Menn ikke lett å forstå...... Hjelp.

[Anonym bruker]

Vi har kjent hverandre lenge, men da vi ble sammen for litt over 1 år siden stoppet alt opp.

Jeg hadde kun hilst på hans yngste barn før vi ble sammen.

Han snakket om at barna trengte tid til at mor å far hadde gått fra hverandre.Så derfor har han ventet til nå. Jeg har truffet den eldste kun 2-3 ganger, de yngre litt oftere, men da er vi kun som venner. Ingen nærkontakt ingen klapp eller klem eller noe annet som kunne tyde på at vi var glade i hverandre.Noe av dette forstår jeg. Han fikk ikke hilse på min datter før jeg var sikker på at det skulle bli oss heller.

Men nå er det gått 1 år. Han begynner å snakke om å flytte sammen. Da var det like før jeg ramla av stolen. Det vil jeg ikke før vi kan omgås barna hans og vise vi er glad i hverandre, når vi kan det og det går bra, så kan vi snakke om å flytte sammen.

Men da jeg tok opp dette med han ble han egentlig litt snurt å trakk seg inn i seg selv. Han mente de var klare for det. Men jeg da? jeg vil også vere klar. Han må vente på meg, akkurat som jeg måtte vente på han...Det er også mye praktisk som skal ordnes før vi kan flytte sammen... Jeg trenger tid. Forstå det....

 

Snufs.

 

 

[-Hengebuksvinet-]

Det vil uansett bli en omveltning å få en ny person (faktisk flere) så tett innpå livet, men omveltningen vil jo bli mye større om de ikke engang vet at dere er kjærester. Har denne mannen et godt avklart forhold til eksen? For det er jo unektelig litt merkelig at han i over et år har insistert på at kjæresten skal fremstå som en venn, for så å plutselig skulle flytte sammen. (Er selvfølgelig enig i at man bør være ganske sikre før man involverer barna).

 

Klarer dere ikke å snakke om dette engang hadde jeg faktisk blitt skeptisk til å flytte sammen med det første. Han må jo i hvertfall kunne høre på argumentene dine uten å bli furten. Og hva er så planen hans? Skal dere flytte inn til han, og han fremdeles være eneeier på hus/leilighet? Det er mye som bør klargjøres før man flytter sammen, men viktigst av alt er vel å på forhånd prøve å få et godt forhold til sine "stebarn".