Tobias - min lille store engel.

[TrulteMulte]

jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver her nå, men jeg må liksom bare få det ut tror jeg.

for 6 mnd siden i dag, fikk vi vår tredje sønn. egentlig hadde vi tenkt å vente med nr 3 til nr 2 skulle begynne på skolen, men sånn ble det bare ikke. vår første sønn døde i krybbedød i desember 2003, over 3 år gammel. vi bestemte oss ganske fort for at vi ville ha et barn til, men fikk beskjed om å vente til kroppen min var klar. ellers ville kanskje sorgen over å ikke få det til igjen ta helt knekken på meg. vi fikk kjempefin oppfølging fra dag 1 og i over 1 år etter. kan ikke få fullrost sykehuset nok. etter 1,5 år sluttet jeg endelig med p-pillene og følte at jeg var klar. men det skulel ta et helt år før vi klarte det. da hadde jeg hatt en abort først. savnet etter sønnen vår, Tobias, var fortsatt så stor at jeg ble både glad og redd og lei meg på en gang da jeg fant ut at jeg var gravid. svangerskapet ble tungt og tøfft. riene startet allerede i uke 19 og holdt det gående til jeg til slutt fødte i uke 36. det var tøfft å ligge stille på sykehuset og hjemme, mange tanker fløy gjennom hodet mitt. savnet etter Tobias ble enda større og jeg begynte å grue meg for å bli mor til nok et barn. han vi fortsatt hadde fra før hadde såvidt passert alderen til storebroren da han døde; 3 år og 2 mnd. og jeg tenkte med gru på at jeg skulle gå i nye 3-4 år til og ikke vite om barnet mitt kom til å leve til det ble 4 år.....'

hele veien fikk vi høre at det kom til å bli en jente og vi gledet oss veldig til det, og følte på en måte at det kom til å bli som en ny start for oss. men den gang ei. 2 uker før fødselen, fikk vi kontrabeskjed om at det kom til å bli en gutt. hjelp, jeg gråt og gråt.

da han kom, fikk jeg nesten sjokk. fra dag 1 så jeg at han liknet på storebroren som døde. og i dag, etter 6 mnd, er han mer lik enn noensinne. det er nesten skremmende å se på.

det tok noen uker før jeg nevnte det for mamma. jeg spurte om det bare var meg eller om han virkelig liknet på Tobias. da svarte hun at ja, han gjør det, men hun hadde ikke villet si noe i frykt for å såre meg.

men det som faktisk sårer meg, er at alle vi treffer sier at: åh, han er så lik broren sin. ( ikke han som døde, men han som lever ).....gjør de dette for ikke å såre oss og fordi de er redde for å nevne han eller husker de rett og slett ikke hvordan han så ut????

når de sier han likner på broren, svarer jeg med at han likner faktisk mest på Tobias. utseende, alt han gjør, lyder, han er glad i mat......alt er akkurat som med Tobias.

det er nesten skremmende noen ganger.

de er så like at jeg ved flere anledninger har kalt ham for Tobias. har i triste stunder spurt ham om han er Tobias, og da smiler han så nydelig til meg.

jeg er så heldig å ha blitt velsignet med 3 utrolig vakre gutter, men Tobias er dessverre ikke sammen oss her på jorden mer, men han vil alltid være sammen med oss i hjertene våre og følger med på alt vi gjør. den dagen han ble begravet var himmelen full av vakre perlemorskyer. den dag i dag, når jeg ser slike skyer, må jeg smile og tenke på ham. da vet jeg at han ser ned på meg.

 

Tobias er vår lille store engel og jeg håper at så mange som mulig skal huske ham som han var. snill og god!!!!

 

måtte bare få dette ut nå, hodet mitt er så fullt av tanker.....

[2 på jorden og 1 i himmelen]

TrulteMulte,

 

Husker at jeg har lest historien om Tobias før, og jeg synes det er så forferdelig trist. Sitter her med tårer i øynene når jeg tenker på deg og din familie.

Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal skrive.... Men ønsker deg og dine alt godt i framtiden.

Tenner lys for lille store engelen Tobis.

 

Varme klemmer fra

[*Vetlis*]

Sitter å leser historien din.... å tårene triller nedover kinnet! Jeg vet ikke hvordan det er å miste en på 3år, men har en gutt på snart 4år og vet ikke hva jeg ville gjort uten han! Har mistet i dødfødsel, men vet det ikke kan sammenlignes!

