke bare det han gjør og ikke gjør, som er irriterene, men bare synet av han er irreterende! Vi har et barn på 4, og venter barn nr 2 ,( 16 uker.) Men det jeg har merket er vel at de tingene som irriterte før jeg ble gravid, er forsterket seg noe helt vannvittigt! Jeg kan sitte å tenke at han er dum, ekkel, slask osv.. får ikke dårlig samvittighet overfor han , for d er jo sant, men jeg blir redd for at jeg kommer til å være ulykkelig med han. Kjenner jeg er deprimert nå... blir frustrert, og føler meg tom.....

 

måtte bare lufte ut litt av dritten!

[Anonym bruker]

Vet du - det med at han har andre standarder enn deg når det gjelder huset må du nok leve med.

 

Men - sett navnelapper på den sparte maten i kjøleskapet. Sett fireåringen sitt navn på det - om han spiser opp for sønnen sin er han bare slem og ikke tankeløs som jeg tolker det nå.

 

Når det gjelder hygienen - overdriv dine gravideplager. Poengter at du blir så kvalm av at han ikke vasker hendene og pusser tenna, to ganger om dagen holder jo egentlig da ang tenner. Kjøp en dusjsåpe du synes lukter godt og få ham til å vaske seg med den - poengter at du synes det er sexy med mannfolk som er flinke til å vaske seg og lukte godt. Bryr han seg ikke - ja, da vet du hvor du har ham ......

 

Når det gjelder vasking - be ham si ifra til deg når han nærmer seg slutten på vaskeprosjektet. Stikk oftere innom kjøkkenet da han gjør rent - hint lett om at det er en flekk der og en flekk der..... Hvis ikke får han ordne med vaskehjelp.

[Anonym bruker]

OMG, det var bare SÅÅ meg da jeg var gravid. Jeg lo høyt da jeg leste innlegget ditt, unnskyld for det du ser sikkert ikke humoren i det nå... Din gravide hormon dronning og min gravide hd er sjelevenner. Jeg kunne ha skrevet det innlegget. Samboeren min var helt knekt da jeg var gravid, for jeg var bare sur og kjefta. Jeg våkna om morgenen av at jeg var irritert,hatet samboeren min. Hver morgen tenkte jeg at jeg måtte komme meg ut av senga før han begynte og ta på meg. Eneste grunnen til at vi holdt sammen var følelesen av å være stuck. Jeg elsket han ikke på noen måte. Jeg hata han. Mitt store problem var også urenseligheten, syntes han lukta konstant vondt. Pluss masse anna. Den gode nyheten er at i det snuppa var ute, forandra det seg gradvis. Når jeg ser tilbake på det føler jeg at det var 100% hormoner. Vi har det KJEMPEBRA. Ok, så dusjer han ikke hver dag og er sløv med tannpuss, men nå plager det meg overhodet ikke. Nå ser jeg bare den mannen jeg elsker, den omsorgsfulle, utadvente, kjærlige kjæresten og pappaen.

Du har sikkert vannskelig for å se at det kan endre seg, men det gjorde det ihvertfall for min del. Og jeg var HELT overbevist om at det ikke kopm til å bli bedre etter fødselen. Jeg hadde liksom tilogmed laga meg en "når jeg flytter konto". som jeg i smug satte av penger på. Vi hadde det SERIØST ille.

Mitt råd er: går det seg ikke til er det lite du kan gjøre med det her og nå. Senk skuldrene og ta avgjørelsene når hormonene er stabilisert.

Hold ut, og prøv å tilbringe litt tid borte fra hverandre. Lykke til