dette er vanskelig

[mammatilfire]

Et vennepar av meg ventet tvillinger og ondag denne uken kom jentene de har ventet så lenge på. Det sørgelige er at den ene jenten døde før/under fødselen (jeg har ikke fått snakket med dem selv, kun fått videreformidlet beskjed via sms) og nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal ta kontakt med dem. De hat jo mistet det mest dyrebare de har, samtidig som de har fått en liten datter (1400 gram).... Er det noen her inn med samme "forferdelige" erfaring, enten selvopplevd, eller som venner av noen som har opplevd det samme? Jeg vil så gjerne ha råd om hvordan jeg kan vise omtanke, sende noen gode ord for å dele gleden over deres nyfødte datter og samtidig dele sorgen over den lille datteren de mistet?

Takknemlig for gode råd...

Klem fra mor til to

[All done]

Hei.

 

Jeg er i samme situasjon som vennene dine... Vi fikk tvillinggutter i oktober i fjor, men han ene døde i magen min halvveis i svangerskapet. Vi sitter her nå med en flott frisk gutt på 9 månder og koser oss, og priser oss lykkelige for at vi fikk beholde den ene. Samtidig er sorgen etter gutten vi ikke fikk beholde helt uutholdelig...

 

I hele svangerskapet var det svært få som spurte hvordan det gikk, bare noen av venninnene mine. Men etter at minsten i magen døde var det ingen som sa noe... De syns det var vanskelig å vite hva de kunne si, annet enn å kondolere og lure på hvordan den gjenlevende tvillingen hadde det, om det var farlig for han... Noe det ikke var.

 

Fortsatt er det svært få, tilnærmet lik ingen som nevner Theodor. Verken familie eller venner.

 

Jeg skulle ønske folk ikke var redd for å prate om han. Han var her, i aller høyeste grad, og han kommer for alltid til å være en del av livet vårt. Han er tvillingbroren til Sofus, og lillebroren til Sebastian, og veslegutten til mamma og pappa!

 

Ble visst litt langt dette... Kommer til poenget nå... )

 

Mitt råd til deg er, å være der. Du trenger nok ikke å si så mye, bare vis at du bryr deg, og ikke er redd for å snakke om babyen som ikke fikk leve... Vær en skulder å gråte på, og alltid ha tid til å lytte. Av erfaring vet jeg hvor vondt det er å miste ett elsket lite vidunder, men ikke få ha det hos meg. Behovet for å dele han med andre er stort, dessverre er det ikke mange rundt oss som virker interessert...

Smerten blir ikke mindre, men heller større...

Og hvis de ikke har sett babyen de mistet, be de om å gjøre det. De kommer til å angre hvis de velger å ikke gjøre det. Det gjorde jeg, og det angrer jeg meg syk av...

 

Vi valgte å begrave Theodor, vi har et sted å besøke han. Der pynter vi titt og ofte, det er det minste vi kan gjøre for han...

 

Tips vennene dine om www.englesiden.com, det er et nettsted for engleforeldre der alle er i samme situasjon, å ha mistet barn. Det er godt å være der, få litt utløp for sorgen, hvor alle vet hvordan du har det og du ikke trenger forklare noe som helst...

(har laget hjemmeside å, www.blomquisthope.piczo.com hvor hele historien vår står, hvis det er av interesse... ) )

 

Jeg kjenner ikke venninnen din, men jeg sender henne mange klemmer , fra en englemamma til en annen...

 

Klemmer fra

[tyr70]

Hei.

Opplevde dette selv i oktober 2002. Den ene nydelige gutten min døde et par dager før de kom til verden.

Så de rådene jeg gir deg er fra min situasjon og hvordan jeg ville/vil at andre skulle være.

Ring dem, de vil gjerne ha kontakt. Det er viktig at de får prate om det som har skjedd.

Men noe som kanskje er enda viktigere: spør de om et år eller to eller tre om hvordan de har det, om de tenker mye på den andre, la de få snakke om sorgen sin lenge. Venner rundt deg kan ha en tendens til å tenke "nå er det jo gått så og så lang tid så nu må de vel ha kommet over det" Nei vi kommer aldri over det.

Men bare det at du spør, viser jo at du bryr deg, så det går nok bra.

 

 

[Vampen og Engelen Luca]

Hei,

 

jeg mistet gutten min for et par uker siden, og det beste rådet jeg kan gi, er ikke være redd for å snakke om jenta de mistet.

Jeg syntes det er kjempe godt når folk tør å spørre meg litt om Luca.

Ikke tredjegradsforhør liksom, men små spørsmål som hva han heter, hvor stor han var, hvem lignet han på også videre.

Jeg syntes også det var veldig godt når bestevenninna mi kom og ba om å få se bilde av ham.. Det var som en stor knute i magen løsnet når hun smilte og sa "så fin han er! Og han har din nese.."..

Du må nok føle litt på selv om du tror du takler å se bilder, men om du tror du klarer det, så tror jeg de fleste med englebarn vil vise frem sine små.. Man er jo så stolt av de, selvom de er borte..

Det jeg er mest redd for er at folk bare skal glemme den lille gutten min.. Så det gjør godt når folk viser at de husker ham, og at de ser på ham som en liten person med egenverdi.

Dette kan du også vise ved å bruke navnet på barnet når du snakker med foreldrene, istedetfor bare å si babyen eller jenta..

Så kort oppsummert, gled deg over den lille jenta som lever på samme måte som du gleder deg over alle små babyer, og prøv samtidig å vise at du husker den som er borte..

For de kommer aldri til å glemme henne, selvom de fikk beholde søsteren..

 

Du kan også se på engelsiden.com eller finne sidene til foreningen vi som har et barn for lite.. De har noen greie tips til pårørende og venner, ang hvordan de skal forholde seg til foreldrene i tiden fremover.

 

Og jeg må si jeg syntes det er flott at du vil være der for de..

Lykke til!