Uansett vil jeg bare si at jeg synes det er utrolig trist når noen mister barna sine.

 

Å synes du han ligner mest på Tobias, så gjør han nok også det ) Det er jo du som har sett begge guttene mest, så du ser det nok best også!

 

Ønsker deg lykke til videre i livet )

[Gjest]

kjære deg

 

dette var veldig trist!!!

 

Lalillegutt ligne den flotte storebroren sin-så flot at du forteller det til folk..

 

uff, vanskelig å skrive noe, ord lir fattigenårman hører slikt. kan ikke imin villeste fantasi forstå hva du har gått igjennom!!

 

stooor klem til deg!

[Anonym bruker]

Jeg har fulgt historien din lenge, vi gikk gravide samtidig nå sist, og historien om lille Tobias har brent seg inni hjertet mitt. Gråter litt igjen når jeg leser det du skriver nå, kan ikke si at jeg forstår hvordan du har det, men forstår at du vil skrive. Jeg har ikke opplevd å miste et barn, men det barnet jeg fikk er veldig sykt, og det er også en sorg. En annerledes sorg, jeg får ha barnet mitt hos meg. Hvor lenge vet jeg ikke. Hva slags livskvalitet for barnet vet jeg heller ikke. Jeg tenker på hvordan det ville vært uten. Og da tenker jeg på dere. Tobias har en plass i hjertet mitt. Han er ikke glemt.

 

 

Masse klemmer.

[Opus]

Har ikke vært inne på denne siden før, men ble fengslet av alle skjebnene og de sterke menneskene. Ble spesielt grepet av historien din, TrulteMulte, kanskje helst fordi jeg kan relatere til den selv. Har ikke mistet barnet mitt, men er livende redd for å gjøre det. Min datter på 2 1/2 er snart ferdig med behandling for en svært agressiv kreftform. Tidligere har faren for tilbakefall vært veldig stor, og da har nesten ingen klart seg. Hun har imidlertid fått en ny type behandling, som har vist gode resultater, men er brukt i så kort tid, at man ikke vet om den faktisk hjelper eller bare utsetter problemet.

 

Så - om 5 år vil hun bli erklært frisk. Inntil den tid må vi bare vente. Ta prøver jevnlig, avvente resultatet med hjertet i halsen, og dra hjem for å leve et vanlig liv, mens vi venter enda mer. Har redselen i kroppen hele dagen. Det blir nesten som å leve med vond lukt i huset; man blir vant til det etterhvert - merker det nesten ikke, men for hver gang man har vært ute en tur kjenner man det når man kommer inn igjen. Lurer av og til på hvordan det vil være å vite at nå er alt håp ute, plager meg selv med tanken på å holde henne mens hun trekker sitt siste pust. Vet at jeg ikke bør det, men greier ikke la være. Og så må jeg ta meg sammen og være en god mamma, for henne og for broren hennes. Og i neste øyeblikk tenker jeg at vi bør få en til, så ikke minstemann blir enebarn, hvis det verste skulle skje. Det er helt jævlig, og jeg føler sterkt med deg, TrulteMulte, og alle som er i samme situasjon.

[Anonym bruker]

Uff det må være umenneskelig grusomt å miste et barn, og savnet du føler kan jeg ikke forestille meg en gang.

 

Jeg synes du skal si til folk at de gjerne må snakke om an og spørre om han, om hvordan han var osv. Jeg tror mange er redde for å såre, og derfor sier de f.eks. at den nye babyen ligner på den broren som lever og ikke på Tobias.

 

Jeg tror kanskje du skal være forsiktig med å si sånt som "er du Tobias" osv. til den yngste når han blir eldre og begynner å forstå.

Han er jo seg selv, og ikke en erstatning for Tobias.

 

Jeg kjenner en som hadde en søster som døde før hun selv ble født, i en alder av 2 år. Da hun ble født syntes foreldrene hun lignet sånn på den eldste, og de savnet den eldste så fælt, så de ga henne det samme navnet.

 

Denne damen har hatt en del psykiske problemer opp igjennom, og jeg tror noe av grunnen kan være at hun alltid har følt at hun ikke var den "egentlige" XXX, og at foreldrene aller helst hadde villet hatt hun som døde. At hun selv bare var e slags substitutt, ikke så god som storesøsteren.

 

Nå blir det helt sikkert ikke sånn med dere, men det er noe å tenke på.