ALT forandret seg da vi fikk et fellesbarn...

[Anonym bruker]

stedatteren min kom inn i livet mitt da hun var to år. det gikk veldig fint, hun og jeg fikk et godt forhold. foreldrene gikk fra hverandre da hun var ett. og selv om min manns forholdet til moren ikke var så bra gikk det fint med meg og stedatteren.

 

når hun var hos oss var jeg der som en naturlig del. hun spurte like mye meg om hjelp til feks lage mat, følge på do, leke osv. men hvis hun slo seg eller gråt var det faren som var viktigst. akkurat slik som det bør være syns jeg... :-) jeg kunne ofte stå opp med henne om morgenen, eller vi sto opp alle tre (jeg liker ikke å ligge så lenge).

 

så ble jeg gravid. jeg ble tidlig sykmeldt pga kraftig kvalme og oppkast og høyt blodtrykk. jeg kastet opp mellom 4-15 ganger om dagen i 6 mnd! jeg sto fortsatt opp om morgenen, fordi jeg måtte kaste opp. men mannen min viste ikke mye sympati da jeg sa at jeg ikke kunne hjelpe stedatteren min med frokost el, pga kvalme. han var på dette tidspunkt deprimert pga en barnefordelingssak mellom han og moren. datteren forandret seg masse, trassalder, og dette tok hun ut på meg. hun var ikke slik med faren. men han tok ikke tak i noen ting. en ordentlig deprimert liten dott! :-)

 

så kom veslemor! mannen min har alltid vært veldig flink med datteren sin selv om det kanskje ikke høres slik ut fra det jeg har skrevet over. men han var faktisk det! :-)

men han ville aldri stå opp med henne, har på ett år bare stått opp ca 10 ganger, over halvparten fordi jeg har blitt VELDIG sint!! han tok liten del i det som angikk henne. og ble ofte sur når hun skrek. jeg følte meg helt alene om omsorgen. ja det har skjedd masse som jeg ikke kan skrive om her.

 

jeg føler at han ikke tar ansvar for vårt felles barn! (han har bedret seg litt, men han er fortsatt ikke oppe med henne om morgenen og han tar henne nesten aldri med ut alene). dette har ført til at jeg nå ikke gjør ting med glede med stedatteren min. (må legge til at hun er blitt en vanskelig jente med liten oppdragelse, men vi kan vel kanskje forstå hvorfor. hun har heller ikke en mor som tar tak i ting). jeg blir sint hvis mannen min ikke står opp med henne om morgenen, jeg er ikke interessert i å gjøre noe ekstra for han i den forbindelse siden han ikke tar ansvar for vårt fellesbarn. mannen min sier at siden jeg selv ble mor har jeg sluttet å bry meg om stedatteren slik jeg brukte å gjøre. jeg mener at dette er et direkte resultat av hans oppførsel. pluss alle problemer i forbindelse med moren hennes som jeg ikke vil gå inn på her...

 

vet ikke helt hva jeg vil fram til med dette innlegget. men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne løse opp i de problemene som er i denne familien... :-(

[ana baroma]

dere har kanskje kjørt dere fas i et spor hvor dere heier på hvert deres barn??

 

For det første, snakk sammen!! Finn ut av de vanskelige følelsene.

For det andre, få orden på livet til stedattern din. Ingen barn har godt av å ikke bli oppdratt. Det ender bare med forferdelse...

For det tredje, om dere ikke fikser dette alene, få hjelp!!!

 

Lykke til:-))

[Anonym bruker]

Hei !

 

Jeg håper ting ordner seg for dere, men personlig synes jeg det høres ut som om mannen din er blitt bortskjemt. Han har hatt deg til å gjøre grovjobben med hans datter og har derfor mistet alt av eget initiativ. Uten deg måtte han gjøre alt selv og da hadde dette ordnet seg for lengst.

 

Jeg skulle ønske jeg hadde noen supre og sikre råd å gi deg, men det har jeg nok ikke. Det er en situasjon der du kan komme til å måtte ofre deg videre. Stedatteren din skal jo ikke lide fordi faren ikke tar tak. Samtidig er det heller ikke holdbart slik det er nå. Du har liten hjelp med deres barn også.

 

Forsøk å snakke med ham en gang til. Ikke la ham spille ut kortet med " du ikke er så glad i stedatteren din mer". Han bruker det for det det er verdt. Det er naturlig å ikke være så opplagt da man har fått enda et barn. Sørg for å foreslå litt far og datter - aktiviteter. Lag en avtale om at dere skal stå opp annenhver dag med stedatter osv.

 

Ikke gi deg...

[Maud]

Det høres ut som om dere hadde et velfungerende forhold før fellesbarnet. Med graviditeten skjedde det en endring med deg som han ikke klarte å tilpasse seg. Jeg er enig i at det høres ut som om dere har havnet i et spor dere ikke klarer å komme ut av. Det verste er at dere sikkert forsterker hverandres negative innstilling slik at spiralen går stadig nedover. Når han ikke gidder..., så gidder ikke jeg... Hvis hun skal være så sær, så skal f... ikke jeg!

 

Mitt beste og eneste tips er å søke hjelp. Dere høres ut til å ha hatt masse positivt i forholdet deres før og det må dere finne igjen! Familiekontoret i kommunen er gratis, de har vanligvis korte ventelister også. Regner med at dere har kjørt dere fast på andre områder også - viser ikke hverandre at dere er glade i hverandre (tviler kanskje på det også innimellom), har ikke sex, krangler om praktiske oppgaver i huset, om penger osv. Det å få barn er vanskelig for alle forhold. Enda vanskeligere blir det i deres situasjon med barn som utagerer og en mor som skaper trøbbel. Det er jo tydelig at han særkullsbarn også lider under situasjonen siden hun har endret atferd så totalt.

 

Håper dere finner ut av det!

[Anonym bruker]

lurer på hvordan det går med deg og dere HI?

 

Har vært i litt lignende situasjon selv, men i mye mindre grad enn det du beskriver, bærer fortsatt "nag," men ting ble mye bedre etter at jeg begynte å jobbe, fikk ting på avstand og seriøst vurderte å bryte ut, da innså vi vel begge alvoret og har klart å snu skuta igjen sammen...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Nå er jeg gravid med vårt første felles barn som ventes i september.

 

Jeg møtte samboeren min da dattern hans var 1år og hun bodde hos pappaen sin annenhver uke. Det gjør hun enda og i dag er hun 3 1/2 år. Jeg har tatt i mot dattern hans med åpne armer og har blitt veldig glad i henne. Men jeg føler vel at jeg gjorde egentlig det meste med henne som egentlig jeg synes pappaen burde gjøre.

 

Jeg har vært veldig mye dårlig i svangerskapet og er det enda. Som regel var det jeg som tok kveldsstellet vet ikke helt hvorfor, men bare ble sånn. Han kunne bli små sur hvis jeg sa at jeg ikke orket idag pga var sliten osv.. Samme med dusjing. Sånne ting.

 

Hvis vi er uenige om et eller annet i forhold til lillemor, så føler jeg at han legger alt ting på meg. F. eks det er bare fordi du er sliten at hun er sånn og sånn osv... Det er så å si alltid meg. Bemerker jeg noe ved dattern hans så kommer han i forsvarsposisjon med en gang.

 

Det jeg er spendt på er om ting blir sånn du føler samboern din er mot deres felles barn når vi får felles barn.